I to land

Vi er på vei hjem til en ny hverdag med unger og elever i to land. Det blir litt rart, men jeg tror vi er klare. Les mer i dagens rapport fra London.

På flyplassen

Når jeg skriver dette innlegget, sitter jeg på Gatwick Airport utenfor London sammen med husbonden og en annen utvekslingspappa. Omtrent en time nord for flyplassen har vi etterlatt veslekæll. Det er en merkelig følelse.

Vi har snakket om hvor heldige vi er som har hatt følge med faren til veslekælls fosterbror her borte. At vi har noen å dele denne opplevelsen med, for vi er i ferd med å gjøre oss noen erfaringer som foreldre som ikke alle kan relatere til. Plutselig skal vi ha unger – og elever – i to land. Det er mye å forholde seg til av både praktisk og følelsesmessig karakter.

Heldigvis har vi hatt mulighet til å tilbringe noen dager her borte. Med så mye nytt på én gang, har det vært godt ikke å måtte stresse for å holde tritt med hverdagen både her og der hjemme. Vi har kunnet ta oss tiden og ta det innover oss. I alle fall så godt det har latt seg gjøre.

I to land

På denne tiden i fjor pustet vi litt lettet ut. Selv om vi savnet barnehagen til veslebror, så var det også litt deilig å konsentrere ungeflokken til to enheter; barenskolen og ungdomsskolen. Nå, ett år senere, har vi fortsatt to enheter å forholde oss til, men nå er den ene enheten i et annet land. Vipps, så var det ikke så ukomplisert likevel.

Det har vært mye greier. Ingenting som ikke har latt seg løse. Ingenting som har vært vanskelig. Men, vi har jo absolutt lært at et byråkratisk regime ikke er et utelukkende norsk fenomen. Vi har fylt ut vår andel av forms de siste månedene. Skjemaer finnes overalt, og i Storbritannia åpenbart en hel del av dem.

Med dét sagt: Det er en trygghet i det. At informasjonen om vår sønn er tilgjengelig hos de instanser som skal ivareta ham når ikke vi er i umiddelbar nærhet. Skjønt, vi følte oss plutselig litt fattige som mennesker når vi i et skjema måtte føre opp kontaktlæreren som nærmeste pårørende til veslekæll. Ikke å ha noen andre liksom? Men når det er et krav om minst to emergency contacts som bor i landet og vi ikke kjenner flere enn vertsfamilien, da er det flott med lærere som stiller seg til disposisjon. Den læreren har mange under sine vinger, han.

Blant annet er vi i kontakt med fosterhjemstjenesten her i England.
Les mer HER

Spennende erfaring

«Dette er det dyreste foreldremøtet dere har vært på», lo veslekælls fosterbror da vi møttes i går kveld for en avskjedsmiddag. Det har han saktens rett i. Enn å reise til London for å delta på et foreldremøte, liksom! Eller som vi sa, vi voksne, som alle har kjempet våre kamper mot skolenedleggelser: «Sånn har det blitt! Sentraliseringen har ført ungene helt til London for skolegang!»

Vi ler, men det er jo også et uttrykk for det smått absurde i at vi plutselig har sendt 14-15-åringene våre til utlandet for skolegang. Helt frivillig, men det er unektlig litt rart å ha unger i to land. Å forholde seg til skoler i både inn- og utland.

Veslekæll, som er født og oppvokst i skauene hjemme i bygda, skal plutselig ha selveste London som klasserom. Det er kult. Og vi er stolte av ham som tør. Men, det er ikke til å stikke under en stol at det også er noen sommerfugler som får bli med på flyet hjem; å etterlate det kjæreste man har, så mange mil unna. Men, merkelig nok er det ikke så mange «hva hvis». Alt ordner seg.

Veslekæll bor i en vertsfamilie som ikke vet hva godt de kan gjøre for de to tenåringene fra Norge. Veslekæll er dessuten av et slikt kaliber at problemer ikke finnes; ting tar i verste fall bare litt lenger tid. Hva er egentlig det verste som kan skje?

En ny hverdag – i to land

Når vi lander i Norge i kveld, er det til en hverdag som vil være veldig annerledes enn den vi er vant til. Annerledes, men fortsatt bra, med unger og elever i to land. Det er jeg helt sikker på.

Men, heldigvis så er det neste foreldremøtet i London digitalt. Å skulle pendle over Nordsjøen for alle foreldremøter og utviklingssamtaler kunne bli en krevende affære. Vi skal likevel bortover og besøke veslekæll utover høsten. Hjemme i den vanlige hverdagen sitter det nemlig to småbrødre som er veldig nysgjerrige på hva slags hverdag storebror nå egentlig har.

Aller først må vi imidlertid komme oss hjem. Flyet vårt går en times tid etter at jeg har skrevet ferdig dette. I kofferten ligger et par gaver til småbrødrene hjemme – og en ny erfaring. Og med det tror jeg egentlig at jeg skal runde av dette mens ordene fortsatt gir mening. Flyskrekken er medisinert, og de medisinene er i ferd med å gjøre seg gjeldene. Så, vi gir oss der og fortsetter i morra!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg