I Henriette Schønberg Erkens fotspor

Bli med meg i Henriette Schønberg Erkens fotspor. I dag har jeg nemlig hatt en opplevelse jeg sent vil glemme. Klyp meg i armen!

Henriette, Harby og meg

Om dagen i dag har jeg gledet meg veldig til å fortelle om, men når jeg nå først skal fortelle vet jeg neimen ikke hvor jeg skal begynne. Det er sånn innimellom, at man har opplevelser som er så fine og vakre at de liksom bevares best i hjertet. De er vanskelig å sette ord på, for man må liksom ha vært der for å forstå. Samtidig er det også de opplevelsene man har mest lyst til å dele med hele verden, nettopp fordi de har vært så fine. Akkurat sånn har dagen i dag vært. En dag i Henriette Schønberg Erkens fotspor.

Noen husker kanskje at jeg tidligere i høst var i hovedstaden for å møte Sjur Harby. Han er en mann med mye kunnskap om Henriette Schønberg Erken og hennes liv. Et rent innfall i sommer fikk meg til å kontakte ham, og det er et initiativ som jeg våger å tro at har gitt gjensidig glede. I alle fall har vi i dag, igjen, vært sammen.

Vil du lese om besøket mitt i hovedstaden i oktober?
Du finner innlegget HER

Denne gangen møttes vi ikke i hovedstaden, men et sted som Sjur Harby foreslo som en mulighet allerede da vi møttes sist. Følgelig har jeg visst om dette en stund, og rukket og glede meg noe helt voldsomt. Like fullt har det vært nesten helt uvirkelig at det skulle skje. Enda, vel hjemme, har jeg vanskelig for å forstå at det jeg i dag har opplevd, faktisk har skjedd.

I Henriette Schønberg Erkens fotspor

Vi møttes på en parkeringsplass i formiddag, Sjur og jeg. Derfra kjørte vi i hans bil den korte veien dit vi skulle. «Nå er vi i Henriette Schønberg Erkens fotspor», sa jeg da vi svingte av veien. «Ja, det er vi sannelig», bekreftet Sjur og erklærte at nå var vi framme.

Vi tok med oss alt vi skulle ut av bilen og gikk opp til huset vi hadde parkert utenfor. I døren ble vi møtt av en gammel dame med hvitt hår, et hjertelig smil og to tindrende øyne. «Velkommen, velkommen!» Vi var ventet.

«Camilla», presenterte jeg meg da jeg rakte hånden fram. «Henriette», svarte hun.

Henriette Erken Busterud Westgaard – Vesla. Jeg befant meg hjemme på kjøkkenet til Henriette Schønberg Erkens sprell levende barnebarn! Hun var forresten kanskje ikke så sprellende, de færreste 1926-årganger er det, men høyst levende, det var hun. Og – en av de aller, aller siste, om ikke faktisk den siste, som husker Henriette Schønberg Erken. Hos henne skulle Sjur og jeg tilbringe formiddagen.

På Henriettes fat

Vi fikk en hjertelig velkomst. På forhånd hadde jeg nok ventet meg det litt mer stivt; jeg har tross alt lest nok av Henriette Schønberg Erken til å vite at den damen ikke tok så lett på det. Også Vesla kunne bekrefte at bestemoren nok var en litt streng dame når det var påkrevet.

Men, hos Vesla var det akkurat så lett og ledig som vi har det her hjemme. Ja, det var mer enn én gang den første halvtimen at tankene vandret tilbake til oldemor og hvordan vi hjalp til med å forberede kaffekosen hos henne da vi var på besøk. Det var så koselig!

Og, før jeg visste ordet av det stod Vesla og romsterte i vitrineskapet og fant fram det ene dekketøyet etter det andre, tilhørende «bestemor». Da følte jeg virkelig at vi var i Henriette Schønberg Erkens fotspor. Det var en klyp meg i armen-opplevelse plutselig å stå med Henriette Schønberg Erkens sølvfat i hendene. Henriette Schønberg Erken sitt!

Og vet du? På Henriette Schønberg Erken sitt sølvfat … fikk jeg legge småkakene som jeg hadde bakt! Mine kaker på Henriette sitt fat! At dette skulle vederkomme meg, som han sa, gamle Joakim i Olsenbanden-filmen. Jeg har aldri stått og skreket over kjekke boyband-gutter, men jeg har fått legge småkakene mine på Henriette Schønbergs fater. Hva gir du meg?

Havrekjeksene fikk godkjent og vel så det i denne ukas Prosjekt Henriette.
Oppskriften finner du HER

Kaffeselskap

Ja, nå forstår du kanskje forresten hvorfor jeg bakte havrekjeks med prestasjonsangst i går? Alle synes vi jo best om vår egen bestemors mat, og her skulle jeg plutselig stå og bake kaffekaker til henne hvis bestemor var hele Norges store kokebokforfatterinne!

Jeg pustet lettet ut da både havrekjeks og julekake og krumkake – alt fra Stor Kokebok – ble godkjent. Ja, krumkakene fikk forresten masse skryt, men mer om dem siden.

Kaffen ble servert i Henriette Schønberg Erkens tekopper. Moccakoppene hennes ble vurdert for små for anledningen, og det var nok en god vurdering, for kaffen gikk det virkelig unna på i dag. Jeg tror det ble kokt hele tre kanner! Vi hadde det så hyggelig at du aner ikke. Timene bare fløy rundt det hyggelig dekte kaffebordet.

Veslas sønn var også innom, og jeg opplevde å bli tatt like godt i mot av ham som av Vesla selv. At noen ønsket å tråkke i Henriette Schønberg Erkens fotspor gav de uttrykk for å sette pris på, for det er trist når et livsverk nærmest blir som en parentes for ettertiden. For noen generasjoner er Schønberg Erken et begrep. For oss som kom etter er hun dessverre et ukjent navn for mange enda så mye hun har betydd for kostholdet vårt.

Hva er egentlig Prosjekt Henriette?
Svaret finner du HER

I Henriette Schønberg Erkens fotspor

Vesla hadde mye å fortelle om sin Bubbu, som hun kalte Henriette Schønberg Erken. «Jeg var uhyre glad i henne», gjentok hun stadig. Jeg tror jeg kan forstå, bestemorjente som jeg selv har vært i alle år. Å tenke på at Vesla, akkurat som meg, kom innom bestemor etter skoletid for en matbit, syns jeg er en fin tanke.

En liten stund ble hun borte fra kaffebordet. Da hun kom tilbake, bar hun på en sort koffert. Innholdet var som å gå i nettopp Henriette Schønberg Erkens fotspor. Der lå kjøkkenalmanakkene, bilder, manuskripter og Henriette Schønberg Erkens andaktsbok. En gammel sak med gotisk skrift og årstallet 1870 gravert inn i permen. Jeg holdt den i hendene. Tenkte på hvordan den lille boken helt sikkert har vært til trøst og styrke og glede for en dame som hele landet kjente som driftig og sterk. Jeg følte at her var en flik av Henriette bak Henriette.

Vesla fortalte om en bestemor slik en bestemor skal være. Med tid og omsorg. Hjemme var hun ingen rikskjendis, bare Bubbu. Hun fortalte om dramatikken på Dystingbo da Schønberg Erkens sønn i 1944 ble tatt av tyskerne. Om den vanvittig kjedelige jobben det var å korrekturlese alle kokebøkene. Alle oppskriftene som ble skrevet for hånd. Så mange minner og fortellinger fra to lange liv, vevet i hverandre.

En stor ære å få gå i Henriette Schønberg Erkens fotspor

Jeg synes det er en stor ære å ha fått ta del i noen av disse minnene og fortellingene. Få dem gjenfortalt av noen som husker. Var der. Jeg opplevde liksom å komme enda litt nærmere den damen som i løpet av Prosjekt Henriette har fått bli et stort forbilde for meg med alt hva hun stod for. Virkelig å få gå litt i Henriette Schønberg Erkens fotspor.

Husker du da Prosjekt Henriette var i ukebladet Familien?
Få et gjensyn HER

Å bli tatt så aller hjerteligst i mot av etterkommerne hennes var ikke bare en ære, men også en stor glede. Sjur og jeg var reist oss opp for å begynne å hjelpe til med å ta av bordet da Vesla satt i sofaen, la hendene i fanget og så rett på oss: «Dette har vært den hyggeligste formiddagen jeg kan huske på lang, lang tid», sa hun. Hun mente det av hele sitt hjerte, det var helt tydelig, og det gjorde jeg også da jeg signerte for det samme.

Og apropos signerte, så har jeg fått min Stor Kokebok 10ende økede utgave av 1932 signert i dag. Riktignok ikke av forfatterinnen selv, men med vakre, snirklete bokstaver står det nå Veslas navnetrekk i min utgave av hennes bestemors store livsverk. Det skal få stå der som et minne fra dagen og kanskje kan en dag mine barnebarn fortelle om den dagen da deres bestemor møtte et annet barnebarn?

På gjensyn

Etter godt og vel tre timer var det på tide for Sjur og meg å takke for oss. Vi ryddet av kaffebordet, og mens Sjur tok oppvasken fant Vesla og jeg noen tomme kakebokser i gjemmene hennes. I dem la vi de småkakene jeg hadde bakt og som vi ikke hadde rukket å spise. Det syntes hun var alt for meget, men jeg forsikret om at det som først var brakt i hus, ikke skulle der i fra.

Hun tok begge hendene mine og takket for besøket. Jeg takket selv, og lurte på om hun egentlig forstod hvor mye dette betød for meg? For henne var jo Henriette «bare» bestemor, men jeg undres nå på om ikke hun forstår likevel. Tross alt lever Bubbu videre.

Vi tok ikke farvel. «På gjensyn», sa vi, med en klar plan om neste møte. Da tror jeg det blir peppernøtter med i kakeboksen fra Fjellborg, for det var en foretrukken sort hos Vesla. Jeg gleder meg allerede. Ikke minst til å sette alle de spennende planene som ble lagt i dag ut i livet. Prosjekt Henriette er på vei inn i neste fase, såpass kan jeg melde!

Og det var dagen i dag, det. Så godt den lot seg beskrive. Vil du følge med videre i Prosjekt Henriette og ellers alt annet vi pusler med i hverdagen på Fjellborg, så husk at du kan abonnere på bloggen. Du kan også godta varsler fra siden. Da får du beskjed hver gang et nytt innlegg publiseres.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg