Fem overraskelser i London

Denne ukas listelørdag tar for seg fem overraskelser jeg fikk i London. Og for å bruke et klikkagn: Nummer fire bure jeg kanskje ikke latt meg overraske av?

Hjemme igjen

Kalenderen viser lørdag og det har snart gått tre døgn siden vi kom hjem fra London. Som regel er det alltid veldig godt å komme hjem igjen til Fjellborg. Det var det denne gangen også, men i motsetning til andre reiser vi har vært på, så er det som om det tar litt lenger tid å kalibrere seg til normalen igjen etter denne turen.

Kanskje ikke så rart, egentlig, tatt i betraktning at vi faktisk etterlot barnet vårt der for skolegang. Vi var jo ikke «bare» turister, men ble liksom stående i en slags merkelig spagat mellom å oppleve London-beboernes hverdagsliv, enkelte severdigheter og samtidig skulle forsøke å forstå det som nå blir veslekælls nye hjemsted og hverdag. For eksempel har vi aldri for vane når vi er på ferie å foreta hjemmebesøk hos lokalbefolkningen. Ei heller bruke mange krefter på å knekke kollektivkoden. Det har vi derimot gjort denne gangen.

Og jeg skal innrømme det: Jeg fikk noen overraskelser mens vi var i London. Det er jo en temmelig eksponert by, så jeg hadde egentlig forventet at jeg skulle føle at jeg hadde vært der før, på en måte, men det er rart med det når du opplever noe IRL, som det heter. Virkeligheten er og blir noe for seg selv. Og disse overraskelsene, de deler jeg med deg i denne ukas listelørdag:

Fem overraskelser i London

1. De store avstandene

Nesten ingenting lå mindre enn en halvtime unna. Det burde kanskje ikke vært en overraskelse, tatt i betraktning at London faktisk er Europas nest største by målt i areal! Men, når du bor på landet og alt er langt unna, så tenker du liksom nesten litt sånn automatisk at i byen, der er alt i nærheten. Det var det ikke i London.

2. «Fullt» er et begrep som ikke eksisterer

Mandag besøkte vi selve kjernen av London. Oxford Cirkus, hvor det mer berømte Oxford Street møter Regent Street. Derfra skulle vi videre med undergrunnsbanen til Green Park, som fører rett til Hyde Park og Buckingham Palace. Nå skal de sies at vi var på undergrunnen midt i rushtiden i det som er Europas fjerde største by målt i folketall, men du og du! Jeg følte meg mest som en gulrotbit i lapskausen på boks. Eller som husbonden uttrykte det: «Her går intimsonen under huden!» Det var altså så mange mennesker, og da du trodde det var fullt – så var det plass til enda flere! Hadde jeg ikke vært der selv, hadde jeg ikke trodd det.

3. Mangel på pålegg

Jeg er kjent med begrepet English breakfast, men at det ikke var pålegg å oppdrive til frokost – det var en overraskelse for en landsens sjel. Rett nok kan jo vi ha vært (u)heldig med hotellet vårt, men selv ikke i de dagligvareforretningene vi var i, var det pålegg på den måten vi er vant til her. Også engelskmennene spiser seg mette, men for oss som er vant til å spise brødskiver med pålegg, er det til å begynne med fryktelig uvant ikke å få pålegg til frokost.

Den engelske frokosten inspirerte til denne ukas Prosjekt Henriette.
Les mer HER

4. Høflighet

Vi har hørt om den britiske høfligheten, men aldri i vår villeste fantasi hadde vi trodd britene var så høflige! Det vi har trodd har vært parodier når vi har sett på britiske humorshow, har faktisk vært ganske realistisk skildret. «Sorry», «please», «excuse me» og «sorry» igjen. Uansett hvor høflige vi selv forsøkte å være, kom vi liksom alltid til kort. Og vi adopterte fort, for da vi stoppet på en bensinstasjon på vei hjem fra flyplassen bestilte jeg som følger: «Unnskyld meg, men kunne jeg vært så snill og fått to franske hot dog, vær så snill?»

5. Rent og pent. Nå skal jeg være forsiktig med å snakke for hele London, men de delene av byen vi så, var overraskende rene og pene. Fraværet av flattråkket tyggis var påfallende. Søppel så vi knapt, selv ikke langs alle de milene med togskinner som binder bydelene sammen. I en by med 9-15 millioner mennesker, litt avhengig av hvordan du regner, så er det ganske utrolig. I alle fall når vi ser på grøftekantene her til lands!

Av alle overraskelsene

Sånn når vi fikk tenkt oss litt om, så var det jo en hel del ting vi egentlig visste fra før. Eller i det minste burde ha skjønt. I en by med mange millioner mennesker, er det klart at det blir fullt på undergrunnsbanen!

Mest overraskende var likevel det der med høfligheten, altså. Vi visste de var høflige, men vi trodde kanskje at samfunnet hadde fulgt tidens tann også i Storbritannia. Der tok vi imidlertid skammelig feil, og det var en positiv overraskelse. Vi snakket om det flere ganger, hvor mye hyggeligere det var å oppholde seg i det offentlige rom i England. Hvor folk så hverandre og oppførte seg hyggelig mot hverandre på en helt annen måte enn her hjemme. Ikke én gang var vi vitne til den passiv-aggressiviteten som er så typisk her til lands, og det gjorde faktisk noe med en selv også etter hvert. Så flinke som nordmenn er til å adoptere skikker fra utlandet; den britiske høfligheten burde vi virkelig ta etter!

Den største overraskelsen av dem alle, var forresten kanskje det at jeg trivdes. Ikke på undergrunnsbanen kanskje, akkurat – jeg har intimgrenser som strekker seg lenger enn et par millimeter – men i bydelene rundt sentrum var det faktisk ganske trivelig. Ikke for alt i verden om jeg ville erstattet bygda med storbyen, men til å være en storby, så var faktisk London veldig ålreit. Det hadde jeg ikke forestilt meg at jeg skulle synes. Kan hende var det nettopp den mellommenneskelige høfligheten som gjorde det?

Men, det er nå uansett som det alltid er: Borte bra, men hjemme best!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg