En tidlig morgen har sin egen stemning. Før resten av huset våkner, og et anstrøk av nattens mystikk enda henger ved. Mon tro om det er desembers komme som gjør det?

Sjølbergerhverdagen går inn i en ny fase etter slakta. Vi nærmer oss vinterhvilen og må ned i turtall, men hvordan? Og hva nå?

Når arbeidsmengden er stor i en sjølbergers liv, gjelder det å telle sine velsignelser. Å finne det riktige perspektivet er avgjørende for å holde seg i gang.

Endelig helg. Det har jeg jammen fortjent etter denne dagen, når drivstofftanken er tom, kortet glemt, Toro-kaka (!) mislykkes og en sko er roten til alt kaos.

Å være i vater, holde balansen; kall det hva du vil. En deilig følelse er det uansett, når en føler at en står støtt på to ben og har hodet over vannet.

Morgenstund har gull i munn. Eller en myk start, i nærmest bokstavelig talt stand. Aller helst skulle jeg gjerne ha sovet til klokka ringte, men når dét ikke skjedde var det likevel en godt start på dagen.

Her har både husbond og barn vært på speiderleir den siste uka, men nå er de snart hjemme. Jeg er spent: Får jeg hjem de samme ungene som jeg sendte avgårde?

I dag koster vi på oss litt lørdagsunderholdning i form av et vil du aldri-dilemma. Svaret er selvsagt. Eller, er det?

Vi er på vei inn i helga på Fjellborg. Det blir imidlertid ingen helg på latsiden dette. Likevel tar vi en liten pust i bakken i kveld. Det er fortjent etter en lang dag.

Dessert gir en følelse av noe ekstraordinært på en hverdag. Kanskje er det derfor vi er glad i dessert her på Fjellborg? Også er det jo innmari godt, da, og en fin tradisjon å ta vare på.