Husets første førtiåring

I dag har husbonden bursdag. Dermed er husets første førtiåring i vårt eie et faktum. Vi har feiret med musikk, kaker og gaver.

Opptelling

«Hvorfor feirer vi pappa så ekstra mye i dag?» lurte veslebror på. Jeg stod og ventet på kaffemaskinen og hadde akkurat innlemmet ham i hemmeligheten som skulle røpes om en liten stund. «Det er fordi at 40 er det vi kaller et rundt tall», svarte jeg, og forklarte videre hva et rundt tall er: «Det er sånne du regnet med i leksa di i går.»

Veslebror tenkte litt. «Jeg har feiret mange sånne. Gammel-faffa da han fylte 80, gammeltante som fylte 90 i fjor og beppe da han var 60. Jo, også beppemor som fylte 50 da jeg var baby», ramset han opp. «Og i dag blir pappa 40 så da kan jeg feire ham også.»

Det stemmer. Husbonden har bursdag i dag og blir dermed husets første førtiåring. Vi har feiret så det smeller fra loft og til kjeller i hele dag.

Med flagg og musikk

Veslekæll heiste flagget på vei til skolebussen. En halvtime senere listet veslebonden, veslebror og jeg oss ut. Vi hadde en hemmelig avtale med naboen. Da klokka slo åtte ljomet bursdagssangen, spilt på trombone, over tun og hei. Husbonden kom overrasket ut på kontortrappa og ble møtt av unger, høner, kone og naboer. En førtiåring må feires!

Dagen har ellers forløpt temmelig normalt, men vi hadde tid til en hyggelig lunsj i byen i dag, husbonden og jeg. Vi hadde noen ærend på hver vår kant, og da passet det fint å gjøre noe hyggelig på midten.

Siden dro jeg hjem igjen for å klargjøre huset til husbondens aller første bursdag i et nytt tiår. Han ville ikke ha noe store greier i anledning dagen, men vi lar – som kjent – aldri en anledning til å spise kake gå fra oss.

Vi feirer alt – og
DERFOR gjør vi det

Husets første førtiåring

I anledning kakebordet skal forresten ungene ha ~~litt~~ skryt. De har vært så flinke og bistått mutter’n med hender. Veslekæll har hatt hovedansvaret for marvposteier, veslebonden for en ostekake og iskrem, og veslebror lagde kladdkake etter skolen i dag.

Jeg har enhendig klart å fikse vafler, også har jeg bestilt og hentet napoleonskake i butikken. Det er nemlig noe av det beste husbonden vet, så det måtte på bordet for å feire husets første førtiåring, syntes vi.

Nå er dagen ved veis ende. Det har vært en fin dag, og det tror jeg jubilanten selv har syntes også, selv om han nok er glad for at det er noen andre som kan være i fokus de neste 365 dagene. Det eneste som gjenstår nå, er et høyt hipp hurra til – og litt kakerester til kveldsmat.