Veslekæll i fosterhjem

Vi har allerede fortalt at veslekæll flytter i fosterhjem. I dette innlegget får du vite hvorfor og om hvilket eventyr som venter eldstemann i tiden framover.

Veslekælls eventyr – kort oppsummert

«Veslekæll i fosterhjem». Veslelæll har selv kommet opp med tittelen, men det er heldigvis ikke så dramatisk som det høres ut. Selv om det er sant.

I morra tidlig går det et fly til London. Det flyet skal frakte veslekæll avgårde til livets kanskje største eventyr, hittil. Søndag flytter han inn hos en vertsfamilie, hvilket på papiret faktisk er et fosterhjem, og tirsdag morgen starter han i tiende klasse – i London!

Husbonden og jeg skal være med over for å se ham vel fram. Onsdag reiser vi hjem igjen, og når vi våkner torsdag morgen, er det ti en hverdag som en familie på fire. Fram til jul.

Utvekslingselev

At det var mulig å ta et semester som utvekslingselev i tiende klasse i London, kom veslekæll for øret allerede i november. Nok en gang kunne han takke speideren for utsiktene til en opplevelse, men det er en annen historie. Hvorom allting er, så søkte han på skoleplass så snart det lot seg gjøre.

I april kom e-posten vi hadde ventet så spent på, og skoleplassen var hans. Alt som nå manglet, var å få en vertsfamilie på plass som kunne huse veslekæll. I begynnelsen av mai var også vertsfamilien på plass, og nedtellingen til eventyret kunne begynne.

Sommeren har vi brukt godt, og vi har hatt opptil flere Teams-møter med London. Det har vært møter med skolen og vertsfamilien, ikke minst. Det er jo en del spørsmål som må besvares, for hverdagen i London er på ingen måte som hverdagen i en liten grend.

Veslekæll i fosterhjem

Vi har også hatt Teams-møte med fosterhjemstjenesten i London. Det er nemlig slik at når en mindreårig skal bo uten foresatte i mer enn 28 dager, så kobles fosterhjemstjenesten automatisk på i England. Det gjelder også når flyttingen skjer frivillig, som i veslekælls tilfelle.

Det har selvsagt medført litt ekstra byråkrati, men at det finnes et slikt sikkerhetsnettverk, syns vi bare er fint. Selv om det bare er en kort flyreise unna, så er London likevel ikke «rett borti høgget», så om noe skulle oppstå, er det trygt å vite at veslekæll er ivaretatt av flere instanser gjennom både skolen han skal gå på og fosterhjemstjenesten.

En ekstra trygghet er det også at veslekæll skal dele vertsfamilie med en annen gutt fra Norge. Selv om man gleder seg aldri så mye, og er trygg på seg selv, så er det fint å være to. Ikke minst er det fint for oss som familier å kunne ha noen å sparre med. Det er ikke slik at de vokser på trær, familiene som sender fjortenåringene sine på skole i utlandet. Det oppstår en del praktiske spørsmål rundt hint og annet, og da er det fint å ha hverandre også her hjemme.

Litt om å tørre

Når vi har fortalt at veslekæll reiser til London for å gå på skole, er det særlig ett spørsmål som har gått igjen til oss foreldre: «Hvordan tør dere det?» Da har husbonden og jeg som regel sett på hverandre, trukket på skuldrene og spurt: «Hvorfor skulle vi ikke?»

Veslekæll er en oppegående kar. Han er velsignet med en rekke egenskaper som gjør ham godt skikket til å legge ut på et slikt eventyr som han nå skal begi seg utpå. For det første er han veldig selvstendig. Dernest er han både løsningsorientert og rolig, hvilket er en lønnsom kombinasjon i de fleste tilfeller. Det er rett og slett vanskelig å se hvilke situasjoner som skulle kunne tale mot å si nei til å oppfylle denne drømmen.

Og ærlig talt: Hvorfor skulle vi? Som foreldre er jo jobben vår i bunn og grunn å gjøre barna leveringsklare. Nå hadde vi vel ikke helt sett for oss at han skulle flytte hjemmefra for første gang før fylte femten år, men dette vil bare gjøre ham godt. «Det hadde aldri jeg tørt å gjøre da jeg var like gammel», er det også mange som sier når de får høre om veslekælls planer. Og nei, det hadde antakelig ikke jeg heller, men desto viktigere er det å la ham som tør, få lov. For hva er egentlig det verste som kan skje?

Leveringsklare unger har jeg skrevet om tidligere her på bloggen.
Du finner innlegget HER

En ny hverdag uten veslekæll

Noen lurer kanskje også på hvorfor jeg forteller om dette her på bloggen. Hvor er sjølberginga i dette, liksom? Om det absolutt må hukes på sjølberging, så kan vi jo henge det på knaggen for selvstendighet. Men, når jeg forteller om veslekælls skoleeventyr her på Hverdagen på Fjellborg, så er det jo for at det vanskelig kan unngås.

Hverdagsbetraktningene, og hvordan vi får sjølbergingen til å fungere i en forholdsvis moderne hverdag i 2026, i en familie på fem, er jo selve essensen i Hverdagen på Fjellborg. Det er bare det, at nå vil vi ikke lenger være fem i familien. Ikke før jul, i alle fall. Vi er midlertidig én i minus, og det er klart at det vil prege hverdagene våre. Ikke slik at det går utover sjølbergingen som sådan, men det vil like fullt komme til uttrykk i det store og det lille i tiden fram til jul.

Rart vil det absolutt bli. Det har vært mange tanker den siste uken etter som klær har blitt vasket, pakket i kofferten, familie og venner har tatt farvel og ønsket lykke til på ferden. Men, det blir hverdag dette også. Antakelig før vi aner. Og aller mest gleder vi oss, både veslekæll og vi. Veslekæll til alt det spennende som venter i London, og vi gleder oss med ham og over alt hva dette vil bety for ham i årene som kommer. Litt spente er vi likevel, for hvem er det egentlig som kommer hjem til oss til jul? Det vil tiden vise. For nå kan vi bare ønske den store, lille veslekællen vår lykke til!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg