Livets første

En etterlengtet høstferie er endelig her, og de nærmeste dagene er det duket for mange «livets første». Det er mange sommerfugler i magen, et par bekymringer – og masse glede.

Endelig høstferie

I går ettermiddag gikk veslebror og veslebonden til høstferie, én dag før alle de andre. Det var med ambivalente følelser jeg søkte om permisjon for den siste skoledagen, for jeg mener av sterkt prinsipp at fritidsreiser skal legges innenfor skolens ferier. Tross alt er 175 av årets 365 dager skolefri. Men, er det egentlig en fritidsreise når man først og fremst skal reise for å få tilbringe litt tid med en høyt elsket storebror som for tiden bor i utlandet?

Nei, var konklusjonen. I alle fall ikke først og fremst. Det samme mente åpenbart skolen, for ungene fikk permisjonen innvilget. Hadde vi kunnet, hadde vi selvsagt ventet med avreise til etter siste skoletime i dag, men det hadde gått sterkt utover tiden med nevnte storebror. I England har de nemlig ikke høstferie til uka, og tilfeldighetene la seg slik til rette at akkurat den uka vi har høstferie, så reiser veslekæll og klassen hans på skoletur til Wales. Det er ikke bare, bare når man skal legge logistikkabalen på tvers av både en og to og tre landegrenser!

Så, i dag tidlig satte vi kursen mot Landvetter flyplass, videre mot Stansted og London Waterloo. Det har vært en dag full av livets første av mange slag, og man kan bli utmattet av mindre. Det kjenner i alle fall mor på, som for fire uker siden i dag, lå på operasjonsbordet og fikk operert inn alskens metall i ryggvirvlene.

I august flyttet veslekæll utenlands og i fosterhjem!
Les mer HER

Livets første flytur

Verken veslebror på sju eller veslebonden på tolv har flydd før. Det er det flere grunner til. Først og fremst har vi ønsket å lære ungene verdiene av enkle ferier. Deri ligger også økonomi som et punkt. Dessuten har det vært et spørsmål og kost og nytte; vi har jo et relativt stort spenn i alderen på ungene og det har påvirket feriemålene våre. Det enkle har vært det beste – for oss.

Desto større stas er det jo for ungene nå å få lov til å komme til London! Det blir ikke bare enda en tur, men faktisk noe som skiller seg ut i mengden av opplevelser. Det vet de også fordi de har vært inkludert i vissheten om at vi har måttet spare til turen.

Ja, og livets første flytur, det er stort! Det har ikke vært fritt for nerver i forkant, men særlig jeg har brukt masse tid på å prate med dem på forhånd. Jeg lider jo av ekstremt sterk flyskrekk, og den har jeg vært opptatt av ikke å overføre til ungene. «Dere må ikke bry dere om meg på turen, for jeg vet at min frykt er irrasjonell. Det er ikke farlig å fly. Turbulens er ikke verre enn humpene på veien her i vårløsninga.» Det har jeg fortalt dem, og jeg vet det er sant selv om all fornuft forsvinner i det jeg ankommer gate. Men, jeg trenger at ungene vet at jeg også vet.

Livets første utenlandstur

Denne turen til London blir også livets første utenlandstur for veslebror og veslebonden. Veslebonden har riktignok vært i Danmark én gang, men han var to år og husker ingen verdens ting. Sverige teller ikke som utlandet. Ikke når vi bor i Østfold.

De er spente på alt de skal få se. Dobbeltdekkere som kjører på feil side av veien, hester i byen, å få sove på et riktig byhotell, tog og undergrunn, London Eye, Buckingham palace, Big Ben, steder de har sett i filmene om Paddington og en ekte, engelsk frokost. Ja, og kanskje enda mer spent er de på å få se skolen til storebror og stedet hvor han bor. Hvordan er egentlig hverdagen hans i et annet land?

Familien vår hadde nok valgt fjellet over storbyen alle dager i uka når det er høstferie, men dette er ikke en vanlig «uke». Dette er et halvår hvor et høyt elsket medlem i flokken vår bor i London. Da er det klart vi vil tilbringe litt tid med ham når vi først har noen dager til rådighet. Det er noe med å utnytte de mulighetene som ramler i fanget på en, liksom.

Noen bekymringer

Det har imidlertid ikke vært en selvfølge at jeg skulle være med i dag. Vi drøyde i det lengste med å bestille, og min billett var den eneste med refusjonsmulighet. Jeg spurte legene allerede på sykehuset om mulighetene mine for å gjennomføre denne turen, og de mente det skulle gå fint, «men det spørs om du klarer å sitte så lenge som til London.»

Det har også vært min bekymring. Jeg går stort sett fra bordet før de andre er ferdige med middagen. Pinnestolen blir for vond. Dagen i dag har bydd på mange timer på baken, og ikke alt har vært like behagelig for ryggen.

Men, så lenge smerten ikke er farlig, går det fint å stå i det. Eventuelt sitte. Det hadde gjort mer vondt å bli hjemme disse dagene! Jeg er forberedt på ikke å orke å være med på alt de andre gjør hele tiden, men jeg er her. Og jeg har trent iherdig helt siden operasjonen nettopp med denne høstferien som mitt første, store mål. Målet mitt har vært at jeg skulle klare å gå en såpass lang strekning at jeg for eksempel kommer meg fra hotellet til togstasjonen. Fra togstasjonen til en kafé. Også videre.

Mange livets første

Nå er vi her. Bekymringene kan legges til side. Skjønt, med unntak av flyturen, så vet jeg ikke helt om vi skal kalle det bekymringer heller. Mer riktig er det kanskje å kalle det bevisstgjøring på utfordringer, som jeg i sin tur har gjort det jeg har kunnet for å løse.

Snart skal vi møte veslekæll for å spise middag sammen. Veslebror og veslebonden gleder seg; livets første middag i England. Hvordan smaker maten her? Og hvordan funker egentlig ens egen engelsk, når den plutselig skal testes i møte med ekte engelskmenn? Jeg husker det selv fra min første utenlandstur, hvor spennende det var endelig å skulle få bruke språk!

Ja, det er mange livets første som ligger foran oss de nærmeste dagene. Størst er det likevel å få tilbringe noen dager sammen med veslekæll. Det gleder vi oss veldig over. For de som måtte lure: Det går veldig fint å ha en sønn bosatt i utlandet for skolegang. Veslekæll stortrives, og vi her hjemme har raskt funnet oss til rette i en hverdag med en i manko. Likevel savner vi jo hverandre, og vi setter veldig pris på de timene og dagene vi får sammen i løpet av dette halvåret han er vekk. De får liksom litt ekstra verdi, når de ikke lenger er hver dag.

Og med det, så tror jeg vi runder av for i dag. Nå er det altså snart middagstid, før livets første natt i England venter. I alle fall for de to som ikke har vært her før, men vi andre får vel ta oss en blund, vi også. Nytt reisebrev kommer siden.