-
Fire krokus
På kjøkkenbordet vårt står det en liten gjeng med gule bustehoder og strekker seg til værs fra et gammelt eggeglass. Endelig er det tiden for å kunne jakte grøftelangs etter små fargeklatter. Endelig er det tiden for å finne noe annet enn bare kvister fra hagen å fylle vasene med. Og – endelig er det tiden for… «Mamma? Mamma?» Veslekæll stod i døråpningen og ropte på meg. «Mamma? Kan jeg få hente en sånn blå en?» «En blå en?» Jeg befant meg ikke helt på samme side som femåringen. «Ja? Sånne som vokser foran ved kjellerlemmen?» Han så spent på meg. «Åh! Du mener krokus? De som er hvite og…
-
Gjødsel på pinne
Jeg er veldig glad i blomster. De skaper trivsel og glede i et hjem, og er liksom en selvfølgelighet i både vindusposter og på bordene rundt i huset. Det er imidlertid ikke en like selvfølgelighet at de stakkars blomstene har det så godt. Kjærlighet og gode forsetter til tross, så er jeg ikke spesielt begavet med grønne fingre. Helt vissent er det riktignok ikke, men gjennomsnittlig levealder for blomster på Fjellborg har nok gått betraktelig ned etter at bestemor flyttet ut, og jeg inn. For å si det sånn. Gjødsel. «Husk vann og gjødsel.» Når blomsterbutikkdamene har sagt slik, har jeg i grunnen gjort som barn og menn: Tatt i…
-
Julestjerner – grønn glede året rundt
I går ble siste kasse med julepynt båret inn på kott-i-kottet. Veslekæll var så sterk og flink, og ofret til og med et kvarter av Barne-TV for å hjelpe mamma’n med å lempe julenisser og englekor inn på kottet. Med unntak av fire duker som fortsatt er i vaskeballetten, er alt pakket bort. Det eneste som nå minner om den julen som akkurat var, er de syv julestjernene som står igjen i vinduspostene her. Mange kaster jo disse ut av huset så fort januar viser seg på kalenderen, men her på Fjellborg blir de stående. Gjerne i flere år, om de selv ønsker det. Jeg er så glad i julestjerner!…
-
Den skumle ullusa
Kjenner du til ullusa? Er svaret ja, er du i det følgende velkommen til å gråte med meg. Er svaret nei, kan du forberede deg på å sove med lyset på i natt. Ullusa er nemlig det skumleste vesenet du kan få i hus! Jeg stiftet bekjentskap med ullusa for første gang i fjor sommer. Dessverre for meg, visste jeg ikke hva slag utyske jeg hadde fått i hus før lenge etter at det var for sent. Det hele startet på noen sukkulenter jeg hadde stående i vinduskarmen. Små, hvite klumper kom til syne på bladverket, og det spredde seg raskt. Jeg hadde aldri sett det før, men hadde heller aldri…
-
Dronningfødsel og nerver
Jeg har alltid vært glad i blomster, men spesielt grønne fingre har jeg aldri hatt. De har liksom alltid vært litt gule og brune på tuppene. Selv en kaktus kan sees stedt til hvile her på Fjellborg om husmora har hovedansvaret. Julestjerner har jeg, av en eller annen grunn, ganske godt anlegg for, men utover det er det drop dead for det meste med jord og røtter som kommer i hus her. Derfor har jeg også alltid tenkte at pelargonier ligger langt over mitt nivå, og mine evner. Med lengsel i blikket, har jeg sett etter dem i hyggelige kjøkkenvinduer og på hagesenteret, men jeg har liksom tenkt at avstandsforelskelsen…
-
Velduftende fortryllelse
Da jeg stod opp i dag tidlig, var det en aldeles fortryllende duft som møtte meg på kjøkkenet. Allerede da jeg gikk til sengs noen timer før, kunne jeg ane konturene av den, men det var først etter natten, at duften virkelig hadde satt seg i rommet. Jeg var på jakt i går ettermiddag. Før jeg ble fullstendig fortapt i bokens verden, fant jeg det best å trekke litt frisk luft, og jeg bestemte meg for en tur til et av de mange smultronställene jeg har. For noen uker siden, sanket jeg granskudd på samme sted, men nå var det noe som var langt vanskeligere å få øye på enn…
Har du lest dette?
Når du ser ned
-
Alensomhet og liljekonvall
Med alle de tre guttene ute av huset, sov jeg som en sten i natt – og våknet klokka seks. Akkurat det ville ikke hjulpet om jeg så var den eneste hjemme i hele bygda, tror jeg, men det er likevel godt ikke å burde stresse med noe sånn på morraskvisten. Det er liksom bare jeg som må på do, bare jeg som er sulten, bare jeg som skal ha klær… Alenetiden har blitt brukt godt. Huset er rent, og dufter av grønnsåpe. Sengene har fått rent sengetøy, og Galdhøpiggen ved siden av tørkestativet, har forduftet inn i skuffer og skap. Jeg sitter ikke stille og ser på livet selv…
-
Hvitveiseng
Jeg er så ubeskrivelig glad i stedet vi bor på, og syns det er slående vakkert her. Smultronställer har jeg for lengst gitt opp å holde tellinga på, for det er så mange. Ett nytt som har lagt seg til nå i det siste, på en allerede lang liste, er den lille lysningen bak garasjen her. Fram til ganske nylig, var det for det meste bare skau her, men etter som de har ryddet litt her, har vi fått en fin liten lysning i skaukanten, og hver vår fylles den med hvitveis. Masse, deilig, velduftende hvitveis. Det later til å bare bli flere og flere for hvert år som går. Jeg lovte i går…
-
Rent på ordentlig!
Helt fra jeg var gammel nok til å vaske rommet mitt selv da jeg var mindre, har jeg alltid likt å avslutte rengjøringen med å plukke inn friske blomster. Da er det liksom rent på ordentlig! Den gang var det til nattbordet og vinduskarmen. Nå er det salongen, pianoet og kjøkkenbordet som får seg en liten bukett. Gleden er imidlertid den samme, og nå blomstrer det endelig i hage og eng igjen! Ja, og nå er endelig huset rent også. Litt i går og litt i dag, og når dagen startet allerede kvart på seks, ble jeg tidlig ferdig i dag også, så jeg heller kunne gjøre andre ting. Sånn…
Har du lest dette?
Klar for tur
