-
Fire krokus
På kjøkkenbordet vårt står det en liten gjeng med gule bustehoder og strekker seg til værs fra et gammelt eggeglass. Endelig er det tiden for å kunne jakte grøftelangs etter små fargeklatter. Endelig er det tiden for å finne noe annet enn bare kvister fra hagen å fylle vasene med. Og – endelig er det tiden for… «Mamma? Mamma?» Veslekæll stod i døråpningen og ropte på meg. «Mamma? Kan jeg få hente en sånn blå en?» «En blå en?» Jeg befant meg ikke helt på samme side som femåringen. «Ja? Sånne som vokser foran ved kjellerlemmen?» Han så spent på meg. «Åh! Du mener krokus? De som er hvite og…
-
Nattesøvn når gata er trang
Det er ikke alltid så greit å vite hvor man skal begynne, men du vet «den følelsen»? I går kveld da jeg skulle legge meg, gikk tankene umiddelbart til en slik trang boliggate der bilene står parkert på rekke og rad i gata. Alle står på høyre side, men så er det én smarting som har parkert på venstre side. Gata får en tilnærmet ugjennomtrengelig innsnevring! I hvertfall om du er miljøsvin som meg, og kjører en dieseldrevet 4×4 som er hakket bredere over baken enn en Opel Corsa. Se bare for deg at den bilen til høyre er en sjøstjerne med fire armer, og at den til venstre har hale,…
-
På tur langs en bygdevei
I dag har veslekæll og jeg vært ute og gått tur. To ganger! Han skulle i bursdag litt lenger oppi bygda her, og lurte veldig på om ikke vi kunne gå. Selv om jeg var en anelse skeptisk til om de fem år gamle bena klarte det uten å bli altfor slitne før en barnebursdag, så kunne jeg jo ikke si nei til det når barnet selv tok initiativ til fysisk aktivitet. Heldigvis så gjorde jeg ikke det, for ikke ble han sliten, og for noen turer vi to hadde! Bygda vår er full av minner og gamle steder, som bygder ofte her, og langs veien finner vi opptil flere av…
-
Mammastreik i desember
Det var en av dagene like før adventstiden satte til, og vi satt og spiste middag. Samtalen gikk sånn halvveis rundt bordet, og jeg lurte på om veslekæll hadde noe han kunne tenke seg å bruke førjulstiden på. Femåringen kunne jo ikke helt skjønne hva det skulle være, og uansett så var det jo lenge til jul! Ja, altfor lenge også, faktisk. Jeg klarte ikke å la være og le. «Lenge til jul, nei? Det går fort!» Han skulle bare visst. «Jo! Det er lenge til jul! Nesten tretti år!» Husbonden luktet nok arbeid, og forholdt seg så langt det lot seg gjøre for taus. Veslebonden har heller ikke for…
-
Barndomsskålene
I helgen var jeg og rotet rundt i skjenken i stua igjen. Skåler til rørte jordbær og blåbær, og en til granskuddsirup, en bolle til gelé, og én til mors og fars potetgull på kvelden. Alltid når jeg står og stabler opp og stabler ned de gamle, fine skålene mine etter oldemor, lurer jeg på det samme: Hva vil barna mine huske fra sitt barndomshjem når de en gang blir store? Jeg husker at pappa en gang fortalte meg at teak var noe han aldri ønsket over terskelen i sitt hjem. Det hadde han fått nok av i barndommen. Jeg begynner å komme litt over skrekken for lutet furu, men jeg…
-
Party og pannekaker
Pannekaker er noe av det beste veslekæll vet, og han er i godt selskap. Så sant jeg har tiden, innfrir jeg mer enn gjerne middagsønsket når den lille mannen får bestemme. Da pannekaker ble bestilt også til helgens to bursdagsselskaper, tenkte jeg at såpass får det være når en liten pjokk kommer med sitt høyeste ønske til bursdagen sin. Ja, dersom gaveønskene holdes utenfor, selvsagt. Forholdsvis sunt, herlig ujålete, bankers innetier hos alle, og attpåtil økonomisk. Fornuftig liten kar, det der, tenkte jeg – og ofret ikke stekingen en tanke. Vi fikk steketakket til jul i fjor, og med en 60 centimeters steketakke, går alt som en lek! Jeg vet…
-
Selveste bursdagen
I dag er en stor dag! Ja, faktisk er det én av de aller viktigste dagene i hele året her på Fjellborg. Det er selveste bursdagen til veslekæll i dag! Gjett om han har gleda seg! Helt siden i sommer, faktisk. Siden september har vi talt ned, og endelig! Endelig er dagen her! Dagen som veslekæll blir 5 år gammel. Nå er han ikke lenger fire år, men fem. FEM ÅR! Det er fint å være fem år, syns veslekæll, men ikke helt fint heller. «For mamma? Jeg vil alltid være barn! Jeg vil ikke bli voksen!» «Det er så fint å være barn.» En mamma blir varm om hjertet…
-
Barndommens farger
I litt for langt gress som kilte mot de bare tærne, stod han der. Sammen med meg. Bena var sommerbrune og håret solbleket. Han var så glad, så stolt og så veldig ivrig. «Nå,» tenkte jeg, «nå skaper du minner du kommer til å bære med deg hele livet.» Han visste det nok ikke selv der han stod, fireåringen, men det er slike stunder man husker. I mitt minne er det som et eget fotoalbum. Liksom øyeblikksbilder som er klistret inni hukommelsen. Bilder av hverdagssituasjoner som hadde noe ved seg som gjorde at de ble husket så godt. Det er bilder av bestefar og meg i gulrotåkeren, krabbende på alle…
-
Det gikk bra!
Jeg husker hvordan det var å låse seg inn i huset her hjemme. Klokka var – så langt jeg kan huske – to på natten. Det var helt stilt overalt på Fjellborg denne natten; i grisefjøset lå det tre stykker i en haug under varmelampa og snorket, og på vaglene i hønsegarden satt hønene med kammen ned og hodet hvilende på brystet. Men, det var stillheten inne som jeg husker best. Stillheten, og at alt var ryddig, for av en eller annen grunn hadde jeg vært så oppsatt på å forlate huset ryddig tidligere på dagen. Jeg behøvde ikke å liste meg opp trappa på vei til soverommet, men jeg…
Har du lest dette?
Ti år i morra
-
Barnehagestart
Her på Fjellborg er det for tiden lite som minner om hverdag, selv om det er nettopp det det er. Det er bare det at det er en ny hverdag. På mandag begynte veslebonden i barnehagen, og det er en hverdag som både veslebonden selv og ikke minst mamma’n syns at det er litt kronglete å finne seg til rette i, sånn på én, to, tre! I dag fikk jeg et spørsmål som fikk meg til å tenke litt, for vedkommende lurte litt på hvordan jeg syns det var at veslebonden hadde begynt i barnehagen. Jeg gruet meg jo veldig på forhånd, men om jeg liksom klarte å finne glede…
