En tilfeldig tirsdag
En tilfeldig tirsdag. Det er liksom da det skjer. Livet, og det du ellers ikke hadde planlagt for. Noen ganger rokker det til og med ved selve grunnlaget. Jeg deler noen tanker i dagens innlegg.
En tilfeldig tirsdag
Bekymre deg ikke for framtiden. Ja, eller bekymre deg, men vit at det å bekymre seg er like effektivt som å løse algebra ved å tygge tyggegummi. De virkelige utfordringene i livet er sånne ting som aldri krysset dine bekymringsfulle tanker. Sånt som rammer en tilfeldig tirsdag ettermiddag.
Kjenner du igjen teksten, selv om den er litt løselig oversatt? Det var søndag formiddag og jeg var på vei til skigardbyggekurset da Everybody’s free (to wear sunscreen) av Baz Luhrman tilfeldig strømmet ut av høyttalerne i bilen.
Den har mye for seg, den sangen der. Eller talen, da. Av en eller annen grunn var det akkurat den ovennevnte strofen som liksom traff ørene mine denne formiddagen. I en alder av 37 kan jeg godt si at jeg forstår innholdet i denne påstanden litt bedre enn jeg gjorde på slutten av nittitallet. Ja, jeg kan til og med gå god for den!
Merkelig nok kom vi ikke lenger enn til påfølgende tirsdag heller, før livet rammet. Du vet, med en sånn telefon som setter alt på hodet. Ja, nesten selve virkelighetsoppfattelsen! Tankene vandret tilbake til Everybody’s free. En tilfeldig tirsdag.
Jeg er eldst
Nå er et dødsfall en historie som ikke bare er min å fortelle. Når et menneske som er avholdt av mange faller fra, har vi alle hver vår historie. Både å minnes og å bringe videre.
Min historie liksom fortsetter i det øyeblikket jeg onsdag formiddag, dagen etter, står og vasker golvene. Vi skal feire 17.mai om to dager og jeg øver, som seg hør og bør, på 17.mai-sanger. Plutselig er nok spillelista ferdig, men opptatt som jeg er med moppen lar jeg det spille videre med det som Spotify foreslår meg. I alle fall har ikke jeg lagt Wenche Myhre inn i den lista med sanger jeg vet jeg satte på.
En er svak og en er sterk, vi er begge mesterverk. Vi lever. Noen mister alt de har, noen mister mor og far. Vi lever. Morgendagen er en venn, det finnes alltid håp for dem som lever. Mørke skyer er et tegn på ar jorden trenger regn, den lever.
Ikke lenge etter gir telefonen nok en gang lyd fra seg. Jeg lar stolene fortsatt stå opp og ned på kjøkkenbordet, lager en kaffekopp og setter meg ned. Gir det hele et forsøk på å synke inn: Jeg er eldst. Det er en følelse som ennå, til dags dato fjorten dager senere, smaker rart. Ikke fordi en tilfeldig tirsdag, men strofen henger likevel i.
Forberedt for en tilfeldig tirsdag?
Jeg har vært heldig og hatt nesten alle med meg gjennom store deler av livet. På mammas side husker jeg til og med alle oldeforeldrene mine, og det med stor takknemlighet. Den siste gjenlevende var oldemor, og hun fikk jeg ha med meg helt til jeg var 29. Det var syv år lenger enn jeg fikk beholde mamma.
«Hvorfor får jeg leve når barnebarnet mitt dør?» Hva svarer man på sånne spørsmål?
Les mer HER
Men, har man mange med seg må man også møte døden mange ganger. Jeg møtte den allerede i ung alder, og kanskje med størst kraft da jeg var 22. «Det må jo ha preget deg?» undret en bekjent som var ukjent med min historie. Ja, det har det, men kanskje ikke slik man skulle forvente det.
Kanskje aller mest har mine møter med døden gjort meg litt forberedt på «en tilfeldig tirsdag». Likevel kjenner jeg jo på det. Nå er jeg eldst. Ikke overalt på alle kanter, men i den ene grenen. Den som bestod av oldemor og oldefar, mormor, morfar og mamma. Og meg. Rett ned. Plutselig sitter jeg i toppen av mitt tre, 37 år gammel. Fortsatt er det jo solide sidegrener, men i denne slektslinjen er jeg eldst.
Heldigvis har jeg jo barna våre. Tre blad vesle som også følger på i samme linje. Det gjør meg imidlertid ikke mindre tankefull. Livet snur fort. En tilfeldig tirsdag, eller onsdag. I det øyeblikket man rykker én plass opp, så rykker man også én plass fram i køen. Ikke slik å forstå at jeg er bekymret for døden ennå, men nå er det liksom på mine skuldre det hviler.
Historien fortsetter gjennom meg
Nå er det gjennom meg historien skal leve for at den skal kunne fortelles videre. Plutselig er det som om barndomsminnene får dobbel verdi, for nå bærer jeg dem alene. Det er ingen å rådføre seg med; «var det slik? Eller sånn?» Nå må jeg huske det selv. Det jeg aldri rakk å spørre om er det for sent å tenke på nå. Jeg er eldst.
Gjennom å være eldst og også ha noen etter meg syns jeg at jeg må være enda litt mer klok. Det er jo det de eldste er, ikke sant? Som for eksempel når man skal velge det rette tidspunktet for å fortelle at en kjær og avholdt oldefar er død. Jeg lurer på om ungene kommer til å huske det like godt som meg, at jeg samlet dem på trappa utenfor lekestua med en storebror på hver side og lillebror på fanget. «Hvem skal vi hente juletrær i skauen sammen med nå?»
Jeg er glad de vil huske ham alle sammen, for med en mormor i himmelen som de aldri har møtt er det færre igjen til å holde liv i minnene om de som kom før oss og la grunnlaget for dem vi er. Selvsagt er det flere som kan bringe minner til live, men vi har alle hver vår historie gjennom de opplevelsene vi har og som har festet seg. Jeg er takknemlig for at barna våre får ha sine. Tenk hvilken verdi de har fått med seg i livet av å få kjenne selve grunnfjellet.
Endret virkelighetsoppfatning
En dag måtte tiden være inne for det. Tanken har fått modne over mange år, selv om det likevel er en tanke jeg, helt bevisst, ikke har ofret for mye tid på. Sånt får heller ramme en tilfeldig tirsdag, for vi lever mens vi gjør det.
Men, det gjør liksom noe med virkelighetsoppfattelsen etter som generasjonene over en forsvinner. Jeg skulle kanskje ikke reflektere for mye over den slags, sånn i midten av tredveårene, men det er likevel ikke til å komme unna. Jeg er jo eldst. Men det der med at menneskene som alltid har vært der faller fra, én etter én; for hver av dem føler jeg at jeg liksom bli litt mer alene. Litt fattigere.
Ikke bare tar de med seg god klemmer, trøstende ord og et fang å sitte på. Også tar de liksom med seg en bit av selve tiden, syns jeg. Av bekymringsløs barndom, og av en tid der tiden var verdien. Ikke alt de ikke gav i gods og gull. Og historiene, om en tid så annerledes enn vår. Det er som om et ledd til fortiden blir litt svakere. Ja, rent ut sagt er det jo egentlig vekk. Plutselig er det jeg som er det leddet!
Nå skal jeg stole enda litt mer på meg selv. Jeg tror det er en del av det å plutselig være eldst i rekka, for så lenge det er «flere å ta av» lenger bakover, så lever man liksom i trygg visshet videre om at det finnes noen andre. Nå gjør det ikke lenger det. Ikke der. Ikke på den måten. Neste gang en tilfeldig tirsdag rammer er det én mindre å lene seg på.
Takknemlighet
I dag har vi vært i begravelse. I dag tok vi farvel med en del av tiden. Det er rart å tenke på at tiden likevel går videre. At neste bursdagsselskap skal feires uten oldefar ved bordet. At bestefar ikke lenger skal dra meg inntil seg og spørre «åssen det går med deg jenta mi?»
Ja, for ikke å snakke om at jeg på vegne av familien har opplevd dødsfrykt på traktorhengeren for aller siste gang! På vei inn i skauen til bestefar er det et bratt heng som alltid har fått meg til å forestille meg det verste når han med traktoren har dratt oss på hengeren inn i skauen i jakten på det perfekte juletreet. Hver gang har jeg holdt meg litt ekstra fast akkurat der og hver gang har jeg etterpå tenkt at «jammen vet han bestefar hva han driver med». Sånn som bare et barnebarn kan tenke om bestefaren sin.
Juletrejakt hos oldefar er en hyggelig tradisjon før jul
Bli med HER
Jeg smiler ved minnene. Det er godt å kunne når en tilfeldig tirsdag rammer, å holde fast ved sånt. Og – selv om jeg er eldst i akkurat min gren, så er det fortsatt flere. Flere, fine mennesker i familien vår både på den ene og den andre siden. I dag har jeg fått gi en klem til flere av dem, og det har føltes så godt. Jeg er takknemlig for dem. Nettet holder enda, selv om en maske har gått her og der og vi andre må skjøte på som best vi kan.
Og det håper jeg inderlig, at jeg som eldstemann, klarer å hjelpe til med så godt jeg kan. Vi har alle hver vår rolle å fylle og gjennom livets gang så endres alltids rollebeskrivelsen litt etter som livet skjer. Være seg det er en tilfeldig tirsdag eller en liten bekymring som det mot formodning skulle bli noe av. Vil du ha en tyggis?
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
