Overveldende uke

Fra Picadilly cirkus til Fjellborg, via overfylt undergrunnsbane, skolestart i London og en grusom flytur. Det har, mildt sagt, vært en overveldende uke for skogsmatrosene fra Fjellborg.

Overveldende – hver dag

Denne uka har jeg gledet meg litt ekstra til å skrive denne søndagens Uka i bilder. Jeg har gledet meg til liksom å oppleve hele uka én gang til gjennom ordene jeg skriver. Ja, for denne uka har, mildt sagt, vært overveldende. Hver eneste dag har vært overveldende, med så mange inntrykk og følelser og tanker at jeg fortsatt jobber med fordøyelsen. I det følgende skal jeg forsøke å dele det med deg, så godt det går. Har du noe godt i koppen og sitter godt? Da starter vi!

Mandag morgen våknet vi, irriterende nok, til norsk tid (som er en time foran den engelske). Klokka var så vidt passert sju norsk tid da vi slo opp øynene, også hadde vi ikke avtalt frokost før halv ni engelsk tid med den andre utvekslingspappaen vi har vært sammen med. Da vi omsider kom ned til frokost, lo vi godt alle tre – for det viste seg at han, som oss, hadde sittet på rommet og sultet og ventet for at reisefølget skulle få hvile ut.

Men, vi ble mette og kom oss ut. Veslekæll og fosterbroren hadde flyttet inn hos vertsfamilien sin kvelden før, så det var bare oss voksne igjen. Og vi, vi tok toget til bydelen Kingston.

Det var vel kanskje den minst sjarmerende bydelen av de vi så mens vi var i London. Ikke at vi rakk å se så mye mer enn noen statuer uansett, for vi var ikke mer enn kommet av toget før guttene sendte melding om at de var ved Oxford cirkus og at vi kunne møte dem der.

Det ville vi gjerne, men vi voksne var kaffetørste og tok oss aller først tid til en liten fika ved et dansk bakeri vi ramlet over. Som dere ser, så var det ikke så hakkandes gæli for ei husmor for skauen å reise på guttetur til London!

Vil du se hvordan vi hadde det de første dagene i London?
Se HER

Mot Oxford cirkus

Etter å ha drukket vår kaffe og spist våre søtsaker, satt vi oss på toget mot Oxford cirkus.

Lite visste vi hvilket sirkus som ventet! Mellom togstasjonen og Oxford cirkus var det et stykke, så vi tok metroen.

Selv rulletrappene er liksom overveldende på et sånt sted.

Advarslene mangler det imidlertid ikke på i Storbritannia. Én ting er de millionene (!) av advarslene om mind the gap, men ser du det lille fareskiltet under symbolet for undergrunnsbanen? Det informerte om at ferdsel på skinnene «may cause life-changing injuries». Britene er jo kjent for sin underdrivelse. Død, tenker jeg vi sier.

Uansett. Guttene var sultne da vi omsider ankom Oxford cirkus, så vi begynte med en lunsj på Amalfi. Når jeg tenker på det i ettertid, så var det jo egentlig godt gjort at vi fant guttene i det hele tatt! Oxford cirkus og omegn var i sannhet et sirkus.

Overveldende sirkus

Aller først satte vi kursen mot China town.

Akkurat mens vi gikk under de kinesiske lyktene og tok innover oss alle duftene fra spisestedene, hadde jeg dessverre øya mer festet på telefonen enn alt som foregikk rundt meg. Veslebror hadde, med god grunn, meldt sin bekymring for et stygt sår på snuta til Rasmus. Så, midt i China town, London, måtte jeg plutselig organisere for ekstra pass og et dyrlegebesøk.

Men, alt ordner seg når man bor i noe som kunne vært tatt for å være Bullerbyn. Rasmus var i de tryggeste hender hjemme, og jeg kunne forsøke å ta innover meg Londons gater igjen. Ser du køen bak Charlie Chaplin?

Den førte til Lego-butikken. Vi hadde egentlig veldig lyst til å besøke den, men ble enige om at å stå en time i kø ikke var verdt det. Ikke denne gangen. I stedet gikk vi tvers over gata til M&M-butikken.

Da snakker vi overveldende! Verdens største godtebutikk, fordelt på fire etasjer. Veslekæll og fosterbroren unnagjorde et par etasjer, mens vi voksne ble bare stående og måpe med et tomt blikk rundt oss. At det var mulig, liksom? En hel butikk, av en slik dimensjon, til bare M&M?

En smak av Finland

Videre gikk turen til Picadilly cirkus. «Så kan dere krysse det av lista også», som han sa, den andre utvekslingspappaen. Han hadde vært i London før.

Deretter kunne vi krysse Covent Garden av lista. Der fikk vi også med en sverdsluker på kjøpet. Sett sånt!

I Covent Garden lå også The Moomin Shop. Veslekæll hadde fortalt om den allerede før vi reiste hjemmefra, og veslebror ønsket seg så veldig en mummibamse fra den butikken. Det var flaks for meg, så hadde jeg en unnskyldning for å besøke den.

Jeg er en av dem, og hadde ikke noe i mot å gå bananas i den butikken. Ok, så gikk jeg kanskje ikke bananas, men jeg tror faktisk det var den eneste gangen i løpet av hele turen at jeg bad mannfolka om å vente på meg fordi jeg ville i en butikk.

Overveldende på flere vis

Mens jeg var i Mummi-butikken, tok guttene farvel. De måtte hjem til middag. Hør på det, liksom? Uvant. Vi voksne begynte å bli slitne, og bestemte oss for å dra mot hotellet igjen. Nok en gang måtte vi på undergrunnen (som denne gangen virkelig var overveldende, midt i rush-tida), og siden vi uansett måtte forbi, hoppet vi av på Green park.

Skjønt, grønn og grønn. Hyde park, som lå bare noen skritt unna stasjonen, var overveldende tørr. Så tørr at det vrengte seg i magen på tre bønder på tur.

Hvordan trærne i det hele tatt holdt seg grønne? Det kan vel ikke skyldes annet enn at de var gamle og hadde vært ute en vinternatt før. Eventuelt sommerdag.

Men, se! Den ensomme lykta? De som vet, de vet.

I enden av Hyde park lå Buckingham palace. Det var faktisk også ganske overveldende. Man følte seg nærmest som Nils Karlsson Pyssling på utsiden. Alt var så svært, liksom overdimensjonert!

Fra Buckingham palace fant vi veien videre til togstasjonen på Victoria line og kom oss tilbake til hotellet. Der tok vi en time i horisontalen før vi gikk ut og spiste på en persisk restaurant som lå ikke så langt fra hotellet vårt. Jeg var nok mer slitne enn mannfolka, så jeg tok en tidlig kveld, mens de – tror jeg – tok en tur på pub. When in England.

London hadde noen overraskelser på lur.
Led hvilke HER

Skolestart

Så kom dagen vi hadde ventet på. Selve grunnen til London-turen vår: Skolestart!

Da var det en fordel å være innstilt på norsk tid, for så forsov vi oss i alle fall ikke! Vi gikk på toget et par stopp før guttene, og hadde planlagt å møte dem på togstasjonen når vi skulle gå av, og gå sammen til skolen derfra.

Det endte med at de gikk fra oss og at vi måtte finne veien selv. Togsettene i London er nemlig så innmari lange, så da vi satt i den første vognen og de i den bakerste, så var den avstanden stor nok til at de ikke hadde tid til å vente på oss. De ville nødig komme for sent første skoledag. Det ville nødig vi heller, så vi gikk som om vi hadde styggen sjøl i helene – og kom fram akkurat fire minutter før klokka klang.

Skolen veslekæll skal gå på i London er en fådelt skole, akkurat som vi er vant til her hjemme. Og i skolegården, der var alle elevene, de aller fleste foreldrene, rektor, lærerne og det øvrige personalet samlet. Alle elevene ble ropt opp, fotografert og ført til sine respektive klasserom.

Vi, foreldrene til utvekslingselevene ved skolen, ble ført inn i biblioteket for et lite foreldremøte og skjemautfylling. Jeg fulgte med som best jeg kunne, men måtte jobbe hardt for ikke å la meg overvelde av det velfylte biblioteket på skolen. Det var så mange spennende titler og bøker jeg fikk lyst til å lese!

Overveldende dag

Da foreldremøtet var over, dro vi, det lille trekløveret vårt, tilbake til togstasjonen.

Langs veien passerte vi en bensinstasjon, og vi håper inderlig for britenes skyld, at drivstoffprisen i England oppgis i pence og ikke pund!

Vi reiste videre til Wimbledon for noen ærend vi hadde laget oss der. Blant annet besøkte vi Hotel Chocolate, og det skal jeg bare ha sagt: Bedre sjokolade enn den vi kjøpte der, har jeg aldri smakt! Noen må nok sende pakker hjem.

Så var det ny tur på tog. Vi har kjørt masse tog. Vi tok en hvil på hotellet før vi reiste til bydelen hvor guttene bor. Det var på tide med avskjedsmiddag.

Vi spiste sammen alle fem, veslekæll, husbonden og jeg, og fosterbroren og hans pappa. Det var unektelig litt rart, og mange følelser i sving.

Vi skulle nemlig forlate London og England mens guttene var på skolen neste dag. Dette var siste gang vi så hverandre på ukesvis, tiendeklassingene våre og vi. Men, heldigvis gikk avskjeden fint der vi stod og klemte hverandre mens skjelettet stod i vinduet og holdt øye med oss.

«Aldri mer!»

Onsdag formiddag var tiden kommet for å sjekke ut av hotellet, og sette seg på toget. Vi skulle hjem til Norge.

Flyturen tenkte jeg i grunnen ikke så mye på. Jeg var så overveldet av de siste dagenes opplevelser, og tross alt gikk det jo faktisk greit på vei til London.

Vi fant oss et spisested på Gatwick. Mannfolka skravla som vanlig. Det har vært helt utrolig artig å være på guttetur til London med husbonden og den andre utvekslingspappaen. Vi har hatt det så gøy! Kanskje aller mest jeg, som for det meste har subbet bak og hørt på bruddstykker av samtalene to håndverkere i mellom. «Tenk å fikse gradrennene der, ho-ho!» En dag diskuterte de til og med finske vinduer kontra de engelske. Det var kanskje ikke helt slik jeg så for meg en guttetur til England, men de har vært på pub også, altså.

Jeg for min del sonet helt ut, koste meg med en kaffe og skrev på et blogginnlegg. Jeg måtte imidlertid runde av i det medisinene mot flyskrekken begynte å gjøre seg gjeldene.

Vil du lese blogginnlegget jeg skrev?
Du finner det HER

Omtrent derfra og til forbi den siste boardingkontrollen skal visstnok jeg hatt det innmari moro, og mannfolka som skulle passe på meg antakelig enda mer. Jeg husker fint lite, men har i ettertid blitt sammenliknet med hovmesteren etter hovedretten på lille julaften.

Men, etter boardingkontrollen tok redselen fullstendig innersvingen på både medisiner og meg. Jeg fikk prate med kapteinen og allting, men hadde det likevel helt grusomt i to lange timer. Jeg tror faktisk aldri jeg har vært så redd. «Aldri mer!» var det første jeg sa da vi igjen stod trygt på bakken, på norsk jord. Og, på bakken vet jeg jo bedre enn å være redd, men det hjelper lite når bryterne skrur seg av på gate.

Hvorom allting var og er, hjem kom vi!

Hverdagen på Fjellborg

Hjemme ventet veslebror og veslebonden. Vi rakk akkurat å gi en nattaklem til veslebonden da vi ramlet inn døra onsdag kveld.

Torsdag morgen våknet vi til kanskje den beste morgenutsikten jeg vet: Morgentåke. Sammen med deilig, småskarp sensommerluft. Borte bra, men hjemme best.

Etter å ha sendt ungene på skolen, pakket jeg ut og vakset klær. Så forsøkte jeg å gå meg en tur. Det klarte jeg også, for så vidt, men det var det siste jeg gjorde den dagen som var noenlunde fornuftig. Medisinene fra gårsdagen virket fortsatt i kroppen, og i tillegg var jeg så utmattet av den jobben jeg faktisk hadde gjort under flyturen, at jeg følte meg rett og slett syk. Det ble sofaen. Etter å ha møtt veslebror ved skolebussen for første gang i år.

Deilige helg

Fredag var jeg tilbake i fin form igjen. Aller først fikk jeg vasket huset for helga.

Deretter tok jeg med meg Rasmus til dyrlegen. Vi syntes ikke at de medisinene han først hadde fått så ut til å gjøre jobben sin riktig, så han trengte en ny sjekk før helgen. Heldigvis for den, for det ble medisinbytte og vi slapp unna helgepriser. Bedre føre var, enn etter snar.

Og heldigvis for at matmor er hjemme igjen, slik at man får litt ekstra kos!

Overveldende uke

I går var en helt perfekt lørdag, etter mitt syn.

Den begynte med en lat morgen og mange kaffekopper i TV-stua. Deretter gikk jeg ut og arbeidet i frukt- og kjøkkenhagen. Mer om det skal jeg fortelle siden, men det føltes godt på alle måter.

På kvelden samlet vi oss i TV-stua for en god, gammeldags lørdagskveld. Med film og godter og kos og hygge. Ulf, veslekælls koseklut, var også med. Han hadde latt småbrødrene få låne én hver (alle ungene har 8-12 stykker av favorittkosen hver; foreldre-hack!) da han reiste til London, og det var en gest som betød mye for de her hjemme. Ulf er med på alt – akkurat som i gamledager! Lørdagshyggen intet unntak.

Det er forresten flere som savner husets eldstemann. Rasmus satt utenfor soveromsdøra hans helt til jeg slapp ham inn i går ettermiddag. Han er nesten aldri inne på rommet til veslekæll ellers.

Vi savner ham, vi også, men på en god måte. Aller mest gleder vi oss stort over alle opplevelsene ham får i London. Vi har allerede fått høre om mange av dem.

I dag har vi bare slappet av. Ungene har hatt en flokk med venner på besøk, og de har bygget på trehytta i skauen her og kost seg verre. Husbonden og jeg har sittet på verandaen og spilt Scrabble og drukket kaffe og kost oss like mye, vi. Og med det, så er uka faktisk over. Det har i sannhet vært en overveldende uke, men du verden så fin også!

I morra venter mandag og en mer normal uke. Det gledes til den også. Henger du med?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg