Ryggoperasjonen

Jeg er tilbake, og her kommer første innlegg etter ryggoperasjonen. Les om den ene hverdagen, tirsdagen da alt snudde, kongens død og livet på et imaginært høyfjellshotell her.

Endelig tilbake

Åh, dette har jeg lengtet etter! Å skrive! Men aller først: Tusen, tusen, tusen takk for alle god bedring-ønsker fra dere alle sammen! Jeg er helt overveldet av all omtanke fra fjern og nær den siste tiden. Det har vært ganske mye å stå i de siste snart to ukene, men ikke én gang har jeg følt meg alene. Det har vært veldig godt, midt i alt kaoset.

Jeg har jo vært gjennom en ganske stor ryggoperasjon. Den var på ingen måte planlagt, men noen ganger må man – som kirurgen sa – bare hoppe i det.

Universet satte seg på bakbena.
Les mer HER

Men, mer om det litt senere. La oss begynne med begynnelsen, hva? Det er jo søndag, og Uka i bilder. Siden jeg forrige søndag hadde i overkant bare med meg selv, så tar vi to uker i én denne søndagen. Dermed spoler vi nå tilbake til mandag for nesten to uker siden:

Den ene hverdagen

Mandag 24. august. Jeg må liksom ta et dypt magedrag når jeg tenker tilbake. Det var en perfekt hverdag. Helt fra jeg stod opp til jeg la meg; jeg nøt hele dagen. Og hele dagen var det som om jeg hadde en forutanelse i kroppen.

Jeg stod opp med ungene, sendte dem med skolebussen og dro selv og trente. En deilig treningsøkt, akkurat passe hard og en god start på treningshøsten. Full av energi reiste jeg hjem og fikk unna litt husarbeid før lunsj.

Sola skinte og det var akkurat så varmt at jeg trakk inn i skyggen. En perfekt sensommerlunsj på verandaen.

Etter lunsj lagde jeg det som skulle bli den ukas Prosjekt Henriette (men som heller kommer førstkommende torsdag).

Jeg høstet humle.

Og ingredienser til middag.

Jeg vannet i drivhuset.

Slo av en prat med Kosehøna og fôret grisene.

Også så jeg på Muzzy in Gondoland med veslebror. I høstferien skal vi besøke storebror i London, og da har veslebror funnet ut, er det lurt å kunne litt engelsk. Da er ingenting så godt som litt gammel undervisningstelevisjon!

I tillegg rakk jeg å skrive et par, tre blogginnlegg. Da jeg gikk og la meg mandag kveld var jeg riktig så fornøyd med dagen. Energien jeg fikk av endelig å være tilbake i hverdagen, hadde gjort meg supereffektiv. Jeg hadde krysset alt av lista og enda litt til, og huset var strøkent. Det var nesten for godt til å være sant.

Ryggoperasjon?

Tirsdag begynte som mandagen gjorde det. Vi spiste frokost og fikk dagen i gang. Også denne dagen hadde jeg planer om en treningsøkt, men noe holdt meg igjen. Det høyre benet mitt var ikke helt med, liksom. Jeg bestemte meg for å avvente til etter fysioterapitimen 10.30. Det var jo senebetennelsen som skulle kontrolleres, men det kunne jo tenkes at fysioterapeuten hadde et minutt å avse til benet mitt også.

Han så aldri på armen min. I stedet gjorde han en rekke undersøkelser av foten og sendte meg ut av kontoret sitt med klar beskjed om å kontakte lege umiddelbart.

Allerede klokka 12 satt jeg på legekontoret. Legen gjorde de samme undersøkelsene som fysioterapeuten, og sa med bekymret mine at nevrologene på sykehuset måtte konsulteres. Det kunne nok hende at jeg burde vurderes for en ryggoperasjon.

Og joda: Fra legekontoret gikk turen rett til Sykehuset Østfold Kalnes. Jeg husker at jeg på veien fram til inngangen til akuttmottaket lurte på når jeg neste gang ville få kjenne frisk luft.

På sykehuset

Jeg ble innlagt umiddelbart. De etter hvert så velkjente undersøkelsene ble gjort nok en gang, og jeg ble sendt rett i MR-trommelen. Bildene kom tilbake og bekreftet det undersøkelsene hadde avdekket: Nervene mine hadde for dårlig plass, hvorav droppfoten.

Ryggoperasjon ble nevnt flere ganger, og det ble bestilt CT-scanning. Den fikk jeg onsdag morgen. På det tidspunktet var jeg ganske mentalt forberedt på at jeg hadde en operasjon i vente.

Likevel ble jeg tatt fullstendig på senga da kirurgen kom for å informere meg om funnene fra CT-bildene. Kort fortalt: Jeg måtte til Ullevål. Ryggoperasjonen jeg trengte var altfor komplisert til å gjennomføre på hjemmesykehuset. Det var ikke bare nervene som skapte trøbbel.

Det ble bestilt ambulanse, og så gikk turen til hovedstaden og Ullevål sykehus.

Som Ole Aleksander Filibom-bom-bom

Man får noen ute av deg sjæl-opplevelser i løpet av livet. Dette var en slik opplevelse. Å gå fra en energisk hverdag til pasient og attpåtil på Ullevål i løpet av et par dager, var mye å fordøye.

Jeg ble trillet inn på et gammeldags, digert sykehusrom med sikkert hundre meter under taket og like høye vinduer. Et firemannsværele med utsikt rett til helikopterplattformen utenfor. Akkurat da følte jeg meg som Ole Aleksander Filibom-bom-bom da han fikk lungebetennelse og måtte legges inn på sykehus helt alene. Heldigvis var de veldig hyggelige, de andre som jeg delte rom med.

Og nå skal du høre: Fordi det var åpenbart at jeg måtte gjennom en ryggoperasjon, måtte jeg til stadighet faste. Nesten hele tirsdagen og også onsdag da jeg ble sendt til Ullevål. Da var jeg imidlertid lovet mat så snart kirurgene hadde sett på meg, og alt jeg drømte om i ambulansen på vei innover til Oslo, var kjøttkaker.

På Ullevål fikk jeg tildelt en middagsmeny. Karbonader med stekt løk var det nærmeste jeg kom mitt inderlige ønske, så jeg bestilte det. Men tenk, så kom sykepleieren tilbake med en stor porsjon kjøttkaker! «Det var tomt for karbonader, kjøttkaker var det nærmeste.» Jeg tror på Gud og jeg tok de kjøttkakene som et tydelig tegn: «Jeg er her. Jeg passer på.» Aldri før har kjøttkaker smakt så godt.

Ryggoperasjonen

Torsdag var nok engang matboden stengt for meg. Jeg stod som nummer to på dagens operasjonsliste, men klokka 13 kom det kontrabeskjed: «Operasjonen din vil ikke bli gjennomført før i morgen.» Kirurgene kunne rett og slett ikke gå på meg for sent på dagen, gitt kompleksiteten i operasjonen. De måtte være helt uthvilte.

Det samme kjente jeg et behov for å være, og for aller første gang i mitt liv bad jeg om sovemedisin. Etter å ha ligget våken halve natta før, med all verdens skrekkscenarioer i hodet, orket jeg ikke mer. Jeg svelget pillen jeg fikk, sovnet som en sten, og våknet til en historisk fredag.

Jeg ble vasket og klargjort og sendt til sengesalen, et slags forværelse for operasjonsstuene. Etter noe som føltes som en evighet, ble jeg hentet av to anestesisykepleiere og ført inn på operasjonsstua jeg var tildelt. Der er det aller, aller siste jeg husker beskjeden fra anestesilegen: «Kong Harald er død. De sa det i radioen nå.» Og så ble det svart.

Vellykket ryggoperasjon

Det var i grunnen svart mer eller mindre til søndag formiddag. Ryggoperasjonen var vellykket, men jeg ble værende på postoperativ i noe bort i mot ni timer. Lørdagen tilbragte jeg i sjokkleie med intravenøs væske i håp om å få blodtrykket mitt opp til min egen normal.

I tillegg måtte jeg jo ha i meg vanlig mat, så sykepleierne serverte meg brødskiver med leverpostei, skåret opp i biter.

På søndag fikk jeg en vaffel, og den føltes som en premie for i det hele tatt å ha kommet så langt.

«Premie» fikk jeg forresten for å drikke medisinen min også. Kall det eventuelt bestikkelser. De som har blitt servert Movicol, de vet.

Og ikke bare hadde jeg fått utført en dekompresjon (frigjøring av plass til nervene) og en spinal fusjon (avstivning av ryggvirvlene ved hjelp av titan, skruer og benvev), men også en rekke nye kroppsåpninger. Den erfarne sykepleier vil kanskje også se at jeg har «sykepleierens trøst»?

Ja, og slik gikk helga. Med Kong Haralds død i alle kanaler og fysioterapitrening.

Etter hvert klarte jeg til og med å spise middagsmaten min selv.

Imaginært høyfjellshotell

Mandag formiddag ble jeg skrevet ut av Ullevål sykehus. Jeg fikk imidlertid ikke komme hjem riktig enda. Fortsatt trengte jeg en del oppfølging etter ryggoperasjonen, og jeg ble sendt i ambulanse hjem til Kalnes sykehus.

Ja, eller høyfjellshotellet, som jeg likte å tenke på det som. Sjekk den utsikten fra senga, da! Med litt fantasi kunne Glomma der borte lett gå for å være et fjellvann. All inclusive med fire måltider servert på rommet hver dag.

Og for å forsikre seg om at pasienten fikk i seg nok væske, fikk jeg like så godt servert sugerøret rett i mugga.

Det fine med å komme «hjem», var at jeg var nærmere familien og dermed kunne få litt besøk. Det var ikke så mye jeg orket der jeg lå, omtåket av OxyContin, men det var veldig godt å se dem. Da jeg reiste til fysioterapeuten tirsdag formiddag, hadde jeg jo ikke tenkt at det skulle gå ni (!) døgn før jeg kom hjem igjen!

Endelig hjem etter ryggoperasjonen

Og hjem kom jeg på torsdag. Da hadde vi endelig fått stabilisert blodtrykket mitt tilstrekkelig og mobilisert meg såpass at jeg trygt kunne reise fra sykehuset. Blomstene var ferdigvannet!

«Å vanne blomster» har blitt en stående vits hos oss.
Les hvorfor HER

Vel hjemme venter det meg en hverdag ganske ulik den jeg hadde sett for meg i høst. De tre ukentlige treningsøktene jeg hadde planlagt for framover, er byttet ut med treningsprogrammet fra fysioterapeuten. I går gikk jeg helt til postkassa og tilbake igjen, og de snaut 200 meterne kjentes ut som en ekspedisjon!

Jeg har en ganske stor opptreningsjobb foran meg. Jeg er imidlertid motivert. Operasjonen var vellykket, og jeg har fått førligheten tilbake i høyrebenet. Det var mer enn kirurgene på forhånd kunne love, for det tok dessverre litt for lang tid før jeg innså alvoret i egen situasjon. Jeg burde ha kontaktet lege allerede noen dager før jeg gjorde, på bakgrunn av symptomene jeg hadde. Tiden jobbet mot meg. Når jeg nå først var så velsignet heldig at det likevel gikk bra, skal jeg ikke la gleden over å kunne gå uten hjelpemidler gå fra meg. Det var på ingen måte gitt, men jeg fikk jo tross alt kjøttkaker.

Sjølberging etter ryggoperasjonen

Den perfekte hverdagen er det nok lenge til jeg kan oppleve maken til igjen, men det er noe å strebe etter. Å kunne ta klesvaska helt selv, lage middag og spise den sammen med de andre ved kjøkkenbordet, gå i søpla, plukke egg. Alt man i hverdagen kanskje tar litt for gitt, men som viser seg å bety mer enn man skulle tro når man plutselig ikke lenger kan gjøre det. Fordi livet skjer, på en helt vanlig tirsdag.

Det er merkelig, det der, hvordan en helt vanlig tirsdag plutselig ikke lenger er så vanlig.
Les mer HER

Og om du er bekymret for manglende sjølbergingsfokus på Hverdagen på Fjellborg i tiden framover, så kan jeg forsikre om at det vil bli sjølberging. Om enn ikke helt som jeg først hadde tenkt meg det i høst, så like fullt sjølberging. For, det hele koker jo ned til hvordan man skal få det til å funke i hverdagen. Hverdagen er ingen konstant, viser det seg gang på gang, så da gjelder det å få kartet til å passe terrenget. Og kan hende er det nettopp en kartlegging vi bør begynne med?

Bloggingen er i alle fall gjenopptatt etter ryggoperasjonen, så nå er det bare å henge med igjen hver dag her inne på Hverdagen på Fjellborg.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg