Leveringsklare unger

Jeg er opptatt av å skape leveringsklare unger. Hva mener jeg med det? Og hvordan gjøre ungene klare for det som venter? Les min mening i dagens innlegg.

Trettenåring på London-tur

Veslekæll har vært i London. Jeg har så vidt nevnt det her på Hverdagen på Fjellborg tidligere, men jeg har lyst til å snakke litt mer om det. Ja, ikke akkurat London, kanskje, men vi kan jo godt starte der.

Ungene her går i speideren. Alle tre er over snittet ivrige, og vi er veldig glade for at de har funnet en aktivitet de har så stor glede av. Veslekæll begynte høsten han fylte fem; samtidig som husbonden startet en speidergruppe i bygda her. Veslebonden fulgte på da han var like gammel, og da veslebror ble født, ble han like godt meldt inn samme dag. Selv om pappa er speiderleder, har de selvsagt stått fritt til å slutte om de har ønsket det, men det er det ingen som har ønsket.

Følgelig hadde veslekæll noen år på speidernakken da han nå var gammel nok til å melde seg på et arrangement kalt Eventyr Utland. Faktisk var det jeg som oppdaget at han kunne melde seg på, og oppfordret ham til det.

Da er det, naturlig eller merkelig nok, mange som lurer på hvordan i alle dager jeg tør å sende en trettenåring avgårde på London-tur, «alene». Ingen i familien reiste med, og i gruppa av tjue speidere som skulle avgårde, visste han bare hvem et par av de andre var. Svaret er så enkelt som jeg tror det er ubegripelig for andre: Det handler om å skape leveringsklare unger.

Leveringsklare unger

Har du fulgt Hverdagen på Fjellborg over en lengre periode, forstår du sikkert allerede hvor jeg vil med dette innlegget. Ja, for dette med å gjøre ungene leveringsklare ligger meg nært på hjertet som forelder.

Hva mener jeg så med leveringsklare unger? Jo, det er unger som har lært nok hjemme til å være skikket for livet som selvstendige voksne.

Det er når de har lært de ferdighetene vi i voksenlivet trenger for å klare oss på egenhånd. Da er de leveringsklare.

For all del; ikke alt kan læres før de har gått på en smell når de vel er ute av redet, men som forelder mener jeg bestemt at det er min jobb å gjøre dem best mulig rustet for de smellene.

La ungene prøve!

For å gjøre ungene leveringsklare, så er det noen ting jeg mener at jeg som forelder plikter å gjøre:

• Lære dem opp i normal folkeskikk. Herunder oppføre seg høflig og med omsorg mot sine medmennesker, spise med kniv og gaffel og ikke prate med mat i munnen, holde opp døra, si hei og takk.
• Lære dem husarbeid. Det inkluderer å dekke på og av bordet, tømme oppvaskmaskinen, rydde etter seg, vaske rommene sine, også videre. Slike ting har de fått gjøre helt siden de var små. Alt blir ikke alltid like bra etter voksen standard, men det kommer med alderen og øvelse gjør mester.
• Bidra i husholdningen. Husarbeid er selvsagt én ting, men det er også alle de små tingene. Sånn som å henge opp en ny dorull etter å har brukt opp den forrige, hjelpe hverandre med ulike oppgaver etter behov, passe søsken og liknende.
• Lære dem å sette tæring etter næring. Ungene kan gjerne få høre «det har vi ikke råd til akkurat nå». Om det er sant eller ikke spiller egentlig ingen rolle; det de skal forstå er at vi har en viss pott penger hver måned som må strekke til en rekke ting før vi kan tenke på det som er gøy.

Ungene må, kort og godt, lære hva det vil si å drive en husholdning. Det lærer de ikke av å vokse opp på hotell. Det høres kanskje strengt ut, men det må faktisk til dersom de skal bli leveringsklare for voksenlivet. Når de står der i sin første, egne bolig, er det tøft nok, om ikke de på toppen skal stille helt uforberedt på hva det vil si å klare selv.

Ansvar er viktig for å få leveringsklare unger

Å ta ansvar er et annet viktig punkt i opplæringen av ungene. Skal vi gjete ungene hele barndommen gjennom, vil de bli totalt ubrukelige som voksne.

Noen ganger vil det å måtte ta ansvar dytte dem utenfor komfortsonen, men det er da de lærer. Selvsagt får de ikke det dyttet før vi som voksne ser at de er klare for det, men ved hele tiden å flytte grensene deres for hva vi forventer av dem, så vil de samtidig klare mer! Det gir ungene påfyll av selvtillit som igjen gir dem lysten til selv å teste ut sine egne grenser. Det i sin tur styrker selvfølelsen deres, for de får trua på at de kan!

Unger trenger at noen tror på dem, erfare at de får til og kan mestre ulike situasjoner. Hvis ikke jeg som voksen gir dem muligheten til det, så frarøver jeg dem noe helt essensielt her i livet! Og – det begynner i det små! Tenk bare på barnet som skal ut og leke i hagen alene for første gang og siden kanskje gå helt til naboen.

Syns ungene selv det er skummelt, må vi ikke la dem slippe unna fordi det er enklest for alle parter. Vi må trygge dem! Syns seksåringen det er er skummelt å kjøre skolebuss alene? Ja, så må jeg bli med ham, helt til han er trygg nok til å gjøre det alene. Skal jeg kjøre ham hver dag i stedet, ender jeg bare med å gjøre ham en bjørnetjeneste. Hva når han begynner på ungdomsskolen? Videregående?

Frihet under ansvar

Noen ganger koster det mye som forelder, men belønningen er i grunnen den samme for meg som for ungene. Jeg blir, i likhet med barnet selv, kjempeglad når de mestrer. Når jeg ser at de er ett skritt nærmere på veien mot å bli leveringsklare, som unger skal bli. Dessuten, så letter det hverdagen min så vel som deres, jo mer de klarer selv.

I den sammenheng kommer også begrepet «frihet under ansvar» inn. Vår erfaring er nemlig at jo mer ansvar vi lærer ungene til å ta, jo mer frihet kan de få. Når vi ser at de mestrer, kan vi også enklere stole på at de tar ansvar for seg selv når vi slipper dem løs.

Det handler selvsagt også om å la ungene få lov til. La fireåringen spikke med kniv, seksåringen bruke sag når de bygger trehytte, sende tiåringen på overnattingstur med venner i skauen, la tolvåringen være hjemme alene om natta (med bakvakt på den). Hvis det verste som kan skje ikke tar livet av dem, så må jeg legge bekymringene til side. Det vil helst gå godt!

Tilbake til London

Det drar oss tilbake til utgangspunktet og forklarer langt på vei hvorfor vi lot trettenåringen reise til London uten oss. Kall det gjerne en del av en langsiktig strategi, som det jo er når man har et ønske om på sikt å få leveringsklare unger. Og – det er jo ikke sånn at vi hadde sendt ham avgårde om han ikke selv ønsket eller vi ikke trodde han kunne mestre noe sånt! Men, han ønsket og han mestret.

Veslekæll hadde en alle tiders tur til London og er allerede fast bestemt på å delta på samme arrangement neste år. Men, med på veien fikk han også noen erfaringer som kan være gode å ha med på vei inn i voksenlivet. Det er fint, syns jeg, for selv om det er barna mine, så er det nå engang voksne de skal bli.

Jeg er overbevist om at hvis bare flere unger ble rustet for det voksenlivet som møter dem – tilsynelatende tidligere og tidligere for hvert år og hver generasjon – så hadde køene foran psykologkontorene vært langt kortere. Når så mange unge har dårlig psykisk helse, så tror jeg det er fordi voksne ikke gir dem verktøyene for å håndtere livet. Hadde vi vært flinkere til å styrke barn og unges selvtillit og selvfølelse gjennom å la dem øve på å mestre livet i trygge rammer, så tror jeg selvmordstallene hadde vært lavere.

Unntak vil alltid finnes, men unger må lære å håndtere motstand for av det er livet fullt!

Leveringsklare unger og sjølberging?

Også kan du jo lure på hva London og leveringsklare unger har med sjølberging å gjøre? For er ikke dette en sjølbergingsblogg? Det har alt med sjølberging å gjøre!

Det å skape leveringsklare unger handler om å lære den oppvoksende generasjon å ta vare på seg selv. Når vi ser hvordan verden er i stadig endring – bare de siste fire døgnene har det strammet seg ytterligere til – så har vi alt å vinne på å skape selvstendige folk som tåler en støyt.

Tidligere har jeg også skrevet et innlegg om barn som vokser opp på landet.
Du finner det HER

Vi trenger ikke å gå lenger tilbake en pandemien i 2020 for å se hvordan den tæret på folk. Slike tider kan komme igjen, og til det må vi ruste ungene våre. Det er ikke slik at det alltid vil være noen som ordner opp, mamma og pappa kanskje aller minst.

Om de må lære å sette poteter og å slakte høns for å klare seg i voksenlivet? Nei, de overlever likevel, men det er ikke bortkastet kunnskap i alle fall. I vår hverdag her på Fjellborg er det jo en selvsagt del av opplæringen, hadde jeg nær sagt, men det er verdiene som ligger i bunnen som er det viktige her. Nøysomhet derunder. Hva man kan få til i fellesskap når alle kan bidra med noe som til sammen blir et hele.

Dessuten; jeg kan ikke gnåle om dagens unge som skal ta vare på meg som gammel om jeg ikke selv bidrar til å skape de voksne jeg ønsker meg. Da er det bare å brette opp ermene, da, å skape leveringsklare unger!

Hva mener du?

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg