På et halvår

På et halvår kan mye skje. I dag er vi halvveis mellom julaften i fjor og julaften i år. Tenk på alt som kan hende på et halvår. Eller ikke.

En junimorgen

Enda vi er kommet til dag tre i skoleferien, har jeg hatt på vekkerklokke hver dag denne uka. Dagene har krevd det av meg. Det har imidlertid ikke vært et stort problem, for alle de tre dagene har jeg våknet i god tid før klokka har ringt likevel. Det er ikke for at den har vært stilt så sent, men kroppen min følger sin egen klokke. Den er innstilt på hverdag.

Jeg ble liggende og kikke litt ut i lufta da jeg først fikk øynene opp i morges. Det var lyst. Sola hadde vært oppe noen timer allerede og fuglene med den. Himmelfargen levnet heller ingen tvil om at det kom til å bli en varm dag i dag. Vi har sett drøye tredvetallet i solveggen i dag.

Jeg stod opp. Tok på meg shorts og t-skjorte. Sokker har jeg ikke hatt på siden forrige uke. Det er varmt. Det er sommer og jeg vil kjenne sommeren helt ned i tærne. Jeg tuslet over det kalde flisgolvet på kjøkkenet, satte på kaffemaskinen og smurte meg frokost.

På et halvår

Mens jeg stod der ved kaffemaskinen, tenkte jeg på meg selv et halvår fram i tid – eller tilbake. Da er barbent noe man er i dusjen. Shorts? Nei, heller stillongs under buksa og en tjukkgenser på. Mens kaffemaskinen gjør seg varm og klar, får jeg fyr i ovnen. Først når det brenner godt, kan jeg tenke på frokost.

Tenk så mye som skjer på et halvår! Og, jeg vet ikke om du har tenkt på det, men om et halvår i dag er det julaften! Dét er en sprø tanke, det, her vi sitter barbent i sommerklærne og spiser is til lunsj.

Du kan si hva du vil om tidens tempo, men akkurat nå kunne det halvåret vært langt som et lysår. Så fjernt virker adventsstjerner, O helga natt, sprø ribbesvor og Tre nøtter til Askepott akkurat nå. Et halvår, bare?

Årstidenes tempo

Nok en gang lar jeg meg fascinere av årstidene. Jeg lot meg aldri merke så godt ved dem tidligere. I alle fall ikke på samme måte som nå. Nå er hverdagen helt avhengig av årstidene. Sjølbergerhverdagen.

Det er Sankthansdag i dag. Det er et halvår til julaften – og et halvår siden den forrige. Under alle normale omstendigheter skulle vi på denne tiden være ferdig med våronna her på Fjellborg. På grunn av omstendighetene (konfirmasjon og senebetennelse), ligger vi litt bakpå, men etter en hektisk vår, er tempoet nå på vei ned.

For noen få uker nå, handler det kun om vedlikehold og høsting for hygge. Sånn som når man vil ha fersk gressløk i eggerøra eller egendyrket tomat på brødskiva. Og det passer bra det, når året er på sitt varmeste. Når det er shorts og barbent som gjelder. Kreftene strekker ikke til all verdens arbeid da.

Jeg har en ønskeliste for sommeren. Vil du vite hva det står på den?
Ta en titt HER

Ikke før mot høsten. Når lufta blir skarpere, kveldene kortere og temperaturene akkurat lave nok til å gi oss det lille ekstra av energi vi trenger for å øke tempoet igjen. Akkurat lenge nok til å høste og få i hus det vi skal før vinteren og dens mørke er over oss.

På bare et halvår

Det er så mye som skal skje. På bare seks måneder, et halvår. Det høres nesten for utrolig ut til å være sant, men vi vet jo at det er det. Hvert år er jo makent i så måte, selv om noen somre er våte, noen korte og noen litt lengre. Årstidene tar oss uansett igjen.

Når vi våkner i morgen, så er plutselig den neste julaften nærmere i tid enn den forrige. Jeg kan ikke spare meg for å tenke på alt det som har hendt og skal hende mellom de to dagene. Livet har ikke fart annerledes med meg enn at jeg vet at alt kan endres på mindre tid enn et år. Eller et halvår, for den del.

Hvordan ser livet ut når vi igjen tar stillongs på om morra’n? Når gradestokken kryper under null og ikke over tredve? Når tempoet igjen er like rolig som det er nå, men boka leses under et varmt pledd i sofakroken framfor på en solseng i bikini. Ja, det er noe å lure på. Og jeg lurer på om jeg hadde lurt like mye, om ikke årstidene var min oppgaveorganisator gjennom sjølbergingsåret. Når lys og mørke hadde vært to misforståtte ekvivalenter for ork og kapasitet.

Det kan det godt tenkes at jeg ikke hadde gjort, men det er uansett ikke til hinder for at jeg skal kose meg med det halvåret vi har nå. Det lyse, med bare føtter, tom askeskuff, og full kaffekopp under skyggen av en diger parasoll. En ganske stor kontrast til livet på samme tiden av dagen om et halvår fra i dag.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg