Fargerik november

November er kan hende mørk og grå, men er den i sitt rette humør kan den også være så fargerik vakker at den tar pusten fra en. Som livet selv.

Kald morgen

«Jeg tror vi må stå opp, Rasmus. Det er kaldt!» Det er ikke mange nettene i løpet av et år jeg fryser i hengekøya, men da jeg våknet i morges var jeg kald. Føttene føltes som to isklumper. Da jeg satte meg opp skjønte jeg hvorfor. Det føttene skulle ligget under lå ikke der lenger. Resten av meg var god og varm, men er man kald på føttene? Huttetu!

Rasmus og jeg fortet oss inn til frokost og et varmt hus. Vi tok en lat morgen i sofaen sammen med husbonden før han dro på speidertur. Ungene dro allerede i går, men da var husbonden på det årlige juleverkstedet hos naboen. Jeg har ikke sett så mye til ny julepynt, men det kan jo hende den står igjen i naboens garasje.

«Hva skal vi finne på i dag, da, Rasmus?» Utenfor var himmelen klarblå som den bare kan være det vinterstid. Du vet, en sånn dag som du vet at er aldeles perfekt til å bruke ute, men så kvier du deg likevel litt for å krype ut av det varme hiet.

Likandes lørdag

Vi kom oss nå ut, både Rasmus og jeg. Jeg hadde et par prosjekter på gang, og de tok nesten hele dagen. I alle fall den delen av den som hadde lys å by.

Helt på tampen kom en av avstandsnaboene innom. Han kom med hønsefôr. Bygda leverer, bokstavelig talt, noen ganger. I alle fall når han som skulle ha levert det, dro på speidertur med alt nyinnkjøpt kraftfôr bak i bilen sin. Så, i stedet for å komme hjemom med det selv, sendte han det med han som så likevel skulle forbi.

Vi ble stående og slå av en prat, og da han kjørte videre, bestemte jeg meg for at det fikk være nok for i dag. Og det var vel omtrent da, da jeg bestemte meg for å runde av dagen, at det magiske på himmelen over meg skjedde.

Fargerik november

Det er ikke lett å komme seg inn da. Selv om det begynner å mørkne og gummistøvlene er i ferd med å minne en om at de ikke er laget for vintervær. Eller også var det føttene som fortsatt bar litt nag til eieren etter en kjølig start på dagen.

November er kan hende kald og mørk og grå, men jammen kan den være fargerik også. Jeg var litt i seneste laget med å hente kameraet, men himmelen var jo det reneste fyrverkeriet ved solnedgang.

Det er så lett å tenke på vinteren som fargeløs og trist, men den som bare har øynene åpne ser fargene – da også. Når trærne har kapitulert for søvnen, kommer himmelen og viser oss sånt den aldri har å by oss ellers. Gult, rosa, lilla, turiks; i alle nyanser.

Fargerik november – fargerike dager

Det er mye jeg er redd for her i verden. Noe av det jeg kanskje er aller mest redd for, er ikke lenger å se en fargerik himmel i november.

Ikke for himmelen i seg selv, men alle de små nyansene i tilværelsen den representerer. Sånt som gjør selve dagen fargerik. Jeg har noen sånne glimt i mitt indre; små øyeblikk av fullstendig tilstedeværelse. Naturen har som regel en sentral plass i alle de øyeblikkene.

Et øyeblikk kan romme mange tanker.
Se bare HER

Jeg blir glad når jeg tenker på de øyeblikkene. De er selve fargene i livet. Og det er egentlig hele poenget jeg vil fram til også i dag, at fargene er der. Også i en ellers grå og mørk november. Plutselig glimter det til. Da gjelder det å fange øyeblikket, lagre det lett tilgjengelig så en kan minnes det når gråværet atter kommer over en. Det er ikke alltid grått. Eller mørkt. Selv november kan være fargerik.