Vel blåst slakt

Vi erklærer årets slakt for vel blåst. Den største jobben gjenstår imidlertid fortsatt, men den skal vi ta oss god tid med. Stemningsrapport fra mandagen derpå følger!

Blåmandag

Mandag etter slakteuka og slaktehelg er alltid tung. Over mange dager på rad er kapasiteten brukt til fulle: Bena som bærer oss dagen lang ved kjøkkenbenken. Hender som har holdt hardt i kniven i mange timer. Skuldrene som har fått arbeide ved kjøttkverna som står akkurat litt for høyt på kjøkkenbenken til at det er mulig å finne en behagelig arbeidsstilling. Hodet, ikke minst, som har planlagt måltider for et år. Hvor mange skal vi ha av den og hvor mye spiser vi av det?

At det attpåtil ble tre timer i manko med søvn i natt, har i grunnen ikke hjulpet. Jeg skal ikke nevne navn eller noe sånt, men noen har blitt forkjøla. Og, det var et tidspunkt der i femdraget hvor noen, i ren desperasjon over uteblitt søvn, var i ferd med å miste det totalt. Heldigvis hadde den sistnevnte noen en del timer alene på formiddagen i dag. Nå er noen noenlunde i water igjen, om enn sviende smal i øya. Ja, for det er jo selvsagt klart at når noen endelig fikk seg tjue minutter på øyet, så måtte en tredje noen ringe et kvarter inn i den middagsluren.

Men! Det er ingenting som kaffe ikke kan løse. Eller en tur i skauen. Og tross alt har jeg fått gjort en hel del i dag. Slakta er vel blåst, men selv mandagen derpå gjenstår det alltid litt småtterier.

Litt her og litt der

For eksempel stod det et stor brett med pulled pork på kjøla. Den ble marinert fredag kveld og stod i stekeovnen i over tolv timer lørdag. Den var pakkeklar i går, men etter å ha kjørt veslekæll til Gardermoen og gjort et absolutt minimum av arbeid (les: varmet middagsrester), var det ikke ork igjen til sånt. I dag fikk jeg omsider pakket og merket den, og lagt den i fryseren.

I fryserne gjenstod det også litt rydding. Uka før slakt, iset jeg av de to største fryserne, men jeg sorterte ikke alt ferdig. Jeg ville rett og slett vente og se hvor mye kjøtt vi satt igjen med etter slakta. Målet var å få mest mulig mat i færrest mulig frysere, men samtidig ikke stappe dem så fulle at jeg mistet oversikten.

Det blir liksom mye greier når en skal fikse kjøttmat for et helt år på bare én helg. Det er mye som skal organiseres både før, underveis og etter. Dermed tar det også litt tid før vi kommer helt i mål, selv om slakta i seg selv er vel blåst. Ikke minst for det som vi ikke kan gjøre riktig enda.

Vel blåst slakt – eller?

Ute på trappa her står det nemlig tre store spann. De er fylt med kotelettrender og flesk og bacon som ligger til salting. Om noen dager skal vi vanne det ut igjen og henge det til tørk. Planen er å røke det til helga. Det er lenge siden vi har røkt bacon selv, så det gleder vi oss veldig til.

Sånn sett er det kanskje litt i tidligste laget å erklære årets slakt for vel blåst, men å vokte røkovnen er jo nesten bare kosearbeidet sammenliknet med hva vi hadde å stri med i helga. Ja, det var for så vidt koselig, det også, men vi har et litt annet tidspress. En helg er ikke lenger enn den er, og det er mange kilo kjøtt som skal over kjøkkenbenken her på den tilmålte tiden. Denne helga skulle vi jo attpåtil rekke å bli ferdige tidsnok til å skysse veslekæll til Gardermoen.

Det klarte vi også. Vi lurer fortsatt på hvordan vi klarte det. Parteringen i seg selv tar godt og vel en time per gris. Dernest skal alle stykkene pakkes, veies og merkes. Koteletter, ribber, steker, indrefileter, nakkekjøtt og grytekjøtt. En hel del marinerer jeg også, før det går i fryseren. Da er det klart til bruk med det samme. Restene skal renskjæres for fett og kvernes til kjøttdeig. Så lager vi hodesylte, leverpostei, nevnte pulled pork og medistermat.

Vel blåst slakt

At vi er slitne mandagen derpå, er kanskje ikke til å lure på. Det er ikke småtterier av mat som er laget i helgen. Allerede har vi begynt å tære på lageret. Veslebror har alene tømt en halv boks med leverpostei allerede! Man skulle kanskje tro at en sjuåring ville miste fullstendig lysta på leverpostei når han vet hvordan den lages, men veslebror befinner seg i ekstase. Hjemmelaget leverpostei er noe av det beste han får på brødskiva, nest etter falukorv.

Oppskriften på leverpostei har jeg delt på bloggen tidligere.
Du finner den HER

Slakta er vel blåst, og 90 % av arbeidet er fullført når vi tar høyde for det som enda ligger til salting. Men, det er jo egentlig nå arbeidet begynner, nå som vi skal spise av alt sammen! Nå skal vi bruke det som er lagt i fryseren av både kjøttstykker og pålegg. Vi har jo ikke gris for moro skyld. Vi har den for at den skal spises, og da gjelder det ikke å falle for fristelsen til altfor mye kjøpekjøtt i løpet av et år. Jeg vet forresten ikke om vi skal kalle det fristelser, men for hver middag som ikke har svinekjøtt i seg, blir mer liggende i fryseren. Med det sagt, så spiser vi både kylling og fisk også, men kanskje ikke så ofte som andre, siden vi jo tross alt har fryseren full av sjølslakta kjøtt.

Slakteuka er over, og vi har partert, kvernet kjøtt, pakket og merket. Vi er i mål med slakta

Ja, så slik er ståa en mandag kveld. Vel blåst slakt og vel blåst dag. Sliten, men fattet, er det jo noe som heter. Skjønt, det gjør ikke noe med litt mer søvn i natt, altså. Jeg bare skal ha meg litt kveldsmat og litt mer kaffe og et par kapitler til i boka mi, så er det natta’n. I morra er det på’n igjen – i en ny rytme.