Skjønnheten i årstidene
Det blir mye vinterprat om dagen, men vi er bare nødt til å stoppe opp bitte litt, og se på skjønnheten i årstidene. Hvem kan vel leve uten den vakre januarhimmelen?
Skjønnheten i årstidene
Jeg bruker mye tid på å se rundt meg om dagen. Uvanlig mye tid, ville jeg nesten si, men ved nærmere ettertanke så tror jeg faktisk det er en vane jeg har. Det er bare det at jeg blir så grepet av øyeblikket at jeg ikke evner å sette det i forbindelse med alle de andre, like betydningsfulle, øyeblikkene.
For hva annet kan man gjøre, når himmelen farget snøen lilla med sitt vakre skjær? Hva annet kan man gjøre enn å se rundt seg. Gripes av skjønnheten i årstidene.

Så vakkert at jeg nesten mister pusten
Les innlegget HER
Jeg et takknemlig for at vi har fire av dem, for jeg vet ikke om jeg ville opplevd livet like rikt om det ikke var for skiftene. Vinter til vår, vår til sommer, sommer til høst og høst til vinter.
Nå er det jo så midtvinters som det kan bli, men like fullt er det vakkert. Så ubeskrivelig vakkert. Solnedgangene, snøkrystaller som skinner om kapp i vintersola …

Skjønnhet til hver bit av sjelen
Jeg lar meg blende av skjønnheten i årstidene. Om det er lilla snø, rosagul himmel eller fargesprakende høstskrud; jeg mister nesten pusten av alt det vakre i alle fall.
Jeg niholder på øyeblikkene, liksom av frykt for å gå glipp av skjønnheten i dem. Spikrer sanseinntrykket til hver bit av sjelen. Dette er føde!
Alle disse små stundene gjennom dagen tvinger meg til å holde tempoet lavt. Jeg bare må stoppe borddekkingen for å beskue himmelen. Hendene får hvile på pallekarmkarmen, fulle av jord. Jeg må bare lytte til gjøkens løfte om sommer. Ko-ko.

Hvem kan vel fortsette sitt arbeide når en vakker, blå sommerfugl flyr rundt en som om den hadde en viktig beskjed det var maktpåliggende å få gitt til akkurat deg? Eller overse oretreet som står og rasler med alle sine gulrøde løv i en varm høstbris?

All den skjønnheten i årstiden, den må jeg bare nyte.
Som en utopi
Jeg står i vinduet og ser utover nok en januarhimmel. Selve vinteren. Kan hende burde jeg blitt mett, men det er som en evig sult i meg.

Blikket faller på drivhuset under den rosa himmelen. Det er dekket i snø, og i kjøkkenhagen der bak er det vanskelig å skjelne hva som er hva under alt det hvite.
Skal det virkelig gro noe her? Om bare noen uker? Det er helt ufattelig. Like mye som av skjønnheten i årstidene, fascineres jeg av ulikhetene. At det igjen skal finnes spirer til mat i dette kalde, til dels ugjestmilde, landskapet som ligget utenfor husets fire vegger akkurat nå? Det er smått utrolig.

At jeg en morgen bare kan dra på en shorts og trekke t-skjorta over hodet og bare kan gå ut? Det synes like mye som en utopi som tanken på stillongs og ulltepper i senga gjør det ved sankthanstider.

Skjønnheten i årstidene
Vinteren får meg kanskje til å undre meg aller mest. Når alt er kaldt, dødt og dekket av snø. Vakker snø. Vissheten om at det finnes noe mer etter dette er som en søt hemmelighet.
Når skal du suge på sommerens karamell, egentlig?
HER forsøker jeg å finne svaret
Jeg haster ikke med vår. Den kommer når den kommer, og mens vi venter nyter jeg å hvile. Gleder meg over skjønnheten i årstidene og vinterens aller mest, akkurat nå.
Dag for dag, solnedgang etter solnedgang. Jammen er vi heldige som får oppleve det. Og kulda, den kan vi alltids kle oss mot. Så lenge hjertet er varmt.

Kanskje er det forresten nettopp derfor Vår Herre har sjenket oss alle disse vakre stundene over himmelhvelvingen nå om vinteren? For at vi ikke skal glemme skjønnheten når så mye av naturens små undre er skjult for øyet, og slik bevare varmen i hjertet.
Jo, jammen er vi heldige, med fire årstider og så mye skjønnhet proppet i dem at verden likevel, i små, korte glimt, kan synes som en vakker plass.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg








