Bestemor, den beste av de beste

I dag har vi fulgt min kjære, kjære bestemor til graven. Jeg holdt tale i kirken, og den har jeg lyst til å dele her. Jeg var nemlig veldig heldig da Gud delte ut bestemødre!

En bestemor i livet

Lørdag 15. mars døde bestemor. Bestemor som jeg vokste opp sammen med her på Fjellborg. Bestemor som har vært mitt store forbilde, og som kanskje har formet meg mer enn noen annen på så mange måter.

Om det kan jeg fortelle mer en annen dag, for det er i grunnen tanker verdt noen ord. I dag har jeg imidlertid mest lyst til å gjengi den talen jeg holdt i kirken i dag da vi fulgte henne til graven. Hvorfor? Fordi at bestemor var den beste av de beste. Fordi at sånne egenskaper som hun var i besittelse av, det har vi alle å strekke oss etter. Og – fordi at også skogsblommer er vakre blommer i livets bukett.

Bestemor var nemlig aldri av dem som stakk seg ut og fram. Likevel var hun stødigheten selv, og det å kunne bygge et hjem på den måten jeg opplevde at hun gjorde, er verdt mer enn alt annet jeg kan komme på i farta. Hun var sterkt preget av demens den siste tiden, men det er bestemor jeg har i minnet:

Til bestemor

Når noen begraves, så er det jo ikke helt uvanlig at det er utelukkende fine ting som blir sagt om den som er død. Det kan jo på mange måter gi et noe feilaktig inntrykk av avdøde, for ingen er perfekte. Jeg har derfor lyst til å begynne denne talen med å nevne det jeg ikke likte med bestemor. Og – nå sitter antakelig hele familien min som på nåler og lurer på hvorfor i alle dager de lot meg holde tale, men altså: Fanget til bestemor, det likte jeg ikke!

Fordi hun var så lita, så rakk bena hennes liksom ikke helt ned til golvet da hun satt på en vanlig kjøkkenstol. Det resulterte i at fanget hennes ble den reneste akebakke, selv for ei lita barnerompe, og det likte ikke jeg som krøp opp på fanget, tross alt for å sitte der.

Men, det bestemor ikke hadde av størrelse i lange lår og legger, det tok hun igjen på alle andre måter! Og, når vi først er inne på det med størrelse, så var kanskje tålmodigheten til bestemor den største av alt.

En god barndom

Jeg var heldig og fikk vokse opp sammen med bestemor og bestefar. Mamma, pappa og jeg bodde på den ene siden av gangen; bestemor og bestefar på den andre. Jeg banket alltid på døra, men var like mye hjemme enten jeg var på den ene eller den andre siden av gangen.

Det var aldri i tankene mine da, men etter å ha fått både ett og to og tre barn selv som er med meg på kjøkkenet, lurer på alt mellom himmel og jord, skal hjelpe til og også ha hjelp selv, ja, da har bestemors tålmodighet åpenbart seg med nye dimensjoner for meg. Jeg kan ikke huske én eneste gang å ha følt at mitt nærvær var til forstyrrelse for bestemor. Enten hun stekte kjøttkaker, bakte kringle, skrev handleliste, sydde i skjorteknapper eller tok en middagshvil.

Bestemor hadde alltid tid. Uansett hva hun drev med. Ja, så god tid hadde hun faktisk, at hun parallelt med å drive et bestemorskjøkken hadde en deltidsstilling som sekretær Theodor Figenschoug hos advokat Svinsenhjerte (som da var meg). Det var ikke småtterier den advokatsekretæren måtte holde styr på, men bestemor klarte det. Og endatil hadde hun tid til å sette seg ned og se på Vertshuset den gylne hale sammen med meg da kvelden kom.

Bestemor var en ener

Da vanket det ofte en sirupssnipp eller noe annet godt fra kjøkkenet. Bestemor var en ener på å lage mat. Som jentunge var jeg nok aller mest opptatt av å være med ute. Der var det sauer og traktor og griser og jord å grave i, men de senere åra har jeg begynt å forstå hvordan bestemors kjøkken også har fått prege mitt. Jeg har alltid vært misunnelig på bestemor som fikk gå på husmorskole, men selv om jeg aldri fikk den muligheten, så fikk jeg i det minste det beste alternativet som var å oppdrive på markedet i min tid: Det var bestemor.

Det er mange oppskrifter i kokeboka mi som er ren avskrift av hennes. Og det har vært mange telefonsamtaler mellom oss som startet med «du bestemor, jeg står her og skal …» hvorpå hun veiledet og hjalp etter beste evne.

Bestemor var alltid flink til å hjelpe. Som det eneste mennesket i familien med franskkunnskaper var hun til god hjelp da jeg slet meg gjennom uregelmessige, franske verb i åttende klasse. Hun var også den som var best i matematikk om jeg en sjelden gang stod fast. Hun hadde dessuten alltid tid til å gå over norskstilene mine så grammatikken ble som den skulle.

Bestemor var alltid en å rådspørre seg hos. Veldig ofte begynte svaret med «nei, jeg vet ikke helt, jeg», men bestemor visste alt. Ikke minst om blomster. Floraen stod alltid lett tilgjengelig, og min egen, som jeg fikk til niårsdagen av nettopp bestemor og bestefar, følger samme eksempel. Det er liksom sånn det skal være. Det har jeg lært av bestemor.

En læremester

Jeg har i det hele tatt lært mye av bestemor. Også å pynte hjemmet vårt med det som er for hånden. Jeg får aldri til de dekorasjonene bestemor presterte av nyper og ener, men jeg har alltid beundret hennes evne til å gjøre det hyggelig rundt seg. Da familien var samlet til middag, enten det var noe «med seks ben» (eller tre høner, som andre hadde presentert det som) på menyen eller lapskaus, så var bordet alltid nydelig dekket. På en sånn måte at man følte seg ønsket og velkommen som gjest. Å sette seg til bords da bestemor hadde dekket, det var alltid høytid.

Og – da bestemor var gjest, så var hun alltid en omtenksom en. Så lenge hun var i stand til å bake, så stod det alltid en kake fra bestemor på bordet da vi feiret bursdag hjemme hos oss, etter at jeg selv fikk familie. «Skal jeg ta med ei kake?» spurte hun, og jeg tok i mot med stor takknemlighet og glede. Bestemor husket godt hvordan det var, det sa hun selv mange ganger.

Bestemor var i det hele tatt alltid på tilbudssiden. Ikke minst etter at hun ble oldemor. For eksempel ble hun med veslekæll og meg på barnemøtene på bedehuset hjemme. Hun stilte opp med både kaker og duker og praktisk hjelp da ungene skulle døpes. Alltid leverte hun mer enn man kunne forvente.

Bestemor var noe midt i mellom

Ja, for bestemor var sånn. Ikke bare var hun nøyaktig i alt hun gjorde – jeg tenker alltid på bestemor om jeg river toppen av en melispose framfor å bruke saksa – men hun gjorde det så godt. Det er klart at vår relasjon ble veldig preget av at jeg vokste opp så tett på. Jeg har ofte følt at jeg har vært en slags mellomgenerasjon, den mellom egne barn og barnebarn, men så var også bestemor noe midt i mellom! Noe midt i mellom en bestemor og en mamma. Ikke fordi hun tok mammas plass, men fordi hun leverte så godt i den rollen hun selv hadde som bestemor.

Og hun gav seg heller ikke med det, for da oldebarna kom, så fortsatte hun i samme spor. Hun satte seg ikke til i en gyngestol og ble gammel; hun deltok i barnas liv. Det gjorde henne til noe midt i mellom for dem også. Noe midt i mellom en bestemor og en oldemor. Den som lærte eldstemann hos oss å lage gjeddekaker, det var bestemor.

Ja, eller gamlemor som hun har blitt kalt av ungene. Ikke alle mine barn husker en gamlemor som husker, men laget med unger hadde hun likevel nesten til det siste og hun har fått fylle en stor plass i hjertene til dem alle tre.

Jeg fikk den beste

Demens er en ubarmhjertig sykdom. Det begynner å bli noen år siden det stod ei fromasjkake fra bestemor på kakebordet hjemme hos oss, eller at jeg kunne spørre henne om hva hun hadde i kjøttkakesausen for å få den til å smake akkurat som den skulle.

Men, til tross for at hun etter hvert glemte, så husker jeg: Alt det fine som bestemor har vært for meg. Stødigheten; ved alltid å være en voksen som var der både fysisk og mentalt. Omsorgen utvist på så mange måter, gjennom både tid, tålmodighet, mat, kunnskap og god hjelp. Velsignelsen på sengekanten, ikke minst, som har fulgt meg til denne dag.

Nå er ikke bestemor mer, men tryggheten hun alltid utstrålte føler jeg at fortsatt omslutter meg. Saligheta var kanskje ikke et bestemorsfang, men jeg har likevel vært heldig. Da Gud delte ut bestemødre, så fikk jeg den aller, aller beste, og det er jeg veldig takknemlig for.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg