Mamma i fjorten år

I dag har jeg vært mamma i fjorten år. Hvem var jeg før? Hvem er jeg nå? Og hvordan er egentlig hverdagen med en fjortis?

Veslekælls dag

I dag, 18. oktober, har veslekæll bursdag. Livets første, vesle mann. Han fikk kallenavnet veslekæll allerede da han var baby. Noen er liksom bare født som mannfolk, og han var én av dem. Nå er han så absolutt ingen vesle lenger, men kallenavnet har han beholdt og det står seg fortsatt. Til tross for at han i dag, på selveste bursdagen sin, løftet mamma’n opp og vekk da hun kom til å stå i veien.

Ja, sånn har det blitt. Etter å ha vært mamma i fjorten år, har jeg for lengst blitt vokst over hodet. Det er ikke lenger sånn at veslekæll spør meg om hjelp til sånt man gjerne ber en voksen om. Nå er det han som må rekke opp hit eller dit, og ta i med pappa når noe skal bæres. Jeg henger uansett bakerst og dingler med bena, så da kan jo like gjerne en som rekker opp gjøre det. Akkurat nå er jeg faktisk dritten i midten her i huset. Høydemessig altså.

Bursdag til tross, så er det dårlig med feiring. Det er jo speidertur må vite, men jeg fikk aller nådigst gratulere ham med dagen personlig da jeg leverte småbrødrene etter frokost. Men, det var ikke mye tid til prat med mutter’n, for Jota Joti stod på programmet. Jamboree on the air – Jamboree on the Internett.

Vi har et mål om leveringsklare unger. Hva mener vi med det?
Les mer HER

Mamma i fjorten år

Men, takk og lov for at det er slik det har blitt. Jeg er takknemlig for å ha fått unger hvis bæra bener. Hva veslekæll gjelder, var det faktisk ikke helt gitt i verken direkte eller overført betydning. For, da jeg ble mamma for fjorten år siden, så kunne jeg like raskt ikke blitt det. Det var vel i grunnen bare en standhaftig fødselslege med særdeles god linje opp til Vår Herre som reddet både veslekæll og meg.

Det ble en tøff start. Selv husker jeg så å si ingenting av denne dagen for fjorten år siden, men husbonden gjør det jo. Og vi har ofte snakket om at den tøffe starten nok på mange måter formet oss som foreldre. Vi så hva sånne småtasser var i stand til å håndtere, så da ville det vel helst gå godt. Unger tåler en støyt.

Og godt har det vel egentlig gått også. I alle fall så langt. Det er vel muligens nå moroa begynner, men nå har vi kommet dit i foreldrelivet at det er på tide å stole på at den jobben vi har gjort så langt, har vært god nok.

Mamma i fjorten år?

Jeg syns det er litt rart å tenke på. Mamma i fjorten år? Jeg syns ikke det er rart for at årene har gått så fort, for jeg syns faktisk det er lenge siden vi satt hjemme i stua med en nyfødt og skjønte at vi hadde glemt å kjøpe gulpekluter. Det hadde vært kjekt å ha.

Det handler mer om at fjorten år er en alder jeg kan relatere til. Huske. Nå har jeg plutselig unger på den alderen, og jeg får liksom ikke bestemt meg for hvem som beveger seg inn på hvem sitt territorium. Det er vel forresten kanskje helst et spørsmål om hvem du spør, og fra hvilket perspektiv svaret gis.

Men hvem er en mamma til en fjortenåring? Samtidig sniker spørsmålet seg inn om hvem jeg var før jeg for fjorten år siden ble mamma – og hvordan den rollen har endret meg. Har jeg i det hele tatt endret meg? Det er uansett spennende hvordan man som mennesker følger hverandre gjennom smått og stort av livet gjennom den relasjonen man har som barn og forelder.

En vanlig lørdag

En del av det å vokse til, er jo også at dagene krever sitt enten det er bursdag eller tirsdag. Det er også noe å bli vant til som forelder. Dette er første gangen, siden jeg ble mamma for fjorten år siden, at en av barnas bursdager langt på vei har vært en nokså vanlig dag.

Selvsagt har tankene rundt dagen vært der, og jeg har jo på ingen måte ikke tenkt på veslekæll, men siden alle er på speidertur og jeg er hjemme alene, så blir det jo begrenset hvor mye ståhei man gjør ut av dagen også. Dagen har liksom ikke handlet om bursdagsbarnet i samme grad som den ville gjort det om han var hjemme.

Men, vi har nå fått feiret gutten likevel! Forrige helg hadde vi jo bursdagsfest tre dager til ende, og i går, før veslekæll og husbonden dro avgårde på speidertur, var hele familien ute og spiste middag sammen. Vi gjør det alltid slik her, at bursdagsbarnet får velge om vi skal spise middag på valgfri restaurant eller få servert livretten hjemme. Veslekæll valgte restaurant, og vi koste oss glugg med god mat og alle tiders service, alle sammen.

Det har vært en fin lørdag i dag. Nå er den blitt til kveld, og jeg skal åpne årets første julebrus. Enda er det tidlig, men et lite minne har jeg fra dagene på barsel, og det er at livets venninne og veslekælls fadder kom med julebrus til meg. Så, i kveld skal jeg kose meg med en julebrus og tenke på at nå har jeg vært mamma i fjorten år. Tenke seg til.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg