Fant jeg tilbake meg selv?

Nyttårsforsettet mitt for 2025 var å finne tilbake til gamle, gode vaner. Fant jeg tilbake meg selv, slik målet var? Det er tid for evaluering.

Et godt mål

Vi kan mene mye om nyttårsforsetter, og som jeg selv skrev for et års tid siden, så har jeg et ambivalent forhold til dem. Like fullt er de et godt verktøy for målsetting.

Det er viktig å sette seg noen mål her i livet. Ikke nødvendigvis å nå høyest på karrierestigen eller å ha den feteste bankkontoen, men noe å strekke seg etter. Noe å arbeide for og å ha som grunn til å sette den ene foten etter den andre, dag etter dag.

På denne tiden i fjor hadde jeg ett viktig mål. Det var å i løpet av 2025 finne tilbake til meg selv. Etter et krevende 2024, med en spesielt krevende høst, var det høyst nødvendig for å kunne fungere videre. Like før sist jul var jeg nemlig temmelig nær kollaps, og jeg har såpass selvinnsikt at jeg godt forstod hvorfor. Følgelig forstod jeg også godt hva som måtte gjøres.

Vil du lese innlegget jeg delte da?
Du finner det HER

Prosjekt Tilbake til meg selv

Det jeg i praksis gjorde, var at jeg fant tilbake til nyttårsforsettene jeg hadde i 2023. Der var det tre ting som stod sentralt:

• Helse
• Rutiner
• Tidsbevissthet

I tillegg fant jeg, ved en ren tilfeldighet, tre ord som ble en slags rettesnor for meg gjennom hele 2025:

• Kommunikasjon
• Styrke
• Helbredelse

De tre ordene oppsummerte jo langt på vei det jeg måtte gjøre for å kunne finne tilbake til meg selv gjennom helse, rutiner og tiden min.

Fant jeg tilbake til meg selv?

Hvordan gikk det så med nyttårsforsettet? Fant jeg tilbake til meg selv? Jeg vil si det.

Det var imidlertid ikke gjort over natta. Det er ikke bare sånn at man kan bestemme seg for å sette inn en rekke tiltak, og så går resten av seg selv. Nitide prioriteringer, utallige justeringer, ekstrem tålmodighet og et krevende samspill av mange faktorer er hva som kreves. I alle fall er det slik jeg ser det når jeg nå ser tilbake på 2025.

Man må lære seg å stole på prosessen. Det tar tid, og jeg er forresten ikke sikker på om jeg er 100 % i mål enda. Det handler imidlertid ikke så mye om målet i seg selv, men det å kunne justere kartet etter et nytt terreng. Når du gjør justeringer fordi noe ikke fungerer, så vil jo dette noe fungere annerledes etter justeringen, ikke sant? Og da må man navigere etter oppdateringen og ikke etter det som var tidligere.

En ny, krevende høst

Det var høsten 2024 som langt på vei hadde slått bena under meg og som satte meg der jeg var for et år siden. Høsten 2025 var på ingen måte lettere. Riktignok hadde vi ikke et renoveringsprosjekt i sluttspurten, men det var en hel del annet som krevde meg. Som satte meg på prøve.

Ja, eller kanskje ikke meg så mye som den rytmen jeg hadde bygget meg opp gjennom året for å få meg til å fungere. Jeg har nemlig for lengst lært at det er to ting jeg er helt og fullstendig avhengig av for å fungere. Det ene er nettopp rytme, det andre er bevegelse.

Og jeg visste det, at om jeg bare prioriterte helse og rytme for helsen, så ville resten langt på vei komme av seg selv!

Nøkkelen som gjorde at jeg fant tilbake til meg selv

Derfor har jeg, gjennom hver eneste travle dag og krevende uke satt trening foran absolutt alt annet. Ikke gjort som høsten 2024; prioritere det vekk fordi «jeg har ikke tid». I 2025 hadde jeg aldri ikke tid.

Nå er hensikten min på ingen måte å skryte av verken antall treningsøkter, hvor mange armhevinger jeg klarer eller hvor raskt jeg løper. Nei, for det er ikke treningen som egentlig er poenget her selv om det på sett og vis har vært det for meg.

Nei, det er den nøkkelen jeg fant som gjorde at jeg nå, etter et år, kan si at jeg nådde målene jeg satte meg for 2025. At jeg knakk koden som gjorde det mulig for meg å nå målene jeg satte og fant tilbake til meg selv. Kanskje er ikke nøkkelen den samme for alle, men jeg tror i alle fall at om vi bare klarer å definere tydelig (og ærlig) for oss selv hva det er som skal til for å komme dit vi vil, så blir det lettere! Hva må jeg prioritere?

Jeg måtte prioritere trening, for så klarte jeg også å bevare rutiner og også å være mer bevisst tiden min. Det ble et verktøy, rett og slett.

«Klapp igjen du, ‘a!»

Mhm. «Klapp igjen du, ‘a!» Det er egentlig det jeg får litt lyst til å si til meg selv. Hva gjør meg berettiget til å si noe om dette, liksom? Nyttårsforsetter og målsetting og alt med en glorie på toppen, hva?

I grunnen ingen verdens ting. Annet enn at jeg er et vanlig, dødelig menneske som prøver og feiler meg fram her i livet som alle andre. Som går på snørra gang etter gang, men reiser meg opp og tramper videre. Men, jeg søker alltid å forstå hvorfor jeg gikk på snørra i utgangspunktet. Kanskje slipper jeg unna med noen blåmerker færre neste gang fordi jeg har lært å lande litt mykere i fallet.

Det gjelder når alt dauer i drivhuset og det gjelder når utmattelsen tar meg. Særlig da, for hvordan jeg har det er til syvende og sist mitt ansvar. Kall det gjerne sjølberging, det også, om du vil.

Det er en prosess. Det er heller ikke sånn at når et problem er løst, så er alle løst. Jeg er mer bevisst tiden min, men fortsatt ikke nok. Og tro meg, jeg har opptil flere områder i livet for forbedring, så det mangler ikke på nyttårsforsetter i år heller. Jeg ser både ulemper og fordeler ved disse forsettene, men har valgt å utnytte fordelene til nettopp min fordel. Da kan jeg nemlig bruke langt mindre energi på å irritere meg over alt jeg ikke liker i hverdagen min. Ja, for så gjør jeg noe med det i stedet! Det du ikke endrer, det velger du. Og – med det skal jeg klappe igjen. For nå.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg