Allehelgensdag og fellesskap

Denne uka begynte med Halloween og slutter med allehelgensdag. To dager som markeres så vidt forskjellig, men som er like viktige. Hver på sin måte.

Det handler om fellesskap

For de yngste er Halloween den viktigste, og som jeg har fortalt tidligere er det en kamp jeg har valgt ikke å kjempe. Etter å ha lest litt mer om markeringen, innser jeg jo også at det vi tror om Halloween kanskje ikke stemmer helt med det som faktisk er Halloween heller.

Halloween og å velge sine kamper

Les innlegget HER

Barna og ungdommene finner glede og et fellesskap i Halloween. Klassefester er ikke uvanlig, og det er – uansett hva du og jeg måtte mene om Halloween – en fin arena for å inkludere hverandre dersom vi voksne er litt våkne.

Allehelgensdag

Allehelgensdag er vårt fellesskap

Og, mens barna finner sitt fellesskap i Halloween, så er det nok lettere for oss voksne å finne det i allehelgensdag. Ikke bare for at det var dét vi lærte å markere i vår tid, men også fordi at jo flere år vi får på baken, jo større er sannsynligheten for at vi har mistet en eller flere som stod oss nær. Det fellesskapet er det heldigvis ikke alle av de yngste som har rukket å bli en del av enda, selv om det absolutt er noen.

Våre barn er velsignet heldig. De har mistet en oldemor og en tippoldemor. Det er absolutt store tap for dem alle, og kanskje spesielt veslekæll som er den eneste som husker dem. Veslebror var ikke engang født. Men, selv om det var tap og sorg, så var det gamle mennesker som hadde hatt lange liv, rike på opplevelser. De skulle videre.

Jeg har også mistet

Vi har alle hver vår historie knyttet til tap av dem vi var glad i. Jeg også har på mange måter hvert heldig. I midten av tredveårene har jeg ennå alle besteforeldrene mine i live, men også jeg har mistet. Oldeforeldre ikke minst, og selv om det ikke er rettferdig å rangere dem, så er det nok likevel tapet av oldemor, tippoldemor nevnt over, som har preget meg mest. Rett og slett fordi det var henne jeg ble best kjent med. Hun døde en uke unna sin 98. fødselsdag. Jeg var 29.

Det betyr at jeg kjente oldemor lenger enn jeg kjente mamma. Det syns jeg er forferdelig rart å tenke på.

Allehelgensdag

Ja, for også jeg har mistet. Mamma, til og med. Jeg var 22 år gammel den fredagen vårsola stod høyt på den himmelen mamma reiste til. Ikke et øyeblikk fra den dagen er visket ut av minnet, og ikke et eneste av de øyeblikkene var fylt av annet enn glede på mammas vegne. Hun var så syk at ikke engang de flinke legene kunne reparere henne. Det er slik jeg forklarer det når veslebror på tre år spør meg om mamma’n min.

Når allehelgensdag nærmer seg

Barna våre har kan hende ikke lidd de mest skjellsettende tapene ennå. Likevel er de oppvokst med døden. De vet jo at mamma har en mamma i himmelen. En mamma som hadde gylne krøller og postuniform. Mamma hadde den mamma’n som var så flink til å strikke, og som var real og godt likt av alle.

Nå som allehelgensdag nærmer seg går tankene litt oftere enn ellers til den mamma’n der oppe i himmelen. Jeg er, når sant skal sies, glad for at barna kom etter henne. Ikke vet jeg helt hvordan jeg skulle ha håndtert det at kanskje bare en eller to av mine tre skulle husket henne heller . Jeg syns det er leit at veslebror aldri rakk å møte Tippa, som barna kalte tippoldemor. Det gir ham et verdifullt minne mindre, liksom. Og om det skulle vært mamma …

Allehelgensdag

Et tap former og preger

Mamma fikk aldri vite hvem jeg var som voksen. Sånn ordentlig voksen, med stellebag på den ene skulderen og en gulpeklut på den andre. Hun fikk ikke se hvilke av de verdiene hun oppdro meg med som jeg oppdrar mine barn med. Alt det jeg har lært av at mamma døde da jeg var 22 har formet meg, men det er tapet av oldemor som har preget meg.

Oldemor, som vi spiste kakerester sammen med da veslekæll og veslebonden ble døpt. Hun fikk møte barna mine og danne bånd til enda en generasjon. Sette sitt preg på dem og meg som voksen. Oldemor, som vel egentlig ikke gikk for å være så raus med ord, barn av sin tid som hun var, men som likevel kalte meg for jenta mi og alltid lot meg vite at hos henne var det trygt. Jeg hadde en forbundsfelle i oldemor.

Når allehelgensdag nærmer seg

Også oldemor besøker tankene mine nå som allehelgensdag nærmer seg. Jeg er glad jeg i det minste fikk beholde én oldeforelder til jeg var stor nok, eller snarere voksen nok, til å forstå hvilken verdi noen av en annen tid sitter på. At jeg rakk å spørre om alt det jeg spurte om.

Enda har jeg mange spørsmål jeg gjerne skulle spurt oldemor om, men jeg tror aldri at et menneske vil kunne føle å ha spurt nok. Stilt det siste spørsmålet. Og det er rundt dét tankene mine kretser nå som allehelgensdag nærmer seg. Hvem er jeg på grunn av de som har gått foran meg?

Vår egen plass

Det de viste meg og det jeg spurte om; det har jo formet meg. Jeg vet for eksempel neimen ikke om jeg hadde vært så bevisst min egen evne til sirlighet og å stelle pent med tingene mine om ikke det var for oldemor. Nå som jeg vet det, er det noe jeg verdsetter fordi jeg ser det som en arv fra noen som betød mye for meg. Og nøysomheten, det kommer så absolutt ikke fra min egen tid!

Mye i vår hverdag er preget av tanken om en sytråd. Hva er din sytråd?

Det spør jeg om i innlegget du finner HER

Også gjennom døden har de formet meg. Hadde jeg vært så bevisst livets skjønnhet og forgjengelighet om jeg ikke hadde mistet? Og min egen plass i verden? Vissheten om de som ikke lenger er her, og hvordan livet er uten dem, gjør meg våken for min egen, viktige plass. Det er en god tanke. Vi har alle en plass. En mening med akkurat oss.

Høstløv

Allehelgensdag er en dag for alt

Allehelgensdag er vond for mange. Den bringer fram tanker om det som ikke lenger er. Det som ikke ble og som heller kanskje aldri var. Allehelgensdag bringer fram sorg, savn og smerte. Jeg syns det er fint at vi har en dag for dette. Men, jeg syns også at vi alle andre dager skal leve.

Sorgen, savnet og smertene skal vi få lov til å føle på, for det er følelser som kan vekkes til live av så mangt. Med dét sagt, så syns jeg likevel at det er gleden som skal få prege oss mest.

Det preger oss, utvilsomt, at vi har mistet. Men jeg vil ikke la sorgen over deres fravær ta plassen til alle de gode minnene vi skapte sammen mens vi ennå hadde tid sammen. Ennå verre er det om bitterheten får forkjørsrett for de samme følelsene.

Et fellesskap

Allehelgensdag. Det er et ord som rommer lys og mørke. Litt mystikk, kanskje? Men først og fremst er allehelgensdag et fellesskap. Det vi alle tar del i fordi vi lever. Døden er en del av det å leve. Noen av oss, vi som har levet en stund, har opplevd det. På godt og vondt. Det former oss. Det preger oss. Og på sitt forunderlige vis, så får det oss også videre.

Tiden leger alle sår, men det blir ikke rent sjelden noen arr. Jeg er takknemlig for de arrene jeg har. Også på sjelen, for de har gjort meg til meg. Ville jeg fortsatt hatt mamma i livet om jeg kunne? Det er umulig ikke å svare ja på et sånt spørsmål. Men ville jeg hatt det bedre av fortsatt å ha mamma i live? På dét spørsmålet er det vanskelig å svare like bastant. Mye ville vært enklere, men livet er jo godt likevel. Og minnene kan ingen ta fra meg. De nyter jeg litt ekstra nå, i disse dager rundt allehelgensdag.

Høstløv

Tanker om en allehelgensdag

Og så får du ta dette innlegget for hva det er. Tanker, rundt allehelgensdag, fra en rasjonell sjel. Kan hende deler du noen av mine tanker. Kan hende er din opplevelse av sorg og savn så fjern fra min at det jeg her skriver ikke gir mening engang. Uansett er vi en del av det samme fellesskapet. Det som synes som flammende lys på kirkegården søndag kveld, eller som finnes i stjernehimmelen som er den samme over oss alle. Uansett.

Ja, og uansett så ønsker jeg deg en fin helg. Med de du har rundt deg nå, og minnene om de som har latt en tom stol stå tilbake.

Mamma og meg. Tanker allehelhensaften

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

One Comment

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: