Tankesettet avgjør

Sjølbergingshøsten blir ikke som planlagt på Fjellborg i år, men jeg det er ikke et spørsmål om alt eller ingenting. Tankesettet avgjør!

Små skritt framover

I dag er det ti dager siden ryggoperasjonen. Jeg har klart å sitte ved kjøkkenbordet lenge nok til å spise én porsjon med suppe i dag. I går klarte jeg ikke å sitte lenger tid enn det tok meg å ta til meg middagsmaten før jeg måtte legge meg på sofaen. Det går framover.

Ganglaget har blitt så bra at jeg de første par minuttene på bena kan la meg lure til å tro at jeg er i fin form. Kanskje jeg skulle satt på en vaskemaskin? Virkeligheten innhenter meg som regel før jeg i det hele tatt når vaskeromsdøra (heldigvis), men det er små skritt i riktig retning, og det er mange små skritt hver dag.

Normalt har jeg tilbakelagt mellom 15-17 000 skritt når en dag er over. Nå har jeg 5-700. Kanskje. Klokka mi ligger utladet på nattbordet. Jeg har tenkt at jeg burde lade den for å kunne se framgangen jeg gjør, dag for dag, i tall, men det har foreløpig blitt med tanken. Framgangen skjer jo likevel, og jeg er litt redd for at den tålmodigheten jeg foreløpig (!) er i besittelse av skal forvitre om jeg blir for ivrig.

Ja, for jeg er usedvanlig tålmodig, situasjonen tatt i betraktning. Kan hende er det nettopp på grunn av situasjonen også; når jeg ikke er direkte utålmodig etter å få hverdagen på bena, så er det vel antakelig for at jeg selv ikke er riktig på bena. Det er som om kroppen og hodet for én gangs skyld samarbeider: Jeg skjønner at jeg ikke kan gjøre alt jeg har lyst til.

Endring i tankesettet

Nei, jeg kan ikke gjøre alt jeg har lyst til denne høsten, men det betyr jo heller ikke at jeg ikke kan gjøre noen ting. «Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det.» Tankesettet avgjør.

Og det er greit: Jeg kan ikke ta den storopprydningen i kjøkkenhagen og drivhuset som jeg hadde tenkt meg. I alle fall ikke slik jeg hadde sett det for meg. Men, jeg kan like fullt gjøre noe. Jeg må bare droppe de tyngste løftene og spadetakene. Og selvsagt: Vente til jeg er på bena mer enn sju minutter om gangen. Jeg trenger imidlertid kanskje ikke vente til jeg er på bena hele dagen? Men om jeg orker en halvtime den ene dagen, så orker jeg kanskje litt mer den neste, og en hel time til slutt.

Om det er livsviktig å få gjort den opprydningen i høst? Tja. Kanskje ikke for kjøkkenhagens skyld; arbeidet i den er der til våren også. Det er ikke optimalt å utsette det, men ikke avgjørende. Men for min skyld? Definitivt! Både fysisk og psykisk. For kroppen min er det god trening å gjøre hverdagslige ting, og for hodet mitt er det enda viktigere.

Tankesettet avgjør

Jeg tror ikke at det alltid blir enkelt. At hver dag går uten en tanke om «hvis bare», men nå er det nå engang slik at jeg måtte ha denne ryggoperasjonen. «Hvis bare» jeg hadde unngått den, så hadde jeg så likevel ikke vært på bena. Det var jo ikke slik at den operasjonen var «for sikkerhets skyld» – den var helt nødvendig.

Da må jeg bare gjøre det beste ut av det, og da tror jeg helt bestemt at tankesettet avgjør. Ja, ikke bare tror – jeg har jo egentlig erfart det gang på gang. Denne sjølbergeren har jo vært ute en vinternatt før, for å si det sånn!

For nøyaktig fire år siden var jeg innlagt en uke på sykehus, og også det påvirket hele høstens arbeid!
Les mer HER

Og da, da gjelder det å få det til å funke. Tilpasse sjølbergingshverdagen til livet og ikke livet etter sjølbergingshverdagen. Det siste alternativet hadde selvsagt vært det ideelle i en ideell verden, men hvem sin verden er vel det? Livet skjer.

Omvendt liste

Ofte, når jeg har hatt en litt dårlig dag hvor jeg kanskje ikke har rukket over med alt jeg hadde ønsket meg, lager jeg meg en omvendt liste. En liste som ikke inneholder alt jeg skulle ha gjort, men som forteller om alt jeg faktisk har fått til. I går så den omtrent slik ut:

• Fôre grisen både morgen og kveld (bare ikke si til kirurgen min at jeg var i fjøset)
• Brette sammen 10-15 plagg fra klessnora
• Dekke bordet før middag
• Gjennomføre treningsprogrammet fra fysioterapeuten
• Skrive et blogginnlegg
• Rydde i bagasjen min fra sykehuset
• Tømme oppvaskmaskinen
• Legge veslebror

På en normal dag, i en frisk kropp, ville jo ikke dette vært rare greiene, men poenget er det samme: Når du teller opp hvert minste lille gjøremål, så blir det i sum en hel del innen dagen er omme.

Et slikt tankesett tror jeg også er avgjørende i sjølberingshverdagen når alt ikke går på skinner. Ja, for la oss være ærlige: Det gjør det sjelden for noen av oss. Det skal ikke nødvendigvis noe så voldsomt som en ryggoperasjon til for at lasset velter.

For å etablere et fellesskap, er det viktig å vise en ærlig hverdag.
Les mer HER

Sjølbergingen i høst

«Kjøkkenhagen har kan hende vært et sørgelig syn i år, men med mindre ikke hele universet setter seg på bakbena, så skal ikke høsten bli til vinter uten at kjøkkenhagen ser ut som en kjøkkenhage skal!»

Sitatet er hentet fra et innlegg som ble publisert like før ryggoperasjonen min. Universet har satt seg på bakbena, men jeg har altså fortsatt både tro og håp om at kjøkkenhagen skal møte vinteren med stil. Om enn med noen tilpasninger.

I drivhuset bugner det av tomater. De skal jeg klare å høste. Ja, faktisk i løpet av uka, har jeg tenkt meg. Klarer jeg å gå til drivhuset, klarer jeg å ta med meg noen grønne tomater inn til modning for hver tur.

Håpet er grønt – selv for tomatene!
Les mer HER

I fryseren ligger det mengder av bær fra sommerens innhøsting. Når jeg bare klarer å være litt mer på bena, så skal jeg klare å lage både saft og syltetøy. Det klarer jeg fint selv om jeg ikke får løfte tungt på godt og vel tre måneder.

I den samme fryseren ligger det også fortsatt en del kjøtt fra fjorårsslakta. Igjen: Tankesettet avgjør. Det er ikke bare å dyrke og å høste som er sjølberging. Å bruke det vi allerede har er også en form for sjølberging.

Og apropos slakt: Den må gjennomføres uansett hvorvidt jeg står på bena eller ei. Akkurat nå velger jeg ikke å forholde meg til det. Det er sju uker til, og i min nye hverdag som rekonvalesent, er det faktisk ganske mye.

Tankesettet avgjør

Akkurat nå, i dag, i morgen eller på onsdag, er det ikke så mye jeg får gjort. Og at jeg har en hel del begrensninger i høst er det ikke tvil om. Når potetene aldri kom seg i jorda i år, så har jeg jo lurt på om det var en mening med det, når ting ble som det ble. Aldri i verden om jeg hadde fått dem opp av jorda nå!

Men, i stedet for å fokusere på alt jeg ikke fikk gjort og får gjort, så må jeg heller se på det jeg kan. Det er faktisk en hel del, når jeg bare tenker meg om. Tankesettet avgjør!

Og tankesettet mitt, det er at det skal funke. «Sjølberging er for alle», snakker jeg om i foredragene mine, og legger i det nettopp som jeg skrev over her: Tilpasse sjølbergingshverdagen til livet og ikke livet etter sjølbergingshverdagen. Nå må jeg leve som jeg lærer, og gjøre noen tilpasninger.

Jeg er åpen for tanken om at det kan være lettere sagt enn gjort, men jeg har laget én klar regel for meg selv for ukene som kommer: Jeg skal få lov til å si «au» når noe gjør vondt, men jeg skal ikke få lov til å klage. Det har jeg nemlig ingen grunn til. Oddsene legene før operasjonen gav meg for etterpå å kunne gå på egne ben, uten hjelpemidler, var nemlig temmelig dystre. Jeg kan gå – da går resten seg til!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg