I en utrygg verden

Vi lever i en verden som blir mer utrygg for hver dag som går. Skal vi male fanden på veggen eller trekke ned rullegardina og tro det passerer?

Hva skal jeg si?

Jeg syns det er vanskelig å skulle drive denne bloggen med det temaet jeg har som grunnsten, uten å si noe som helst om det som skjer i verden om dagen.

Men hva skal jeg si? Ikke minst når veslekæll sitter ved middagsbordet en vanlig mandag og spør «blir det krig nå?» Hva skal jeg si da? For akkurat nå lever vi i en verden som er mer utrygg enn den noen gang har vært i min levetid i alle fall.

Det var vel sånn omtrent det jeg svarte også. Og la til at jeg ikke tror at bomber og granater uansett vil regne over vår lille avkrok av verden, men kanskje – kanskje – vil vi få en knapphet på varer à la den vi så under pandemien? Det er ikke godt å si.

Jeg kan ikke få sagt det mange nok ganger: Sjølberging er beredskap!
Les mer HER

Løs kanon

Det er i det hele tatt ingenting som er så godt å si lenger. Det sitter en løs kanon i det ovale kontor, og om verden ikke var utrygg før, så oppleves den i alle fall sånn etter at den kanona ble plassert på dekk.

I det ene øyeblikket sitter jeg ved kjøkkenbordet, i det lune, trygge kjøkkenet mitt, og koser meg med kaffe, kaker og venninner. Godheten ligger i lufta sammen med latteren. I det neste, når de har dratt hjem, slår jeg følge med husbonden som sitter i sofaen og ser nyhetene – og får sjokk!

Det kan vanskelig beskrives som noe annet, der jeg ser Donald Trump og J. D. Vance regelrett høvle over Zelenskyj. Altså, hvem var det han sa at gamblet med tredje verdenskrig?

I en utrygg verden

Det måtte jo få etterspill. Det måtte jo det. Europas ledere har reagert raskt og er heldigvis samstemte i sin oppfatning av situasjonen. Det siste vi hadde trengt, var vel en intern krangel her hos oss. Samtidig kan det se ut til å ha hisset opp den gale mannen på den andre siden av Atlanteren.

I dag ble det klart at USA stanser all militær støtte til Ukraina. Hva blir det neste? Det har gått radig unna siden fredag, får en vel nesten si.

Og jeg klarer ikke å fri meg fra den usikkerheten som er formidlet gjennom litteraturen som skriver seg tilbake fra slutten av tredvetallet. Enten det er biografier som den om Gunnar Sønsteby eller skjønnlitteratur for ungpiker. Det framkommer så tydelig over alt, den følelsen de hadde av å leve i en utrygg verden. «Ute i Europa», syntes å være en fast vending.

Så åpner jeg VG og ser at «ute i Europa» og «der borte i Amerika».

Er vi egentlig forberedt på en krise? Eller er alt vi kan ha nytte av glemt?
Les mer HER

Krisemaksimere?

Jeg blir veldig usikker på hvordan jeg skal håndtere dette. På mange måter hadde det vært enklere å være et barn som ikke fullt ut forstår de voksnes verden, kanskje. «Blir det krig nå?» Tanken kan skremme, men for et barn blir det ofte bare med det. Så lenge de voksne er trygge.

Men er vi det? I det ene øyeblikket kan jeg beskylde mediene for skremselspropaganda og krigstyper. «Det rammer ikke oss», og det er «der ute». I det neste tenker jeg at akkurat slik var det jo med corona også. Eller urolighetene «der ute» i 1939.

I en utrygg verden, skal man være dramadronning eller naiv? Male fanden på veggen eller trekke ned rullegardina?

I en utrygg verden har kunnskap verdi

Jeg har ikke svaret. Det har vel i grunnen ikke alle de ekspertene som synser og mener noe i avisa heller.

Jeg har ligget noen timer med Ménière-anfall i dag og tenkt som så at egentlig burde han Donald hatt denne sykdommen. Gjerne dobbeltsidig for den del. Da kunne han tatt en dag på sofaen i ny og ne når det går rundt for’n og la de ansvarlige, voksne få gjøre jobben sin i fred.

Men, så vel er vi åpenbart ikke stilt her i verden. Ønsketenkning er én ting, handling noe annet. «Blir det krig nå?» Spørsmålet dukker jevnlig opp, for det er jo det folk er opptatt av nå. «Ikke godt å si», svarer jeg ofte, «men vi setter poteter i år også», konkluderer jeg.

Ja, for om ikke mediene akkurat trygger meg om dagen, så gjør i alle fall kunnskapen min det! Jeg kan å dyrke pottit, og med den kommer jeg langt både i gode år og uværsår. Jeg er gitt sunt bondevett og er ikke redd for å ta i et tak bare jeg ikke ligger og svimler på sofaen. Så får det gå som det går.

Et kriselager er vel å bra, men har du kunnskap nok til å klare deg når noe skjer?
Det spørsmålet stiller jeg i DETTE innlegget

Jeg alene får ikke gjort noe, men jeg ber om at politikerne våre bevarer sin forstand og sin rettferdighetssans. Ja, for om ikke annet, i en utrygg verden, så er det i alle fall trygt å se at flertallet stiller seg opp mot urett! Hva er fred for fredens skyld verdt, om kampen for det gode likevel er tapt? Kanskje er det fortsatt god to i de fleste av oss likevel, og det er et håp å holde fast i i en stadig mer vaklende verden.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg