Kaffeselskap til ettertanke

I dag har jeg vært i hyggelig kaffeselskap. Et sånt godt, gammeldags med smørbrød, småkaker, kaffe og trivelige folk. Burde de gjenoppstå?

Ut på tur

I dag har vært en fin dag. Ja, for kan du tenke deg en hyggeligere måte å starte uka på, da, enn et riktig kaffeselskap?

Jeg leverte veslebror i barnehagen som vanlig, og satte kursen nordover. Jeg hadde en avtale om å møte Sjur Harby like over klokken ti, og sammen reiste vi mot Hedmarken. Vi hadde god tid før avtalen vår med Vesla, Henriette Schønberg Erkens barnebarn, klokka tolv. Dermed tok vi like så godt en god, gammeldags kjøretur når vi først var på veien.

Jeg møtte Vesla første gang for bare noen få uker siden.
Les mer om møtet HER

Det er trivelig for en Østfolding å se andre skauer enn sine egne, og jeg fikk se deler av Hedmarken i all sin solskinnsprakt en vakker vinterdag. Og – høre om dyktige folk som er bosatt på gårder og i hus langs veien vi kjørte. Jeg blir inspirert av sånt. Alle de dyktige menneskene som utnytter ressursene der de er og driver det til noe.

Ganske nøyaktig 11.59 svingte vi av veien og fant Veslas hus. Jeg mistenker henne for å ha fulgt med i kjøkkenvinduet og sett at vi kom, for hun møtte oss i døra akkurat i det vi rundet hushjørnet. «Velkommen, velkommen!»

Kaffeselskap på gamlemåten

Noen mennesker har gjestfriheten i seg på en sånn måte at du ikke er i tvil om at du er både ventet og ønsket. Vesla er et sånt menneske. Med et varmt smil og to utstrakte hender ble jeg tatt i mot med et takk for sist. Sønnen hennes, Stein, var også på plass og praten gikk med det samme.

I stua var det dekket et hyggelig kaffebord. Kopper, skåler, servietter og ellers alt som hører med. Midt på bordet stod det både deilige smørbrød på hjemmebakt brød og ei julekake. Jeg hadde også med meg et bidrag til kaffebordet, med tre sorter julekaker fra julebaksten her hjemme. Hva er vel et skikkelig kaffeselskap uten et skikkelig utvalg av alle slag?

Og kaffe som helles i koppene før man har rukket å tømme den for siste skvett. Jeg mistet tellingen etter fire kopper, men tror jeg fikk påfyll enda et par ganger. Ja, og når jeg sier at jeg fikk påfyll, så var det akkurat det jeg fikk. Det er ikke noe «forsyn deg selv» der i gården når det kommer til kaffe, og med kaffen er Vesla og Stein rause. Det skulle være unødvendig å si at det er mennesker etter en kaffeelskers hjerte? Sterk og god er den også.

Er kaffeselskapene utryddet?

Møtet med Vesla i dag ble planlagt allerede sist Sjur og jeg var på besøk. Mens det sist gang var et møte mer preget av den intervju-settingen vi faktisk var i (og intervjuet kan du lese HER, hos Sjur), var det i dag ingenting annet enn et skikkelig hyggelig kaffeselskap. Et sånt godt, gammeldags et hvor praten går om alt mellom himmel og jord.

Slike kaffeselskaper må være nær utryddet? I alle fall i den formen som dagens var det? Jeg kan i alle fall ikke huske sist jeg var i et sånt kaffeselskap uten en anledning utover bare det og treffes. Det har vel muligens med min generasjon å gjøre, men det er synd, i grunnen, når det er så trivelig. Et par timer med kaffe, smørbrød og kaker og god stemning.

Men, tidene forandrer seg. Det gjelder ikke minst småkakene, som ble et tema rundt kaffebordet i dag. Før var det noe man alltid hadde på lur når noen stakk innom, men det er ikke bare tiden som forandrer seg. Menneskene også. Folk stikker ikke bare innom lenger og folk har ikke småkaker til en hver anledning.

Det er synd, det der med småkakene, for det finnes så mye godt. Det har jeg erfart gjennom Prosjekt Henriette!
Se bare HER

Til ettertanke

Tiden går fort i hyggelig selskap og et kaffeselskap er intet unntak. Snart var tiden inne for å rydde av sakene vi hadde brukt, ønske god jul og på gjensyn. Jeg liker «på gjensyn» og å tenke at her har jeg fått en ny venn, selv om vi traff hverandre sent og aldersforskjellen er på nær seksti år. Vesla fylte 98 forrige uke, og i slutten av februar har jeg bursdag igjen. Uansett er det hyggelig å tilbringe tid i hennes selskap, og det er til ettertanke.

Vi bruker altfor lite tid på tvers av generasjoner. Lærer alt for lite av hverandre. Ikke er det bare kunnskapen som går tapt, men også historiene, når vi ikke lenger snakker sammen.

Det mest påfallende i dagens kaffeselskap, var at ingen brukte telefonen. Jeg tok to bilder med min (og det ene har du sett), men ikke én eneste gang stoppet samtalen opp fordi noen skulle legge ballen død med et Google-søk. Ingen bare måtte besvare den innkommende samtalen. Min var taktfullt satt på lydløs nettopp for at jeg skulle få fred til å være i stunden. Det var så befriende godt! Uvant, ikke minst, for sånn er ikke hverdagen lenger.

Rett nok har jeg fått innsikt i mangt og meget «Henriette» i dag, men det kanskje viktigste jeg sitter igjen med etter dagen i dag for egen del, det er selve opplevelsen. Av mennesker som har det hyggelig sammen over en kaffekopp og litt munngodt og siden går hvert til sitt, men med et par timers felles historie. Et riktig godt, gammeldags kaffeselskap. Jeg ønsker meg mer av sånt, og tror at dette kanskje er vel så viktig å bringe videre som kunnskapen bestemor Henriette Schønberg Erken så raust har delt med seg i sine verker. Det er noe å tenke på, til neste gang.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg