Julestjerner - grønn glede året rundt

I går ble siste kasse med julepynt båret inn på kott-i-kottet. Veslekæll var så sterk og flink, og ofret til og med et kvarter av Barne-TV for å hjelpe mamma’n med å lempe julenisser og englekor inn på kottet. Med unntak av fire duker som fortsatt er i vaskeballetten, er alt pakket bort. Det eneste som nå minner om den julen som akkurat var, er de syv julestjernene som står igjen i vinduspostene her.

Mange kaster jo disse ut av huset så fort januar viser seg på kalenderen, men her på Fjellborg blir de stående. Gjerne i flere år, om de selv ønsker det. Jeg er så glad i julestjerner! Det har vært én av favorittblomstene mine, helt siden jeg fikk min første, helt egen, da jeg var fjorten år gammel. Den stod i en gullpotte på rommet mitt, og da julen var over, stod den jammen over sju julefeiringer til! Litt mørkt så det en liten stund ut, da husbonden mistet den tunge snekkerjakka si over blomsten så den ene grenen knakk. Men, med snar førstehjelp vokste den sammen igjen. Det er utrolig hva litt sykehustape og noen fyrstikker kan gjøre!

Helt fra den første adventssøndagen i 2001 og like til februar 2009, holdt den meg med trofast selskap. Innen den døde, var den bort i mot én meter høy. Den hadde bark på stammen, og med årene var den blitt riktig så sterk og frodig. Utpå nyåret i 2009 begynte det imidlertid plutselig å gå raskt nedover med den. Bladene gulnet og falt av, og omtrent samtidig som vi fikk beskjeden om at legene ikke lenger kunne gjøre noe for mamma, falt det siste bladet. Jeg har alltid lurt på om det var tilfeldig eller ei…

Ingen av dens etterkommere har overlevd like lenge, men jeg har hatt julestjerner som har blitt både tre og fire år gamle. En del taklet ikke flytteprosessen da vi for litt over tre år siden kom til Fjellborg, og her har jeg brukt et par sesonger på å finne ut av hvor de har det best – året rundt. Da jeg omsider fant ut av det, og forrige juls julestjerner så ut til å trives med lys og temperaturer der de fikk stå, så kom ullusa. Det var med stor sorg de gikk i søpla ut på sensommeren, men jeg kunne ikke stort annet gjøre.

Desto større var gleden da jeg til første søndag i advent endelig kunne anskaffe syv nye! De har fått gjødsel og lunket vann ved behov, og fortsatt står de her like fine. Bare ullusa ikke har sneket seg ned i første etasje, så skal de forhåpentligvis få lange, gode liv i vinduspostene her på Fjellborg. De senere årene har jeg gått for hvite julestjerner, for da gjør det liksom ikke så mye at de beholder bladfargen sin utover vinteren og våren, heller. De røde blir litt i overkant julete når de blir stående.

Ja, for julestjernen består jo i grunnen bare av blader, hvor de øverste er farget. Når julestjernen bare har stått lenge nok, blir hele planten grønn! Er man flink til å regulere for lys og mørke, kan den fint få igjen fargene også. Jeg syns den er vel så fin som grønnplante, og har aldri tatt meg bryet, men det lar seg gjøre med litt tålmodighet. Det viktigste er uansett at den aldri tørker helt ut, og at den står i noenlunde jevn temperatur. Har jeg sett behovet for det, har jeg plantet den om i en større potte med tiden, og gjerne flere sammen.

Så selv om julen er over, er det da slettes ingen grunn til å kaste ut julestjernene. Med litt omsorg kan du ha glede av dem i mange år. Jeg syns det hadde vært morsomt å slå min gamle rekord, men det skal nok litt til å klare og holde liv i en julestjerne i over sju år én gang til. Grønne fingre har jeg ikke, så det var nok mer flaks enn noe annet. Det er uansett koselig så lenge det varer, og det er i hvertfall ikke viljen det står på! Men, syv julestjerner til tross, så kommer det nok snart en og annen primula over terskelen igjen også. Litt vår må vi ha, selv om det bare er januar.
Og muscari – vakre muscari!

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Titter du innom igjen i morgen?
Da blir det smalhans her på Hverdagen på Fjellborg.