London kaller

Denne uka har vi talt ned til avreise til London. Ta del i forberedelsene og de første inntrykkene av den britiske hovedstaden i denne utgaven av Uka i bilder.

Endelig mandag?

Akkurat nå, når jeg sitter på et hotellrom i Epsom, like utenfor London, så synes mandagen milevidt unna. Om London skal jeg fortelle mer lenger ned, men vi får nå ta uka i sin kronologiske form. Og bare for å ha advart: Dette er nok bloggens lengste Uka i bilder så langt!

Mandag var en skikkelig dagen derpå-dag. Fra vi kom hjem fra ferie onsdag forrige uke, gikk det jo i ett sett like til søndag ettermiddag da Sjølbergingsfestivalen var vel overstått. Mandag morgen var det på’n igjen. Heldigvis bare hjemme, men der trengtes det å tas i et tak. Dagen gikk i sin helhet til å rydde og ordne før jeg på tirsdag fant fram vaskebøtta.

Jeg tok bare det verste, men det var godt å få det gjort. Da jeg var ferdig, rakk jeg akkurat å sette meg ned og lese et kapittel i boka jeg holdt på med da og å ta en kaffekopp …

… mens Rasmus tok seg en fugl (!) …

… før vi fikk besøk. Veslekælls «fosterbror» som han skal bo sammen med i London og familien hans kom slik at vi rakk å bli litt kjent før avreise senere i uka. Vi har hatt mye kontakt gjennom sommeren, altså, men det er rart med det, å kunne treffes ansikt til ansikt. I fire timer satt vi og spiste og skravla og hadde det koselig.

Har du ikke fått med deg ukas store nyhet?
Sjekk HER

Den som var en hankatt

Onsdag våknet jeg opp og følte meg fullstendig kake. Ikke uventet etter den siste ukas høye tempo. Heldigvis hadde jeg tatt høyde for det, og gjorde i grunnen ikke annet enn å ligge på en sofa – vekselsvis ute og inne – og lese. Det var så deilig!

Jeg har alltid sagt at jeg i mitt neste liv vil bli en kastrert hankatt, men akkurat den dagen hadde jeg det ikke stort verre enn Rasmus.

Det mest fornuftige jeg gjorde, var vel egentlig å ta i mot en levering fra Oda. Det var godt med litt påfyll igjen. Ikke minst for å slippe å komme hjem til tom matbod når vi kommer fra London neste uke.

Torsdag

Torsdag stod det pakking på planen. Veslekæll hadde holdt på en god stund allerede, men nå var det på tide å fullføre. Etter å ha holdt på hele formiddagen, var jeg i behov av litt frisk luft.

Tre kvarter med frisk luft og musikk i øra, var akkurat det jeg trengte. Jeg følte meg nesten som et nytt menneske da jeg kom tilbake.

Og da jeg kom tilbake, tok jeg en sving om drivhuset. Der fant jeg sesongens første modne tomat!

Jeg knipset et bilde før jeg knipset tomata av busken og puttet den rett i munnen.

Til middag spiste vi taco, før det plutselig var et renn på døra. Først naboen som skulle ha en gjennomgang av dyrestellet før han skulle være avløser i helga. Deretter gammel-faffa og tante som kom for å si morna til veslekæll. Gammel-faffa hadde til og med en gave, En helt overkommelig Bibel, og et flott kort med gode ord med på veien. Tenk å sende oldebarnet sitt ut i den store verden!

På kvelden hadde vi filmkveld. Det var veslekælls forslag; han ville så gjerne gjøre noe hyggelig den siste kvelden hele familien var samlet før han flyttet til London. Vi så på Lange flate ballær og spiste popcorn og kosa oss til langt over veslebrors leggetid.

Og aprops Lange flate ballær, så har vi følgende fun fact i familien vår: Da veslekæll var 11 måneder hadde han rollen som selveste Edvard Munch i en spillefilm kalt Munchs Mødre. Dermed hadde han også en større rolle enn Kai fra Lange flate ballær, som også spilte i filmen.

London kaller

Fredag stod vi opp med litt ekstra sommerfugler i magen. Fredag var nemlig avreisedag for første etappe på vei mot London. Men, aller først måtte den siste klesvaska ned i kofferten.

Det var litt rart å tenke på at det var siste klesvaska til veslekæll hjemme på noen måneder. Nå må han vaske tøyet sitt selv, og han syns at mamma hadde riktig så gode råd med på veien inn i voksenlivet da jeg gav ham følgende tips: Hold deg til lyse og mørke klær. Da slipper du unna med to sorteringer i klesvaska.

Mens veslekæll pakket ferdig det siste som skulle med til den nye hverdagen, nøt veslebonden i store drag at skuronna var i gang. Nesten hele dagen satt han under epletreet sitt i hagen og så på treskeren.

Da han litt utover dagen fikk være med en av naboene og treske en times tid, ville lykken nesten ingen ende ta.

Veslebror på sin side passet på å tilbringe mest mulig tid sammen med storebror. Om veslebror hadde vært en hund, så hadde han vært en border collie, banna bein! Han liker å ha flokken samlet. «Det er helt utrolig at han skal reise alt i dag!» Da veslekæll hadde pakket ferdig, satte han seg ned med minstebror og så en film. Jeg ble sittende og se sammen med dem, og en liten pause gjorde godt akkurat da.

Til middag spiste vi pizza, som seg hør og bør på en fredag på Fjellborg. Deretter var det tid for farvel. Veslebror og veslebonden ble hentet av besteforeldrene sine for å være der i helga, veslekæll, husbonden og jeg satte snuta mot Gardermoen.

London neste stopp

Flyet vårt gikk 08.55 fra Gardermoen, så vi valgte å overnatte ved flyplassen framfor å stå opp i otta. Tidlig opp måtte vi uansett og vi var på flyplassen litt før sju.

Jeg husker fint lite. Alt jeg konsentrerte meg om, var å komme meg gjennom kvarter for kvarter. Jeg hadde regnet på det før vi dro fra hotellet: Tjue kvarter, så var jeg gjennom det jeg har gruet meg for helt siden april.

Jeg har flyskrekk av den ekstreme varianten, og syntes ikke at turen mellom Oslo og London var annet enn tortur. Med dét sagt: Flyreisen gikk bedre enn jeg hadde turt å håpe på. Med 10 mg Delipam innabords, kvartersnedtellinger på klokka, nærvær nok til å puste og en umåtelig tro på Vår Herre, så gikk det … greit.

Da vi landet – på sekundet 19 kvarter etter at vi forlot hotellet – rant tårene ukontrollert i pur glede bare over å ha klart det. Jenta som satt ved siden av meg la hånden sin på armen min og smilte et «godt jobba». Akkurat da var jeg veldig enig – og stolt. Å håndtere frykt er en jobb!

Første møte med London

Vi kom oss gjennom sikkerhetskontrollen, fant bagasjen og kom oss ut på gata. Jeg var sliten som ei skurefille etter flyturen – og passe høy på Delipamen som først slo til for alvor da vi hadde landet – men klarte likevel å frambringe ekte entusiasme da jeg så bussen som skulle frakte oss til Epsom.

Vi skulle kjøre en vaskeekte dobbeltdekker! Selvsagt satte vi oss øverst og framst, med panoramautsikt. Det var så gøy! Men også så forferdelig varmt. Det har det åpenbart vært ganske lenge her i UK, for det var så tørt overalt hvor vi kjørte at det var rent skummelt å se. Vi trodde det var tørt hjemme sommeren 2018, men da var det faktisk frodig, sammenliknet med hva vi ser her. Hele dammer har til og med tørket inn:

Bussturen varte en hel time og enda førti minutter. Det var mye rart å se.

Men sjølbergere finnes overalt.

Da vi kom fram til Epsom, like utenfor London, hvor vi bor, fikk vi oss en matbit. Da vi hadde spist, hadde veslekæll og husbonden lyst til å se seg om litt. Jeg for min del var så skutt etter flyturen og tunge medisiner at jeg fant veien til hotellet. Rommet vårt var ikke klart for innsjekk enda, så jeg satte meg i lobbyen og skjenket en takknemlig tanke til Skår-genet som gjør meg i stand til å sove når som helst og hvor som helst det passer meg.

Koselige Epsom

Etter å ha sjekket inn og fått enda en lur – på senga denne gangen – var vi klare for nok en matbit. Mat, mat, mat. Mens vi jaktet på et spisested, fikk vi samtidig sett oss litt om i sentrum av Epsom.

Vi gikk blant annet forbi et flott blomstermarked. Hadde jeg kunnet, hadde jeg kjøpt alt, tror jeg!

Vi endte på en hyggelig restaurant hvor de serverte litt av hvert. Vi gjorde det enkelt og bestilte oss hver vår hamburger.

Og en ting er sikkert når man er turist, det er at alt er spennende. Til og med ketchupflaskene!

For en som ikke har vært i utlandet siden i fjor, og da var vi bare i Sverige, skal det ikke mer til!

Etter å ha spist, gikk vi tilbake til hotellet. Ikke bare hadde jeg en dundrende hodepine etter dagens strabaser, men vi var temmelig slitne alle tre. Det er mange inntrykk å fordøye på én gang for enkle skogsmatroser, å komme til storbyen slik. Vi slang oss på senga og oppdaget, litt fnisende, at Midsomer Murders er en greie på TV på i helga i UK så vel som i Norge.

Vi kunne bare fastslå at det er godt at det ikke er til Midsomer vi sender veslekæll for å bo. Der dør det jo minst én hver helg!

I Wibledon

I dag spiste vi frokost og tok siden toget til Wibledon. Det er litt uvant å kunne ta tog liksom uansett hvor vi skal, selv på små strekninger, men ille moro. Jeg elsker å kjøre tog! (Jeg er allerede i gang med å bearbeide husbonden til å kjøre tog neste gang vi skal til London.)

Wimbledon ligger sørvest i London, og vi opplevde det som et veldig vakkert og hyggelig sted. Se bare på de flotte blomsterdekorasjonene!

Det later til å være vanlig å dekorere bygningene med blomster i stort monn. Man kan jo bli glad av mindre.

Vi var innom en slakterbutikk, for sånt gjør grisebønder når de er på tur i utlandet.

Og på marked.

Det syns nemlig en sjølberger er moro. Se på de tomatene, da!

Etter å ha kikket litt, fant vi oss en hyggelig kafé hvor de faktisk hadde kaffe. Vi kom i prat med servitøren, og han fortalte at god kaffe ikke var så lett å finne i London. «You’re probably used to stronger coffe in Norway», sa han. Jeg kunne ikke annet enn å bekrefte, selv om jeg forsikret at kaffens hans var god, hvilket den også var.

Og mens vi satt der og drakk vår latte, kom det plutselig en flokk forbi på hest. Som om det var helt naturlig i en storby som London.

Det skjønte vi jo også at det var, for Wimbledon hadde skilt som dette overalt. Ja, til og med trykknappene for fotgjengere var tilpasset folk til hest i høyde!

Hest og hund – det er tydeligvis dyrene som gjelder i England. Ja, også rever. Vi har blitt fortalt at det kryr av dem her!

Wimbledon var en koselig bydel. Vi var skjønt enig i, både husbonden, veslekæll og jeg, at Wimbledon er et sted vi kan trives når vi er i London. Men, etter hvert måtte vi vende snuta tilbake til Epsom.

Alene i London

Tiden var nemlig kommet for veslekæll til å flytte i fosterhjem. Vi dro til hotellet og hentet bagasjen hans, møtte fosterbroren hans fra Norge og kom oss nok engang på et tog.

Det er i skrivende stund bare noen timer siden, og jeg er ærlig talt litt usikker på hvordan jeg skal beskrive hvordan det er å sende sin førstefødte i fosterhjem. Vel å merke er det 100 % frivillig, men det er likevel litt rart å vite at ens egen fjortenåring skal bo i noen andre sitt hjem, i et annet land, i fire måneder.

Med det sagt, så er vi som foreldre også 100 % sikre på at dette kommer til å gå helt fint. Hvis ikke hadde vi aldri gjort det. Vårt første møte med vertsfamilien var dessuten veldig fint, så å etterlate veslekæll der halvannen time etter å ha ringt på døra for første gang, gikk helt fint.

Etter å ha levert guttene, var jeg etterlatt alene med pappaene. Vi gikk ut og spiste middag, og ett eller annet sted der ute i Londons gater er de enda. Jeg gikk tilbake til hotellet, sliten og mett av inntrykk etter en lang dag.

Ja, og det var uka i bilder – og London så langt. I morra treffer vi veslekæll igjen. Da er vi spente på å høre hvordan hans første natt i et nytt hjem har vært, før skolen begynner på tirsdag. Husbonden og jeg forlater UK først på onsdag, så det er enda noen dager igjen her i storbyen før vi reiser hjem til skauen. Men, vi hørs før det her på Hverdagen på Fjellborg. Henger du med?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg