Rips, raps fillibom-bom-bom

Vi har moden rips i hagen og jeg har ventet tålmodig på det rette øyeblikket for å plukke den. Bli med på innhøsting.

Rød favoritt

Jeg husker enda følelsen av å krabbe opp på stolen til bestemor ved kjøkkenbordet her på Fjellborg da jeg var lita. Hun og bestefar hadde hver sin, på hver sin side av kjøkkenbordet. Han med utsikt over nabogårdene, hun med utsikt mot tunet. Jeg fikk nesten alltid låne plassen til bestemor om ikke vi satt til bords alle sammen. Da ble jeg anvist til en taburett på bordenden.

Som regel var det bare meg, og da fikk jeg bestemors plass. Antakelig for at kjøkkenbenken var på den samme siden av bordet som bestefars. Da kunne hun arbeide videre mens jeg fikk mat. Jeg husker nystekt brød med moltesyltetøy på. Det var – og er – det aller beste jeg visste å få. Var det ikke moltesyltetøy, var rørte jordbær en god nummer to.

Men, så var det safta. Jeg drakk aldri saft til måltidene på vår side av gangen. Da drakk jeg melk, men hos bestemor og bestefar ville jeg bare ha saft. Ripssaft!

Jeg kunne tømme en mugge alene, og til dags dato er ripssaft, akkurat som moltesyltetøy er det, en av mine absolutt favoritter. Derfor er det kanskje heller ikke så rart at det å høste rips nesten er for en høytidsstund å regne her på Fjellborg. Det er jo starten på noe godt.

Lenge trodde jeg at saft var noe bestemødre klarte.
SÅ enkelt lager du det selv!

Rips i spann

Det nytter ikke å ha dårlig tid når man plukker bær. Da forsvinner jo halve kosen med det. Nei, å plukke bær skal være avkobling, enten det er blåbær, molte eller rips. Det er en jobb, men så inderlig avslappende at det knapt kan passere for en.

Jeg tar med meg bærspannet ut i hagen og en gammel krakk. Jeg setter begge deler fra meg på bakken før jeg putter air budsene i hvert sitt øre. Kanskje burde jeg nyte stillheten, men jeg har mine tradisjoner: Når jeg plukker rips, må jeg høre på Emil i Lönneberga. Fortalt på lydbok av Astrid Lindgren selv.

Helt hvordan dét ble en tradisjon, vet jeg ikke, men det hører nå engang med. På sitt vis er det like inspirerende som det er motiverende. Det er kanskje noe med den arven vi fortsatt forvalter, om enn i et litt annet formål enn da noen av oldeforeldrene mine ble født.

Rips, raps fillibom-bom-bom

Rips for rips, rakle for rakle. Plopp, plopp, plopp sier det i spannet til å begynne med, før lyden stilner. Ikke for at jeg gir meg, men for at spannet fylles. Rips for rips, rakle for rakle.

Etter en stund må jeg inn å tømme spannet. Tomt spann, ny busk. Inn og tømme.

Vi har åtte busker med rød rips og tre med hvit. Den store ripsbusken som bærene ble plukket av da jeg var jentunge er vekk. Barfrosten tok den vinteren 2018. Jeg sørger fortsatt, for den var så stor og så fin. Åtte timer tok det å plukke den ren! Det er mange hyss og tregubber.

Når jeg begynner på den siste grenen med bær er både ryggen og jeg fornøyde. Likevel er det med et vemod det siste bæret slippes ned i spannet. Så var det over for i år. Ja, ikke nok med det, forresten; det er som om sommeren endrer takt når hagebærene er høstet inn. Den kommer med ett så mye nærmere på hell.

Jeg løfter med meg bærspann og krakk. Sistnevnte setter jeg igjen i drivhuset, og mens jeg rusler opp til huset igjen med bærspannet, forsøker jeg å riste av meg den litt vemodige følelsen. Samtidig klarer ikke tankene å fri seg fra et glass med deilig, frisk ripssaft ved siden av vinterens første tallerk med risengrynsgrøt.