I vater

Å være i vater, holde balansen; kall det hva du vil. En deilig følelse er det uansett, når en føler at en står støtt på to ben og har hodet over vannet.

Ikke si det høyt

Husbonden satt ved middagsbordet i går og forkynte at det hadde vært en god mandag. «Alt har glidd så fint», fortalte han og smilte rundt. «Sssssj! Ikke si det høyt! Det er lenge igjen av dagen! Husker du hva som skjedde forrige tirsdag?» spurte jeg. «Da vi rundt middagsbordet snakket om å gjøre du vet hva med du vet hva på det stedet du vet. Hva skjedde etterpå da?»

Kryptisk for utenforstående, men rundt middagsbordet ble det knepptyst. Vi så megetsigende på hverandre alle mann og holdt pusten i frykt for å jinxe hele dagen. «Å nei», utbrøt husbonden.

Du vet hva med hva hvor? Hæ?
Bli oppdatert HER

Jeg vet nesten ikke om jeg tør å skrive «du vet hva» engang, av frykt for å gjenta historien. Det samme kan det forresten være. Mandagen gikk bra, til tross for alt som både ble sagt og usagt. Og – det syns jeg vi trengte nå! 2024 har jo ikke akkurat gått som på skinner så langt, og de siste ukene har ikke vært noe unntak. Men, i går følte jeg endelig at jeg var fullstendig i vater igjen.

Ute av vater

Én ting er at vi har hatt forferdelig mye sykdom her i huset siden midten av august. Vi føler det nesten som om det er første barnehageår én gang til. Det slår bena under en mer enn en kanskje skjønner sånn med det samme. Vel så avgjørende har vært fraværet av tid til egen rådighet. Alltid har det vært noe, slik at jeg knapt har kommet i gang med en oppgave før jeg har måttet bryte av igjen.

Sånt får meg ut av vater i lengden, for jeg får aldri avsluttet noe som helst. Det å ha halvgjorte oppgaver er noe av det verste jeg vet. Jeg foretrekker å avslutte én oppgave før jeg begynner på den neste. Blir det for mange løse tråder og uavsluttede prosjekter, suger det energien ut av meg som en slamsuger.

Avbruddene har ikke utelukkende skyldtes full kalender. En like stor del av skylda skal faktisk kroppen ha. Når det å være i vater er slik en hårfin balansegang i utgangspunktet, som jo kronisk sykdom legger opp til, så blir det ikke bedre av for eksempel bronkitt. Å måtte avbryte en oppgave fordi den fører til gjentatte hosteanfall er så sin sak, men så går det jo til slutt på utholdenheten løs også. Og, når alt blir et ork, da er det gjort!

Og akkurat det der er en god grunn til at jeg så langt det lar seg gjøre unngår sofaen!
Les mer HER

I vater

Derfor var det så godt å kjenne på det i går, at nå er jeg i vater igjen. Jeg skal ikke skryte på kroppen min å være helt på høyden, men vi snakker i alle fall sammen igjen, den og jeg! Vi er liksom endelig på samme side i boka, og det er i grunnen en viktig nøkkel, det, for å føle at jeg er i vater. Ja, eller gjenvinner balansen, kommer i likevekt, unngår å klikke. Kall det hva du vil. Det er følelsen som teller.

I går var det som om en propp løsnet. Kan hende var det vissheten om en hel uke uten noe som helst i kalenderen som gjorde det? Eller at jeg ser enden på et stort opprydningsarbeide ute? Etter at vi rev siste rest i andre etasje har vi hatt en haug av materialer liggende utenfor her. Den har blitt ryddet i, jevnt og trutt, og det skal tre blad vesle ha mye av æren for. I går hadde jeg imidlertid litt tid, jeg også, og tok traktoren til hjelp. Seks lass med den opp til bålplassen, og det er bare småtterier igjen utenfor huset her.

Jeg fikk også omsider ryddet inn utemøblementet. Det har hengt over meg en stund at burde komme i hus. Frostnettene kommer stadig tettere, og da bør sommer’n inn. Jeg hadde dessuten både tid og overskudd til en liten skautur. Mot, ikke minst, for nå er jeg helt sikker på at ormene er vekk for i år. Det er lenge siden sist jeg har vært i skauen, og jeg kjente skuldrene senke seg umiddelbart i det jeg satte meg ned med formiddagsmaten min som lå pakket ned i en matboks og kaffetermosen. Jepp. Jeg var i vater igjen.

Det er summen

Jeg tror forresten ikke at det bare var ett av alternativene over som brakte meg tilbake i vater. Det er ikke sånn det fungerer. I alle fall ikke for meg. Det er heller summen som teller. At det er en slags likevekt mellom alle de delene som bygger helheten av en hverdag. Jeg trenger liksom nok av alt: Søvn og hvile, arbeid og mosjon. Har jeg vært koblet på, må jeg også ha tid til å koble av.

For mye eller for lite av noe gir ubalanse i regnestykket. Jeg tas ut av vater. For en dag eller to går det fint, men blir det for mange dager på rappen uten likevekt, merker jeg det raskt. Når det blir flere uker ute av vater, tar det ofte nesten like lang tid å komme tilbake. Det tar tid å bygge opp det som raskt rives ned.

Evnen til å være i vater handler således mye om å ha fysisk overskudd. Jeg havner lettere ut av vater når jeg ikke har ork til å holde meg der. Når kroppen hangler og sjangler blir det altfor fort for mye av det ene eller det andre, og da går ikke regnestykket mitt opp. Om det bare er jeg som er ekstra var på det fordi jeg har en kropp som i utgangspunktet sjangler litt, vet jeg ikke. Uansett finner jeg det nyttig å vite hva det er som får meg ut av likevekt. Da kan jeg nemlig raskere justere den, som best det lar seg gjøre med de variablene jeg rår med.

Har du hørt om Ménière før? Det er en kronisk sykdom i det indre øret (mitt).
Les mer om hverdagen med Ménière HER

Å være i vater er å være bevisst

Det er også når jeg er i vater at jeg føler jeg får mest ut av dagene. I går, for eksempel, når jeg hadde hatt en god arbeidsøkt ute med traktoren og siden tok bena fatt opp i skauen. Jeg leser alltid når jeg spiser, og da tok jeg et bevisst valg om å lese skjønnlitteratur. Jeg trengte å koble av, framfor å koble mer på. Hvile.

Et godt valg, åpenbart, for da jeg kom ned til Fjellborg igjen var jeg motivert for en ny runde med traktoren. Omsider hadde jeg fått gjort det jeg kunne med den, og kunne gå videre til neste arbeidsoppgave. Jeg fikk variasjon. Siden, middag og en påtår. Tid med familien som var kommet hjem. Etter middag gikk jeg ut for å fôre og lukke og slukke og var akkurat ferdig til Barne-TV. Da setter jeg meg alltid ned med kaffekoppen og de av barna som vil se på.

Balanse, hele dagen gjennom. Godt hjulpet av følelsen av å få hodet over vannet igjen etter som arbeidsoppgaver ble fullført. Og, med den følelsen i kroppen på vei ut i hengekøya (og mer frisk luft), så kom også motivasjonen for en ny dag helt av seg selv. Den tyngende følelsen av alt man skulle ha gjort, som innimellom følger en like inn i en urolig søvn, var ikke der. I stedet var det gleden over alt som allerede var gjort som ble med inn i natten. Og jeg tenkte: Sånn vil jeg ha det i morra også.

Tanken er ikke gitt at det blir sånn, men bevisstheten rundt hva som gjør en god dag er en god hjelp. I alle fall for de tingene en selv er herre over. En annen Herre skal vite at det på langt nær er alt; vi får vokte oss vel for å snakke for høyt om «du vet hva» og «du vet hvor». Ssssj!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg