Hvem vinner krigen?
Tidligere i sommer erklærte jeg krig mot grevlingen. I dag får du en oppdatering: Hvem ligger an til å vinne krigen? Grevlingen eller jeg?
Krigserklæring
I slutten av juni våknet jeg en natt av at det romsterte utenfor hønsegården. Det var, som jeg ganske sikkert hadde ventet meg, grevlingen som var på ferde. Jeg erklærte krig umiddelbart. Ingen grevling får lenger liste seg inn på vår tomt, og tro at den kan forsyne seg uforstyrret fra et matfat som ikke er hans.
Som en førstereaksjon på inntrengeren, satte jeg på flombelysning og P5 Hits. Midt på natta. Formiddagen derpå, gravde jeg strømaggregatet, gjerestolper og gjerdetråd fram fra mine gjemmer.
Hvem som skulle vinne denne krigen, var jeg allerede da rimelig sikker på, men nå er det lenge siden jeg har oppdatert om kampens stilling. Derfor tenkte jeg i dag å foreta en aldri så liten oppdatering her på bloggen.
Krigserklæringen?
Den kan du forresten lese HER
Hvem vinner krigen?
Strømgjerdet har nå stått oppe i litt over en måned. Jeg har sovet med øra på stilk i hele den tiden, men har – bank i bordet – ikke sett noe til grevlingen siden natta før det kom opp.
Naboen har rapportert om ett enkelt hyl i natten, og etter en lengre diskusjon en dag på stranda, var konklusjonen at det måtte ha vært grevlingen som var borti snutetråden. «Den gjorde nok mer vondt for den våte grevlingsnuta enn det gjør for den tørre høna», ble det konkludert. Hønene som går fritt, bryr seg nemlig ikke stort om strømgjerdet. De smetter mellom gjerdetrådene med en utspekulert finesse som i alle fall grevlingen bare kan drømme om.
Ja, så enn så lenge ser det faktisk ut til at det er hønene og jeg som vinner denne krigen!
For tidlig for flagget
Jeg tør imidlertid ikke å heise flagget og å fjerne snutetråden riktig enda. At snutetråden har hatt den virkningen den skulle, derimot, dét tør jeg med sikkerhet si. Hvis ikke hadde grevlingen vært på gjenvisitt for lengst!
Men, grevlingfanten går ikke i hi før ut i oktober, så jeg sover fortsatt ikke med ørene lukket nattestid. Så lenge grevlingen er aktiv, er jeg på vakt. Mye kan den få, men ikke hønene mine! Og, selv om jeg stoler på snutetråden, så stoler jeg likevel ikke på grevlingen.
Det er uansett svært tilfredsstillende å se at de tiltakene man setter inn funker. Og når vi vet hva som funker, så er det jo bare å gjøre det uten flere dikkedarer.
Ja, så enn så lenge ligger jeg godt an til å vinne krigen. Ny oppdatering følger i oktober når grevlingen legger seg til å sove.
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 39 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
