-
Siste sommerdag
Siste sommerdag. Allerede. Hvordan gikk dette til? Det gikk jo så fort! Siste sommerdag – virkelig? Jeg syns ikke det er lenge siden den forsommerdagen i mai, da jeg gikk barfot i en blomstereng. Da jeg drømte om sommeren, elvebad og grillpølser. Jeg skulle bruke sommeren til å telle blåmerker, men jeg kom ikke langt nok. Sommeren skulle jo vare evig! Shorts og bare ben hver eneste dag. Skrubbsår, myggstikk og blåmerker, men ikke mange nok. Sommeren var for kort. Siste sommerdag? I drivhuset har ryddejobben allerede begynt. Gleden over nye skudd er forbi. De sterkvokste plantene er i ferd med å høstes for sine siste gaver. Jeg takker for følget og…
-
Barndomsskålene
I helgen var jeg og rotet rundt i skjenken i stua igjen. Skåler til rørte jordbær og blåbær, og en til granskuddsirup, en bolle til gelé, og én til mors og fars potetgull på kvelden. Alltid når jeg står og stabler opp og stabler ned de gamle, fine skålene mine etter oldemor, lurer jeg på det samme: Hva vil barna mine huske fra sitt barndomshjem når de en gang blir store? Jeg husker at pappa en gang fortalte meg at teak var noe han aldri ønsket over terskelen i sitt hjem. Det hadde han fått nok av i barndommen. Jeg begynner å komme litt over skrekken for lutet furu, men jeg…
-
Barndommens farger
I litt for langt gress som kilte mot de bare tærne, stod han der. Sammen med meg. Bena var sommerbrune og håret solbleket. Han var så glad, så stolt og så veldig ivrig. «Nå,» tenkte jeg, «nå skaper du minner du kommer til å bære med deg hele livet.» Han visste det nok ikke selv der han stod, fireåringen, men det er slike stunder man husker. I mitt minne er det som et eget fotoalbum. Liksom øyeblikksbilder som er klistret inni hukommelsen. Bilder av hverdagssituasjoner som hadde noe ved seg som gjorde at de ble husket så godt. Det er bilder av bestefar og meg i gulrotåkeren, krabbende på alle…
-
Dronningbarna mine
God tirsdagskveld, alle! Tirsdagskvelder syns jeg liksom det alltid har vært noe spesielt med, helt siden barndommen. Jeg vet ikke hvorfor, men kanskje var det fordi mamma var så flink til å gjøre noe ekstra ut av tirsdagskveldene. Nesten hver uke gjennom vinterhalvåret, var det nystekte rundstykker og kakao til kveldsmat på tirsdagene. Mammas ferske rundstykker med valmuefrø, smør som smeltet ned i bakverket og deilig jordbærsyltetøy på; jeg kan fortsatt kjenne smaken når jeg lukker øynene. Her er det verken nybakte rundstykker eller kakao i kveld. En kopp kaffe, bare, men det er ikke bare, bare det heller. Om ikke jeg kan glede meg over ferske rundstykker, har jeg…
-
Smaken av minner – plommegrøt
Noe av det jeg husker best fra barndommens familiemiddager på søndagene, var dessertene. Å se skjeen øverst på kuverten, var som å se pakker under juletreet julekvelden. Hva godt hadde bestemor laget i dag? Alle hadde – og har fortsatt – hver sin favoritt, men det var alltid godt det hun sendte rundt bordet. Hadde det vært god etikette å slikke tallerkenen, hadde vi nok gjort det alle mann. Desserter har liksom forsvunnet litt fra menykartet i våre dager. Hvertfall hjemme hos oss. Det er mest når vi har middagsgjester at skjeen får ligge på kuverten og skape forventning til noe ekstra. Jeg har imidlertid lyst til å gjøre noe med…
Har du lest dette?
Sylting uten sukker
-
Bringebæralleen
Jeg bærer barndommen min tett til brystet. Her på Fjellborg går jeg hver eneste dag på min barndoms stier; de som er trygge og kjente, og uten overraskelser. Jeg er voksen nå, men innimellom hentes jeg likevel tilbake i tid. En lyd, en duft, en bevegelse – plutselig er jeg tilbake. Fortsatt på den samme stien, men i en annen tid. Husker du hvordan det var å være liten? Hvordan det var å se verden fra et annet perspektiv? Verden var ikke noe som befant seg der du var, men langt der ute – eller høyt der oppe. Hverdagen var ikke fylt av endeløse gjøremål, men av spennende eventyr. Historier å…
-
Bekymringene som ikke ble noe av
Tirsdag ettermiddag var det bare ungene og jeg hjemme. Barnehagen hadde jo vært her på formiddagen, og husbonden hadde et ærend litt senere på dagen. Det er lenge siden jeg lærte at det lønner seg å spille på lag med ungene når alle er trøtte og slitne, som vi jo var etter en lang og varm dag med besøk, så jeg spurte likegodt veslekæll hva han kunne tenke seg å bruke ettermiddagen til. «Dra på kafé!» Han tenkte ikke betenkningstid engang. Det gjorde derimot mor. Godt og vel tredve varmegrader og avgårde med to unger? Den ene mer sliten enn den andre, og den minste uten begreper om hvorfor kafélivet…
