Å være sterk – eller ikke

«Du er så sterk!» Det er en påstand jeg slettes ikke liker, om aldri så godt ment. Hva betyr det å være sterk? Les mine tanker rundt styrke, viktige øyeblikk og konkrete tilbakemeldinger.

Øyeblikk som forandrer livet

Innimellom blir vi stilt overfor øyeblikk som vi intuitivt forstår at kommer til å forandre livet. Fullstendig. Jeg kan så langt i livet telle tre slike øyeblikk, og felles for dem alle er følelsen av å absolutt leve i nuet. Det er som om alt handler om å få mest ut av den ørlille stunden som gjenstår før alt blir snudd på hodet.

Å være sterk: Du gjør det du må!

De er ikke noe å strebe etter, de øyeblikkene. Når klumpen der inne er så stor at magen er for liten. Når angsten for hva som vil komme ligger som en klo av isnende jern rundt hjertet og hendene er så klamme at du undres over hvorfor det ikke drypper av dem. Du er fanget.

Fanget er også tankene. De er fanget i øyeblikket, og helt til stede. Hadde det ikke vært for omstendighetene rundt, ville jeg sagt at det å være så helt til stede er en god ting, men ikke da. Ikke i slike øyeblikk.

Når nuet er alt

Mange detaljer er visket vekk fra den dagen da jeg sist var i et slikt øyeblikk. Mange detaljer, men den ene tanken om at nå må jeg verne om livet slik det er i dag, fram til akkurat nå; den sitter som spikret.

Smilet mitt. Jeg tror det var ekte, og jeg tror det nådde øynene. Jeg hadde for et øyeblikk kontroll på både tårer og skjelvinger, for øyeblikket var for viktig til å kaste bort på sånt. Her skulle nuet tviholdes på som om det stod om selve livet. Og det gjorde det også, så langt vi visste, der og da.

Å være sterk?

Og mens du står der, og tviholder på nuet så knokene hvitner i frykt for at det forsvinner som sand mellom fingrene, så blir du fortalt at «du er så sterk».

Helt siden jeg var 17 har jeg blitt provosert av det komplimentet det nok er ment som. Sterk? Jammen hva skal jeg gjøre, da? Slippe opp? Slippe taket på det øyeblikket som er så viktig? Falle sammen og satse på at noen som er like sterke som Pippi skal komme å skrape meg opp fra hvor enn jeg må ha landet? Nei. Det er ikke sånn det funker.

Å være sterk: Har du noe valg når treåringen får blodoverføring pga TEC?

Når livet krever oppmerksomhet har du ikke stort annet å gjøre enn å gi det den oppmerksomheten det ber om. Og som regel ber det om det fra flere kanter. Skal man gi opp da, liksom? Hva er det egentlig å «være sterk»? For meg oppfylles ikke kriteriene utelukkende ved å holde seg på bena og bevare balansen når livet øker vindstyrken.

«Du er så sterk!» Jammen! Hva forventet du av meg, da? Det er ikke akkurat som om du blir gitt et valg: «Vil du dette?» Som din dag, så skal din kraft være har en viktig fyr lovet meg, og det løftet opplever jeg at han så langt har holdt. Og det er vanskelig å sette seg fullt ut inn i en situasjon før du står der selv, i det avgjørende øyeblikket. «Det der hadde aldri jeg takla!» Nei, vel? Er du sikker?

Når er nok, nok?

Samtidig så lever vi i en slags tro på at «nå får det da være nok». Nå har de fått nok, ikke sant? Men hva eller hvem bestemmer når nok er nok? Når har de livsforandrende øyeblikkene blitt mange nok eller tunge nok til at du ikke får utdelt flere. Det vet du ikke.

Jeg har lenge levd med et håp om at nå har vi fått nok. Det begynner å bli mange faktorer i regnestykket vårt i år. Men det siste året har jeg kommet til den konklusjonen at vi kanskje aldri får nok. Vi må bare ta det som kommer. For hva skal vi egentlig ellers gjøre? Håpet skal vi selvsagt bevare, men sviket blir liksom så stort når det blir mer likkavæl. Etter at det burde vært nok.

Å være sterk: Hvilket valg har du?

For mange grunner kan jeg hate de øyeblikkene der livet ikke riktig fulgte min plan. Det var vonde øyeblikk som vred seg inn i hjertet som sløve kniver. Men allikevel … så er det godt å vite at jeg var der også, da livet påkalte oppmerksomheten min. Jeg gikk ikke glipp av et øyeblikk. Ikke var jeg sterkere enn vanlig, og kanskje heller ikke svakere selv om det føltes sånn da. Jeg bare var der, for hvor ellers skulle jeg vært?

Er det å være sterk?

Ganske nylig har jeg vært stilt overfor opptakten til et slikt øyeblikk. Heldigvis ble selve øyeblikket avverget, men det forrige øyeblikket, og de før der, har satt så dype spor at hele meg likevel gjorde seg klar. Tok oppstilling, klar til hva enn … Er det dette som er å være sterk? Nei. Det er livet som skjer. Et forsvar som bærer når det må. Og det vet jeg det gjør, for det har jeg erfart. Kanskje handler det mer om å være stødig? Solid? Som et tre som bygges av vindens krefter og ikke brekker ved første storm og heller ikke den neste.

For det greiene som vi pusler med her nede på vår arme klode, det som vi kaller for livet, det er jo noe vi bare må. Alle som én, og hver har vi våre stormer og orkaner. Alle får sitt, og mange mer enn nok. Men, den enes utfordring er like stor eller liten som den nestes, for de færreste får mer enn det er mulig å bære. For noen kommer kanskje kastevinden litt brått på, men om de bukker under er det i alle fall ikke på grunn av manglende styrke!

Hvem og hva var jeg?

De øyeblikkene som krevde så mye og som senere står igjen som noe som forandret; mye kan jeg si om hvem og hva jeg var da ingenting annet talte.

Konfronterende? I aller høyeste grad. Jeg stod i det. Og jeg stod støtt. Rolig? Som skjæra på tunet, som husbonden ved en anledning omtalte det. Analyserende. Klarttenkende. Det er i grunnen mange fine ord jeg syns jeg kan beskrive meg selv som i de øyeblikkene, om jeg for én gang skyld skal være litt raus med meg selv. Men sterk? Aldri.

Å være sterk eller å få styrke?

Det er også noe jeg har tenkt mye på i møte med andre som har møtt på sine avgjørende øyeblikk. Jeg kan beundre dem grenseløst for hvordan de står i det som rammer dem, men i stedet for å berømme dem for styrken de ikke kan velge, forsøker jeg i stedet å finne ord som gir styrke. Hva vil du selv høre når livet setter deg på prøve?

Å være sterk: Livet gir deg ikke alltid alternativer.

«Du er så sterk!» Det er ikke annet enn godt ment, jeg forstår det. Likevel; ligger det ikke også en enorm forventning til mottaker i det? Hva vi syns og hva den andre føler kan være så vidt forskjellig, og etter et livsomvendende øyeblikk er det krevende i tillegg å skulle leve opp til andres forventning. Hvis de syns jeg er sterk, åssen kan jeg da vise meg svak? Fasaden har jo allerede som regel ramlet litt sammen i det livet skjer. Skal den ruineres også, da?

Å være sterk blir litt som å være flink. Flink til hva? Sterk? Utdyp. Vær konkret! «Jeg beundrer deg for at du forteller så åpent om det som rammer deg. Da forstår jeg deg lettere.» «Jeg skjønner at dette er tøft for deg, men jeg syns det er fint at du klarer å dele de gode dagene!» «Du verden hva du må gjennom akkurat nå. Trenger du noen å lene deg til, så står jeg klar!» «Jeg har laget en gryterett til deg. Når kan den leveres?»

I høst var jeg innlagt på sykehuset en hel uke. Det lærte meg masse!

Les om hva HER

Vi må våge å utforske de ordene vi er i besittelse av. Sette dem sammen på en måte som skaper og styrker bånd. Mye omtanke kan ligge i et rødt hjerte, men hvorfor er vi så redde for å prøve ordene? De som virkelig kan hjelpe noen til å holde seg oppe, trøste og styrke? Kanskje er alt den andre trenger en påminnelse om å puste? «Husk å lytte til fuglesangen.»

Det blir bra

Når øyeblikkene rammer er uansett det viktigste å være tilstedeværende. Ekte og genuint. Enten det har vært ditt eget øyeblikk eller andres. Ikke tilby den andre «bare si fra» dersom du innerst inne håper det ikke skjer. Vær konkret: «I dag henter jeg ungene dine og finner på noe med dem et par timer fram til leggetid.» Dét er å være tilstede. Like mye som å gi en klem og forsikre om at alt blir bra. For det blir det.

Bearbeidelse gjennom lek. Veslebror i barnehagen på Kalnes.

«Likevel hender det jeg tenker litt ekstra på deg. I går gjorde jeg det; da tenkte jeg litt ekstra på deg.»

Les Først ett flagg, så to, så ditt … HER

Mine tre øyeblikk … To av dem gjorde meg i stor grad til den jeg er. Verden hadde manglet en dybde uten. Det siste er det for tidlig å si noe om, utover at det gikk bra. Og det er nok, det. Var jeg sterk? Nei. Ble jeg sterk? Kanskje. I hvert fall bevisst hva jeg kan bære og se at det er mulig å overleve likevel.

For det går bra! Og på veien dit er det lov å føle på at det ikke er bra, også. Men til slutt, så går det bra. Uansett øyeblikk.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

2 Comments

  • Nann Karin

    Jeg ønsker ikke å høre at jeg er sterk, ei heller at dette klarer du og dette går bra. Det er enkelte kamper hvor man trenger en heiagjeng som heier, gir en klem, et klapp på skuldra eller som har tid til å ta en samtale, en tur eller kaffe. Som alle andre situasjoner i livet så er det er godt å bli sett for hvem du er og kanskje få hjelp i det du står i. Uansett utfall .
    Mennesker trenger varme og empatiske mennesker

  • Fotavtrykket

    Selv kjenner jeg ofte på at jeg ikke liker denne her: «vær den beste utgaven av deg selv». Er jeg ikke bra nok slik jeg er nå? Hva om denne utgaven er det beste jeg kan få til? Hvorfor må vi alltid strebe etter å bli bedre?
    -Jeg er enig med deg da, og du uttrykker det godt. Men det er ikke alltid lett å velg ord med omhu. Mange sier noe «lett» i mangel på å si det som kanskje er rett.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: