Livstanker

Barn som vokser opp på landet

Får barn som vokser opp på landet en annen oppvekst enn de som ikke gjør det? Har barn som vokser opp på landet et fortrinn når det kommer til å klare seg selv? Eller får de et for brutalt møte med livet i for tidlig alder?

Barn som vokser opp på landet er annerledes

Vi fant egg inne i høna!

«Ja, det er forskjell på de barna som vokser opp på landet og de som ikke gjør det», lo sykepleieren. Veslebror var med meg på sårkontroll forrige uke, og hadde akkurat gitt sykepleieren en lengre innføring i hvordan man slakter høner. «Og snart skal vi slakte gisen!» avsluttet han. «Det skal jeg se på!»

Veslebror har allerede fått være med på høneslakt.

HER kan du lese mer om det

Veslebror er jo bare 3 ½, så jeg følte litt på at jeg for ordens skyld fikk minne ham på at han ikke får være med på selve avlivningen. «Men etterpå skal vi sære av huet dens!» durte ungen videre.

Veslebror vet også at hodet til grisen skal deles i to etter slakt. Det har storebrødrene fortalt, og veslebror er mer enn klar for å hjelpe til. Som om det å dele et grisehode i to er like dagligdags som å tømme oppvaskmaskinen. «Og vet du hva? Når vi har delt hodet i to kan vi se hjernen til grisen!» kunne veslebonden fortelle lillebroren forleden dag. Veslebror stoppet å tygge på koteletten sin og gjorde store øyne.

Gris når den lever, mat når den er død

Nå har jo ikke jeg barn som ikke vokser opp på landet. Selv er jeg jo også oppvokst på landet. Likevel tror jeg kanskje sykepleieren er inne på noe. Å diskutere her hva som er det beste skal jeg ikke gjøre. Men, at barn som vokser opp på landet får et annet forhold til liv og død, det tror jeg ganske sikkert.

Griseslakt: God hjelp. Barn som vokser opp på landet vet hvor maten kommer fra.

«Er det ikke trist, da? At dere orker! Jeg kunne aldri spist kjæledyrene mine!» Det er spørsmål og påstander vi hører ganske ofte når vi forteller at vi feter opp juleribba vår selv. Det høres antakelig kynisk ut, og de fleste avslutter samtalen ganske raskt når jeg sier at «nei, det er ikke trist, og dessuten er ikke grisene våre kjæledyr, de er husdyr». Men sånn er det. Sånn har det alltid vært for meg, og sånn er det for barna våre også. Gris når den lever, mat når den er død.

Veslekæll har rett

Og ja, du kan godt kalle det kynisk, men jeg syns ikke det er det. Det er ikke annet enn et faktum. Hvor tror du maten kommer fra, da? En nær bekjent av oss syns det er helt grusomt at vi kan spise de søte grisene våre. Da må det jo være mye bedre å gå i frysedisken på Rema 1000!

Den påstanden syns veslekæll er helt merkelig. «Hvor tror hun det kjøttet kommer fra, da?» Veslekæll har jo helt rett. Og selv om det høres absurd ut når en treåring snakker om slakting som om han snakker om hva som skjedde i barnehagen i dag, så er det jo fordi vi har lagt vekt på at mat skal være noe naturlig. Like fullt hvor den kommer fra.

Barn som vokser opp på landet

Barn som vokser opp på landet får nok et annet forhold til liv og død. Og barn som vokser opp som våre, på en gård eller et småbruk, blir dessuten vant til å hjelpe til fra barnsben av. Dels fordi det trengs i det daglige liv. Dels fordi mor og far må arbeide og barna gjerne er der de voksne er. en kanskje mest fordi vi er opptatt av å lære ungene at ingenting gjør seg selv.

Akkurat dét er en lærdom jeg frykter at mange barn går glipp av all den tid alt skal gå så fort i dag. Hvem har vel tid til å ta med ungene på det som må gjøres når det likevel går fortere å gjøre det selv? Dessuten, så har ikke ungene tid heller, for de er jo opptatt med en eller annen organisert aktivitet. Vår jobb, som foreldre, er jo bare å organisere det hele.

Selvstendighet må læres

Barn som vokser opp på landet blir vant til å hjelpe til

Det der med å hjelpe til, enten man bor slik eller sånn, det er det mye læring i. Til syvende og sist så skal jo ungene vokse opp til å bli selvstendige individer som skal klare seg selv. Jeg ser jo helst at de blir selvstendige før de flytter hjemmefra også. Jeg vil nødig at de blir satt på prøve først når de sitter på en eller hybel langt hjemmefra. Da er det en fordel å ha vært ute en vinternatt før.

Vi lar dem få prøve. Vil de noe, er det sjelden ungene våre får et nei. «Kjør på!» Det er når du er på overnattingstur i skauen alene med en kompis at du lærer deg å være tålmodig skal du få deg varme pølser i livet. Det er når du får lov til å være hjemme alene at du oppdager at det ikke er farlig. Det er når du får lov til å gå til bekken alene med en venn at du lærer å være forsiktig. Alle de skrekkscenarioene som spilles av inne i et mammahode, blir sjelden en realitet likevel.

Ungene våre vil klare seg

Og apropos skrekkscenarioer: tar jeg absolutt ikke høyde for at husbonden og jeg stryker med i en ulykke, at ungene våre blir isolert i samma slengen og må klare seg selv i flere dager, men hvis? Da er jeg helt sikker på at det skulle de klart helt fint!

Barn som vokser opp på landet får kunnskap om mye

De har lært seg å ta i et tak. De vet hva som kreves for å ta vare på seg selv. Skulle all maten i skapet mot formodning ha forsvunnet samtidig med mor og far, så vet de alle tre hvordan de skaffer mer selv om de ikke kommer seg i butikken. Veslekæll lærte å slakte vakter selv da han var fire. Veslebonden er en råtass på å dyrke potet. Og veslebror? kan tross alt kommanderes til det meste, minst som han er.

Her på Fjellborg er vi sjølberget med potet.

Se bare HER

Barn som vokser opp på landet er også barn

Men selv om barn som vokser opp på landet kanskje sitter på litt annen kunnskap enn barn som vokser opp i byen, så skal de likefullt få være barn. Det er de også, og selv om veslebror for tiden fortviler over at «vi bor så laaangt» (unna barnehagen, mamma anm.), så vet jeg at både veslebror og også de to storebrødrene er mer enn glade for å få ha så god boltreplass.

Så lenge de ikke går ned til veien, så har de tilnærmet ubegrenset lekeplass. Ikke minst i skauen. Hytter bygges både i og under trærne, og gjemmestedene når de leker gjemsel eller boksen går er utallige. Det er et stykke til venner, men til gjengjeld er det stas å få ha dem på besøk. Det er jo så mye å finne på!

Skauen som boltreplass

Som mamma er det også godt å kunne slippe barna ut og vite at det er trygt. Skjønt, nå er vel ikke jeg så bekymret anlagt heller. Men å slippe barna løs, se at de utforsker sine egne grenser, at de opplever mestring … Det liker jeg. Nest etter de gode kosene, så er det faktisk kanskje det jeg liker aller best med å være mamma til disse tre guttene vi har her på Fjellborg: Å se at de mestrer!

Livet og døden og sånn

Innimellom gjør vi som foreldre kanskje noen valg som er litt utradisjonelle når vi skriver 2022, men så handler det jo faktisk om å gi barna våre kunnskap. Kunnskap om det å være menneske. Liv og død og hvor maten kommer fra. Det er ikke hva vi gjør, men hvordan vi gjør det, som er det avgjørende etter vårt syn.

Og hva liv og død angår, så er det gjerne vi voksne som klusser det til. Ved å bekymre oss så voldsomt for hvordan de stakkars, sarte barna skal ta det, at vi heller forskåner dem til de er voksne og nesten for sent.

Til de syns at det beste er å handle kjøttet sitt i frysedisken på Rema 1000 og aldri å sove under åpen himmel fordi det kan bli kaldt. Jeg vet ikke hvordan det er i byen, men de barna som vokser opp på landet, vokser opp i frihet – under ansvar.

Vi oppdrar porselenskopper

Og ja: Individuelle forskjeller finnes både i byen og på landet, det er jeg sikker på. Men uansett hvor barna vokser opp, så tror jeg det er en lei tendens i dagens samfunn at vi oppdrar porselenskopper snarere enn robuste folk som skal klare seg ei vinternatt. Og vinternettene, de ser det ut til å bli en del av framover.

Barn som vokser opp på landet har fordeler som barn i byen ikke har. Akkurat som barn i byen har fordeler som våre ikke har. Selv om landet passer oss, tror jeg ikke at dét er fasit for alle. Men at barna må få ta del i de sidene av voksenlivet som vil komme dem til nytte den dagen de selv er voksne, det er jeg overbevist om at er sunt for dem uansett hvor de vokser opp. Selvstendighet, mestring og et avslappet forhold til liv og død – virkeligheten, kort og godt; det gir sterke, trygge og glade barn!

Barn som vokser opp på landet hjelper til

Til slutt, når vi snakker om barna som vokser opp på landet, så har de barna som vokser opp her på Fjellborg i dag fått tilbringe hele dagen ute. Det er høstferie, og da skal friheten få leves til fulle!

Vil du ikke gå glipp av neste nytt fra Hverdagen på Fjellborg, så kan du jo legge igjen e-postadressen din under her. Da får du en e-post neste gang jeg publiserer et nytt innlegg. Husk også å følge oss i sosiale medier.

Og du? Jeg hører gjerne dine tanker om dagens tema. Legg igjen en kommentar, da!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Facebooktwitterlinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 36 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

One Comment

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Verified by ExactMetrics