Se med nåde

Hva slags samfunn ville vi få om vi kunne se hverandre med nåde framfor med et kritisk blikk? Det er spørsmål jeg (og Bjørn Eidsvåg) stiller i dette innlegget.

Bjørn Eidsvåg på repeat

Den siste uka har jeg hatt Bjørn Eidsvåg surrende på repeat i hodet. Som jeg så vidt nevnte i forrige innlegg, så hadde jeg et sangoppdrag i går. Jeg var presentert som intet mindre enn kveldens artist på en kveldsgudstjeneste, og det er jo ikke til å stikke helt under stolen at det liksom gjør noe med forventningene. Om ikke annet de jeg hadde til meg selv. Er jeg god nok for dette?

Temaet for gudstjenesten var Thomas tvileren. Apropos tvil, liksom. Jeg skal la en lenger teologisk avhandling ligge, men med tro og tvil på agendaen, så kom Bjørn Eidsvåg nesten av seg selv inn i tankerekka da jeg skulle velge sanger.

Han har mange fine tekster om sånt som folk flest kan kjenne seg igjen i, og jeg lot en del av hans repertoar bli mitt i går. Vel å merke på Østfoldsk. Det handler dels om å gjøre det til sitt, men også om virkelig å forstå.

Se med nåde

Da gudstjenesten var over, kom det en dame bort til meg og takket for sangen. «Jeg er så glad i Eidvåg», sa hun, «men nå hørte jeg tekstene på en helt annen måte, da jeg fikk dem på min dialekt.» Og jeg syns det var så fint at hun sa akkurat det, for det har blitt noen runder med meg selv den uka jeg arbeidet med innøvingen. Nettopp av samme årsak. På mitt språk, krøp de liksom innunder huden på meg på en annen måte, og jeg følte jeg ble stilt til veggs på så mangt.

«Se i nåde til oss», lyder en av Eidsvågs strofer. «Se i nåde.» Og joda, det er fint om Vår Herre kan bære over med mangt og meget av det vi pusler så opptatt med her nede på jorda. Men: «Jeg vet at jeg også svikter, fornekter og bedrar. Jeg gjør ikke alltid det jeg vet jeg plikter til, er hjerteløs og hard.»

Vi er raske til å dømme. Å være hjerteløs og hard er vi vel skyldig i alle mann, der vi glemmer at alle kjemper sin egen kamp. Noens kamper er tøffere enn andre. Og så ber vi samtidig om at det skal ses i nåde når det kanskje er vi selv som burde se litt mer med nåde.

Feil fokus?

Det var nokså nylig en temmelig rystende episode i nærområdet vårt. Uten å utdype det ytterligere, så kan jeg likevel si at jeg gjorde meg noen tanker rundt det. For: Alle er så raskt framme med pekefingeren når noe hender. Men: Hvor var håndsrekningen i forkant?

Vi lever i et samfunn med et voldsomt fokus på individet. Hva kan samfunnet gjøre for meg, ikke sant? «Ha nå litt nåde med meg, du må da skjønne at jeg har utfordringer!» Også glemmer vi helt at stille vann har dypest grunn. Vi dømmer når den som aldri sa noe bryter stillheten, men hvor var vi før stormen brøt løs?

Hvor var samfunnet? Den gode naboen? Som burde ha brydd seg om mens det enda var tid og som ser på med alt annet enn nåde når tiden er brukt opp. «Hvordan går det egentlig med deg? Trenger du hjelp til noe?»

«Likegyldig for andres nød, ofte blind for venners sorg.» Vi spør ikke om det, for vi er redde for svaret. «Jeg kan uansett ikke hjelpe alle og jeg har dessuten nok med meg selv.» Også glemmer vi helt at det kanskje i mange tilfeller er god nok hjelp bare å få spørsmålet. Nok at noen ser at du strever. Det er godt å bli sett.

Er fellesskapsfølelsen forbi?
Det undrer jeg meg over i DETTE innlegget

Om vi kan se litt mer med nåde?

Hvordan ville samfunnet se ut om vi kunne se hverandre med mer nåde i blikket? Ikke minst vår egen rolle i det som skjer? Da jeg gikk på skolen, lærte vi at de som stod og så på det gale som fant sted også hadde skyld i det som foregikk. De var skyldige i ikke å si noe. I ikke å hjelpe.

Ikke alle kan eller vil hjelpes. Det er ikke alt vi som nabo, venn eller familie klarer å fange opp heller. Men, om vi skal være brutalt ærlig mot oss selv: Prøver vi godt nok? Eller er det aller mest beleilig bare å sitte stille i båten og heller vente med å si noe til etterpåklokskapen kan komme til nytte? «Hvis han bare hadde gjort slik eller sånn» og «hun kunne jo bare ha spurt».

Akkurat det der med å spørre om hjelp er fryktelig vanskelig, men hva er det verste som kan skje?
Les hva som skjedde da jeg trengte hjelp HER

Greia er bare den, tror jeg, at en hver handler som best han kan ut fra øyeblikket. De færreste av oss forsøker å gjøre noe dårligere enn vårt beste. Da må også vi, som medmennesker, møte hverandre og se hverandre med nåde når det beste ikke er godt nok. For det er det faktisk ikke alltid. Men en hevet pekefinger? Det hjelper så lite.

Se med nåde

Alle er ikke kommet like langt på livsveien. Ikke alle har de samme forutsetningene for å mestre utfordringer som kommer ens vei. Hvem sin skyld er egentlig det? Ingen, vil jeg anta. Hva livet kaster på oss, kan vi vanskelig styre i mange tilfeller. Og, det er nå engang av erfaring vi lærer.

Det forsvarer ikke en hver handling den enkelte av oss gjør, men forsvar går jo i så måte begge veier. Hvordan kan jeg forsvare min dom over ditt feiltrinn? Jeg kan mene – og kanskje til og med ha rett i – at det du gjorde var galt og en dårlig vurdering, men gir det meg rett til å dømme deg så hardt? Hvordan kan jeg forsvare det? I sær når min dom baseres på intet annet enn det jeg ser og løse antakelser.

Jeg kunne godt ha kommet med eksempler, men jeg tror du skjønner hvor jeg vil uten at vi gjør det altfor konkret. Det finnes alltid et «jammen», men jeg tror vi må bli mye flinkere å snakke til oss selv innimellom som vi ville snakket til barna vi oppdrar. Legge mer godvilje til i møte med vår neste, rekke ut en hånd og heller hjelpe der i ser det trengs framfor å kritisere i etterkant der vi selv ikke bidro. Se med nåde. Det tør jeg påstå at gjelder uansett hvilken side av bordet vi sitter ved. Eller tar jeg feil?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg