Derfor unngår jeg å ligge på sofaen

Derfor unngår jeg å ligge på sofaen – det er kanskje hundre grunner til det, men nettopp det at det er så behagelig er kanskje den viktigste grunnen til å la være.

Man legger seg til vaner

For å unngå å gå rett fra sofaen til salaten, la meg bare understreke dette først: Det finnes hundrevis av grunner til å la være å ligge på sofaen, men det finnes også hundrevis av grunner til at det er nettopp der man bør ligge. Kanskje har man ikke noe valg, engang. Det finnes sykdommer og ettervirkninger av sykdommer. Det finnes brukne lemmer og det finnes den kategorien jeg selv har tilhørt den siste tiden: De nyopererte.

Det er ikke alltid det finnes så mange alternativer til sofaen. Noen ganger nær sagt krever livet det av en. Men, så er det også alt det andre livet krever av en, og derfor unngår jeg å ligge på sofaen så langt det lar seg gjøre. Det er nemlig så altfor behagelig der!

Nå er det absolutt ingenting som har vært behagelig med verken operasjonssår eller hematomer, men det er mye annet som er behagelig med sofaen. Alle bøkene man kan lese, for eksempel. Det kjedelige husarbeidet man ikke får gjort og middagsbordene man ikke må rydde av. Men sukk.

Derfor unngår jeg å ligge på sofaen

Det kommer en tid etterpå. Når plagene avtar og hverdagen inntar en. Derfor unngår jeg å ligge på sofaen, for det blir så himla hardt når den dagen kommer at man skal på bena igjen!

Til og med dag ni etter galleblæreoperasjonen 9. februar var jeg fullstendig sengeliggende. Siden mandag har smertene avtatt i en slik grad at jeg har kunnet begynne å delta i hverdagen igjen, men akk og ve så tungt det er! Det er som om all energi er sugd ut av kroppen min med verdens største støvsuger! Eller er jeg rett og slett blitt virkelig lat?

I formiddag lå jeg henslengt akkurat slik unger gjør det når de kjeder seg. Stirret tiltaksløs ut på det grå været. Sola som var lovet var som forduftet. Jeg stønnet for meg selv. Hva skal jeg ta meg til? Det var jo ikke som om jeg ikke hadde alternativet, men energien manglet.

Derfor, tenkte jeg for meg selv, derfor unngår jeg å ligge på sofaen! Det er for å unngå det greiene her. Denne endeløse, grå materien av tiltaksløshet og en fullkommen følelse av at alt er et ork.

Det kan jo hende

Altså, det kan jo hende at jeg ikke er så i farta som jeg tror jeg er. Det kan hende. For eksempel strakk ikke formen til en dag i hovedstaden sammen med resten av familien i dag. Jeg har fortsatt mine begrensninger. Dog er jeg i tvil om det egentlig er så dårlig stelt med meg at jeg ikke engang orker å tømme oppvaskmaskinen. Det kan hende, men jeg er jeg rimelig sikker på at det er giddaløsheten som har tatt meg.

Derfor unngår jeg å ligge på sofaen også, for jeg blir så uendelig giddaløs av det! Én ting er å ligge på sofaen de siste par timene før leggetid; lande, lese en bok, se en film eller hva enn. Men sånn som jeg har gjort den siste tiden nå, på dagtid? Jeg skyr det som pesten, for jeg vet så inderlig godt at én dag på sofaen gjerne gir flere dager på sofaen. Det er som om sofaen er selve energistøvsugeren!

Og for all del: Jeg har nok av de dagene som er så dårlige at jeg egentlig ikke har det store valget. Likevel sitter det langt inne å ty til sofaen. Til syvende og sist blir jeg bare verre av det. Er det godvær og formen er dårlig tar jeg heller med meg en bok i skauen enn til sofaen. Hvilt får jeg uansett. Eller jeg slenger meg litt nedpå i hengekøya som alltid henger oppe. Men sofaen? Helst ikke.

En annen taktikk som ofte funker fjell når jeg kjenner at det butter er rett og slett å golde seg i gang. Helt enkelt.

Les mer HER

Unngå å ligge på sofaen

Gråvær og giddaløs til tross; jeg bestemte meg for å unngå å ligge på sofaen i dag. I alle fall hele dagen. Selv om det enda er et stykke igjen til fullt restituert, så må jeg komme meg i gang med hverdagen igjen. Før prolapsen protesterer på all stillesittingen og tapt husarbeid blir umulig å ta igjen.

For ikke å snakke om humøret. Det er også en grunn til at jeg unngår å ligge på sofaen, for det er jo i lengden ingen vitamininnsprøytning for humøret å ligge sånn på sidelinjen. Å føle seg så ubrukelig og lite delaktig i fellesskapet som jeg har gjort nå den siste halvannen uka er ikke noe å gå for på fast basis selv om situasjonen krevde det av meg nå.

Men, å komme i gang er ikke lett! Å gjøre noe, men ikke så mye at smertene øker. Aktivitetsavpasning er vel terminologien. Jeg bestemte meg for å bruke litt av dagen i dag på å lappe tøy. Det er i alle fall et stillesittende arbeid som ikke krever mye av fysikken så snart bare symaskinen er plassert på bordet. Det har gått sånn noenlunde. Jeg har absolutt fått reparert en del klær, men spesielt vanskelig å distrahere meg har det heller ikke vært.

Å reparere tøy er dørgende kjedelig, men jeg har funnet en supermotiverende taktikk!

Les mer HER

Øynene har gått sin egen vei, ut av vinduet. Sett etter sola som aldri kom. Drømt seg bort til vårarbeidet der ute. En tur i skauen. Akkurat nå kjennes jo selv en tur i postkassa som en ekspedisjon. Det er ikke akkurat sånn at jeg er utålmodig. Jeg bare er utilpass i en hverdag som er utenfor min kontroll å styre. Jeg har jo liksom funnet min rytme og en løsning på hvordan jeg skal balansere etter beste evne mellom aktivitet og hvile for å fungere best mulig. Nå er jeg ute av denne balansen, og det rister litt i selve grunnmuren jeg til vanlig står så støtt på. Kanskje er det også vissheten om at det er sånn som gjør at jeg så ofte unngår å ligge på sofaen?

Det blir bra

Men. Alt blir bra. Innen mandag er nok alt glemt, tenker jeg. Da blir det bra. Ikke minst for at hverdagen er tilbake, og den normale rytmen i huset hjelper alltid.

Vi skal likevel kose oss med vinterferien, altså. I dag har, som sagt, resten av flokken vært i Oslo. Det har vært litt uvant å ikke være med på en sånn ferieaktivitet, men så tror jeg også det har vært fint for husbonden å få være den som har kunnet også. Det er det fine med at han styrer sine egne arbeidsdager nå, for så kan han faktisk sette av tid til å ha litt vinterferie sammen med ungene han også.

I morgen er vi samlet igjen og har forslag på blokka til aktiviteter jeg også kan være med på. Dermed unngår jeg å ligge på sofaen helt uten innsats! For det krever faktisk litt innsats å dra seg selv ut av komfortsonen, som sofaen strengt tatt er, for å tømme oppvaskmaskinen, brette klær og å vaske de skitne. Dog, jeg har det som skal til! Jeg får bare si til meg selv som vi sier til ungene når en av dem ramler omkull: Opp igjen!

Men, bare en siste ting, før jeg reiser meg opp: Kjenner du deg igjen? Eller er det bare jeg som har det sånn?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg