Taktskifte i november

Vi skriver november, og det er på tide med et taktskifte her på Fjellborg. Det kommer helt av seg selv, men er like fullt litt vemodig – og veldig godt.

Etter slakta

I dag tidlig stod vi opp til hvitrimet bakke. Sola var på vei opp i det jeg skulle sette meg ned ved frokosten. Jeg gjenkjente himmelen umiddelbart som vinterhimmel. Den har sitt helt eget rosaskjær som kun er å se på denne tiden av året. Så var vi der.

Vi er ferdig med slakta, og nettopp derfor kunne jeg sitte litt ekstra lenge under teppet i sofakroken da jeg hadde spist. Ta en ekstra kopp kaffe og la sola både stige og få litt tak før jeg måtte noe som helst. Det var jo ingen som skulle og måtte ha mat umiddelbart. Hønene skal selvsagt ha sitt daglige tilsyn, men de er ikke fullt så avhengig av at det skjer til samme tid hver dag som grisen er det.

Sånn sett skjer det et taktskifte her på Fjellborg, hver eneste november. I det grisen er slaktet, så får dagene, nesten helt av seg selv, et nytt og annet tempo. Vintertempo. Saker og ting skal fortsatt gjøres, men det er liksom ingenting det haster på samme måte med som i ellers i året.

Taktskifte til vinterdvale

Jeg har skrevet om det tidligere i høst også, om hvordan det nå faktisk er både lurt og lov å hvile. Før sjølberging ble en del av hverdagen, var jeg nok ikke så bevisst på det selv heller, men nå har det nesten blitt automatikk. Når mørket kommer, senkes tempoet.

Hvile er tillatt
Les innlegget HER

At det er griseslakta som markerer taktskiftet her, er kanskje mer tilfeldig. Samtidig, den er det siste på programmet. Før grisen slaktes, er kjøkkenhagen og drivhuset ryddet og stengt for sesongen. Det aller, aller meste av utendørsarbeidet er unnagjort. Kun det som ikke haster gjenstår. For eksempel har vi ikke ryddet bort alle sandkasselekene, men hvorfor skal vi nå det? Det er fortsatt tosifret temperatur midt på dagen og sandkassa er i bruk.

Når grisen er slaktet og i fryseren, er det liksom ikke noe mer å gjøre. Ja, annet enn å spise all den maten vi har sanket i hus gjennom en lang sesong, da. Først yte, siden nyte. At det ikke er noe mer å gjøre, er vel en sannhet med store modifikasjoner, men det er jo ikke sånn at raggsokkene mine dør om de ikke stoppes i dag. Da er det verre med tomatplantene i drivhuset om sommeren, om jeg stadig utsetter vanningen. Om sommeren liksom haster alt. Nå kan oppgavene mer følge lyst og energi.

Fortsatt tempo

Akkurat dét er forresten en liten øvelse nå i overgangen mellom høst og vinter. Vi er heldige med været her om dagen, og sola skinner støtt. Det i seg selv gir jo arbeidslyst. Men, der vi for bare få uker siden kunne gå rett ut etter frokost og nyte dagen ute, gjør vi nå lurt i å vente litt om vi kan. Sola er svært så bedragersk på denne tiden av året, for selv om den henger der så stor og gul, så tar det lang tid før den virkelig gjør nytte for seg. Ofte blir klokka nærmere lunsj før det er behagelig ute. I alle fall om en ikke vil kle seg godt.

Men, det går bra. Det er litt å pusle med inne for tida også. Visst står vi midt i et taktskifte, men vi kan ikke gå helt i vinterdvale enda. Tross alt nærmer det seg jul!

Det er lenge til selve jula kommer i hus her på Fjellborg. Først skal vi ha november og siden advent i fire uker først, men forberedelsene ligger likevel ikke på vent. Nøkkelen til en rolig desember ligger i å begynne forberedelsene tidlig nok, og det bruker jeg tiden på nå. Ikke nødvendigvis direkte, men så var det dette med å stille med et godt utgangspunkt igjen, da. For eksempel er det snart på høy tid å rydde i matboden, før den skal fylles til randen av julegodt. Bedre før enn siden.

Så, det er fortsatt tempo, men et litt annet tempo. Taktskiftet er merkbart!

Late ettermiddager etter taktskiftet

Ikke minst om ettermiddagene. Sommertid løper vi ut etter middag og holder det i gang helt til førstemann skal i seng. Ofte lenger. Det er alltid noe å gjøre, og energien må dessuten brukes skal en få sove om natta.

Nå er energien gjerne brukt opp til middag. Vi spiser som regel mellom fire og halv fem, og når vi går fra bordet er det allerede mørkt. Nødvendig husarbeid, sånn som å rydde av bordet, få i gang en oppvaskmaskin og kanskje henge opp litt klær er så sin sak. Utover det, ender vi fort opp med å slappe av på den ene eller andre måten. Og – det er greit. Det er mørketid.

Jeg liker det. Kanskje aller mest for at jeg kjenner at jeg trenger det og har lært at det er midlertidig. Mindre energi nå, betyr ikke mindre energi alltid. Den vender tilbake med lyset utpå senvinteren. Så, et taktskifte nå er egentlig bare velkomment. Slik at jeg sparer ork og samler motivasjon til en ny sesong – som akkurat nå ligger langt der framme.

Ja, og apropos: Nå er dagen snart ved veis ende her. Middagen er spist, sofaen er besøkt og jeg har til og med rukket et velforeningsmøte. Nå tror jeg jammen min sann jeg skal komme meg tilbake til sofaen, kaffekoppen og boka mi. Gå inn for landing, rett og slett. Flere med meg?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg