Endelig helg (på hengende håret)
Endelig helg. Det har jeg jammen fortjent etter denne dagen, når drivstofftanken er tom, kortet glemt, Toro-kaka (!) mislykkes og en sko er roten til alt kaos.
Hektisk morgen
«Mamma! Jeg får ikke på meg skoen. Foten vil ikke ned», klaget veslebror. «Ta opp den greia som ligger oppå foten og hold den fast når du tar foten oppi», formante jeg og siktet til den dingsen jeg ikke aner navnet på. «Jammen det går ikke», mente veslebror. «Joda, prøv igjen!»
Selv stod jeg og forsøkte å få det som måtte stå kaldt i kjøleskapet. Det er klart at Oda måtte komme akkurat på den tiden vi skulle dra til barnehagen. Også akkurat i dag som det var litt viktig at vi fikk dratt til tiden slik at jeg rakk det jeg måtte rekke i dag før det endelig kunne kalles helg.
«Det går fortsatt ikke», sa veslebror som nå stod med hele innersålen i hånda. «Det er denne sin skyld!» Hvorfor måtte jeg nå handle sko på Sportoutleten til ungene i våres? Jeg vet jo av erfaring at kvaliteten der er alt annet enn god, og nå stod vi her med sko som ramlet fra hverandre – hva da? Tre uker før vinterstøvel-tid? Jeg sukket. «Den der er det ikke stort å gjøre med», sa jeg. «Nei, den får bli igjen hjemme», konkluderte veslebror. «I søpla.»
Snart er det endelig helg
På vei til barnehagen måtte vi fylle diesel. Greit nok, det visste jeg om selv om jeg i morgenkaoset helt hadde glemt det. Oda, en ødelagt sko, en tømrer og en tiåring som skulle ha beskjeder. Det jeg ikke visste, var at bankkortet lå igjen i arbeidsbuksa mi. Den lå på badet. Er det mulig?
Tross alt skulle jeg jo være glad for faktisk å ha husket å ta på bukser i morgenkaoset, men det hjalp jo ikke akkurat bilen. Eller meg, for den saks skyld. «Hvorfor kan ikke bare alt ta vipps?» sukket jeg i det jeg kom på at vi jo faktisk hadde kjørt samtidig som skolebussen i dag. Hah! Veslekæll! Han fikk jo bankkort i sommer og har det (i motsetning til mora) alltid med. Flaks at den skoen til veslebror hadde vært så vrang i morges.
En liten svipp om ungdomsskolen for å låne bankkort, en telefon til barnehagen om de kunne være så snill å holde igjen frokosten fem minutter på grunn av «en liten situasjon», frokost til bilen, vipps til veslekæll for å gjøre opp dieselgjeld og tre dype magadrag.
«Natta, sov godt og sees etterpå», ropte jeg etter veslebror da han løp inn i barnehagen. Nora, som jobber på avdelingen og tok i mot ham, så overbærende på meg og kvalte en latter. «Jeg drar hjem og drikker kaffe, jeg. Snart er det endelig helg!»
Endelig helg du meg i …
Vel hjemme, med en kaffekopp i hver hånd, var det fram med vaskebøtta. Alt gikk fint helt til jeg skulle vaske søppelskuffen under vasken. Glass- og metallbøtta var full, så jeg gikk ut for å tømme den. Samtidig tok jeg med restavfallet. I den posen lå et kjøkkenglass jeg slapp i flisgolvet i går (!), så det var greit å få ut før noen skulle trykke ned snørrpapiret sitt. I dag var det ikke tid til å leke skadepoliklinikk. Langt mindre å besøke den.
Kræsj, sa det mens det singlet i glass. Så gikk jammen glass- og metallbøtta over ende rett foran søpladunken og det er klart at det var den ene gangen det faktisk var mer glass en metall i den bøtta. Sukk. Enda et sukk og trippelsukk.
Jeg orker ikke å bli irritert engang. Jeg blir bare oppgitt. «Endelig helg du meg midt i rattata», mumlet jeg mens jeg plukket glasskår i grusen. «Med dette uhellsværet hengende som en sky over meg, blir jeg jo aldri ferdig så jeg kan ta helg!» Og da hadde jeg enda ikke begynt på kaka …
Posekake?
Veslekæll har nemlig bursdag i dag! Tretten hele år blir den vesle kællen i dag, så lang at mamma’n må stå på tå for en nattaklem som han har blitt. For veslekæll er speideren viktigere enn både bursdager og alt annet, så det har blitt så som så med feiring i dag. For ham betød dagen først og fremst at det endelig var helg og endelig speidertur. Men, kake, det skulle han ha med. Og, for første gang siden før han ble født skulle jeg bake posekake! Toro har nemlig en variant som er glutenfri, og med et par glutenallergikere i turfølget gikk jeg for posekaka.
Det skulle jeg aldri ha gjort. Jeg fikser nesten alt på det kjøkkenet, men posekake? Niks. Sprøstekt kjeks i den ene enden av panna og kladdkake i den andre (og ja, panna stod rett i ovnen). Litt hektisk aktivitet på telefonen med husbonden som fikset nye Toro-poser, nye beskjeder til tømreren og tiåringen før jeg stakk avgårde for å møte husbonden før han hentet i barnehagen slik at jeg rakk å «bake» i mellomtiden …
Hva jeg vanligvis baker til slike anledninger?
DENNE er god og enkel
Og tror du ikke at de ble 24 mislykkede posemuffins også, da? Jeg trodde jeg skulle dø av latter da jeg tok dem ut av ovnen. Det så ut som alle 24 var stekt i stiv kuling! Samtidig stod veslekæll og gomlet på det som liksom skulle forestille sjokoladekake, og konstaterte kort at «din er bedre». Jeg takket og la meg på minnet at glutenfritt er noe jeg skal forske mer på, men denne gangen fikk jeg omtrent tolv timers varsel og rakk ikke å bake sånt jeg kan som er glutenfritt. Dagen i dag var, etter alle solemerker, neppe dagen å prøve nye oppskrifter på heller. Eller å ty til Toro for den del, men muffins på speidertur ble det!
Hadde jeg hatt bedre tid, hadde jeg gått for skumbollekake. Den er alltid en slager blant unger!
Du finner oppskrift HER
Endelig helg
Før husbonden og veslekæll dro avgårde på speidertur, rakk vi å feire bursdagsbarnet litte grann, da. Vi var ute og spiste og hadde et par hyggelige timer sammen alle fem. Siden dro vi hver til vårt. Veslebonden, veslebror og jeg dro hjem. De skal også på speidertur, men først fra i morgen.
Nå er de for lengst i seng. Jeg sitter her med en kaffekopp, et stille hus (og mørkt, for en skjøteledning som sørger for lys der det elektriske anlegget er nede i forbindelse med renoveringen tok kvelden i dag) og nyter at det endelig er helg. Jeg kom i mål til slutt selv om det knapt var én ting som gikk etter planen.
Det gjordet det for så vidt ikke for tretten år siden i dag heller. Det var med nød og neppe at vi kom fra det med livet i behold, både veslekæll og jeg. Derfor tenker jeg som så, her jeg sitter i kvelden, at en ska’ væra fornøyd, tross alt. Det kunne vært så mye verre. Og: Huset er helgerent, magen er mett og bursdagsbarnet fornøyd. Bankkortet er dessuten lagt der det skal ligge, og den vindskjeve sjokoladekaka har katten spist så da har alle fått sitt. I morra er en ny dag, og da kan nye uhell skje. Jeg skal kjøre traktor og holde på ute, så det er bare å poppe popcornet og vente i spenning. Får ingen andre det til, kan jeg!

God helg, da!
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg








