For anledningen

Det er utrolig hva man får gjort bare man har en anledning å gjøre det for. Et nokså interessant fenomen er det også, og jeg har gjort meg noen tanker.

For anledningen

Nå har jeg i løpet av våren og forsommeren skrevet det i så mange innlegg, at «det kan jeg skrive mer om siden», så nå er det på høy tid å få det gjort!

Jeg snakker selvsagt om alt vi har fått gjort her for anledningen. Det er jo nærmest et fenomen, det der, og jeg tipper at flere vil kjenne seg igjen her.

For nå var anledningen et konfirmasjonsselskap her hos oss. Skjønt, hva anledningen er, er egentlig underordnet. Det viktigste for fenomenet, synes å være at det er en eller annen anledning. Om det er konfirmasjon, dåp, bryllup eller det runde tallet, spiller ingen rolle, for det samme skjer gjerne uansett, har jeg ofte erfart. Ja, det bør forresten ikke være disse sjeldne anledningene heller. Det kan like gjerne dreie seg om ferien eller julefeiringa. Det viktigste er liksom at man har en tidsfrist hengende over seg. Da får man det gjort!

Prosjekt Uteplass

Vi kan jo starte med den store snakkisen her på Hverdagen på Fjellborg gjennom våren: Prosjekt Uteplass. Det var et typisk sånt prosjekt for anledningen.

Den gamle uteplassen vår var pillråtten, så tiden var mer enn overmoden for å ta tak. Men, med en kofirmasjon i sikte, fikk vi liksom det lille, ekstra presset på oss. Puffet til å sette i gang.

Jeg visste det allerede da jeg satte det i gang i mars, at det var ambisiøst for tiden vi hadde til rådighet. Det krevde en hel del grunnarbeider her, av hensyn til overløpsvannet. I tillegg skulle vi utvide terrassen med en hel del kvadratmetere, sette opp et rekkverk for sikkerhetens skyld, lage en avgrensning til skauen.

Det ene dro det andre med seg, og plutselig stod vi der og måtte ta stilling til plenen. Vi brukte unnskyldningen, der også. Du vet; for anledningen. Det var litt nå eller til høsten, men mest sannsynlig nå eller aldri. Det ble plen. På én eneste dag.

Plenleggingen skjedde en regnfull torsdag i mai.
Les mer HER

Den samme unnskyldningen brukte vi da vi vurderte oppkjørselen for et lass grus. Vi var skjønt enig i at vi ikke egentlig hadde tid, men vi var like enig i at det i alle fall ikke ville bli gjort siden om ikke nå. For anledningen.

Flaggstangvask

Her på Fjellborg har vi en flaggstang. Den ble montert til min konfirmasjon, i 2002. Siden den gang har den nok blitt vasket et utall ganger, også i vår tid. Det var imidlertid så lenge siden, at ingen husket hvorfor. Den én gang så hvite flaggstanga var grønn. Slik kunne det jo ikke se ut til konfirmasjonen!

Så, nok en gang for anledningens skyld, fikk vi noe gjort. Husbonden la flaggstanga i bakken, veslebror og veslebonden fikk hver sin skuresvamp og C-såpe, og skurte flaggstanga ren. Jeg vasket flagglina og husbonden spraylakkerte toppkula.

Totalt sett brukte vi kanskje ikke mer enn en time på å få jobben gjort. Det var i det hele tatt en smal sak å få flaggstanga ren og pen igjen. Den har vært grønn ganske lenge; hvorfor i alle dager har vi ikke gjort det tidligere? Antakelig fordi vi har manglet en riktig anledning.

Effektiv for anledningen

Ja, og når vi først snakker om vask, så kan vi jo ta en kikk ut av vinduet. Det er ikke sikkert vi hadde sett det som befant seg på utsiden like klart og tydelig om det ikke var for at vi akkurat har hatt konfirmasjon her i huset.

Nå forsøker jeg å få vasket de vinduene et par ganger i året i alle fall, altså, men jeg skal innrømme at det er en jobb som aldri står høyt på prioriteringslistene. Finnes det egentlig en mer utakknemlig jobb? Én regnskur, så er jo vinduene like skitne igjen. Legg i tillegg til et jordbruk som nærmeste nabo, så har vi liksom den perfekte storm. I alle fall ser det stort sett alltid ut som om vinduene har vært gjennom en.

Det stod ikke høyt på lista før konfirmasjonen heller. Det var mer et sånt «hvis vi rekker det»-punkt. Men, vi rakk, og det var vel ene og alene for anledningens skyld. Det er utrolig hvor effektiv man blir, bare man har et mål å arbeide mot. Hvorfor er det sånn?

Kjøkkenskuffene våre har jeg også gått og irritert meg over i noe som antakelig er flere måneder. Særlig den hvor vi har sakser, for alt tyder på at familien vår har en lei tendens til å stå over skuffen med sakser når vi klipper opp emballasje. Majonesposer i særdeleshet. Uka før konfirmasjonen tok jeg ti minutter (!) mens jeg lagde middag (!!) til å støvsuge skuffene før fremmedfolk slapp å rote rundt i majonesposehjørner og brødsmuler. Ti minutter! Det er kjekt med en anledning, si.

En ny hverdag

I sannhetens navn, så har jo egentlig hele huset her hatt veslekælls konfirmasjon som en slags siste tidsfrist. Siden sommeren 2019 har det vært konstant renovering her. Lørdag ettermiddag, dagen før selskapet, la husbonden siste strime av silikon på vaskerommet. Vi er ferdige.

Nå høres det jo ganske overfladisk ut å ha renovert huset for en konfirmasjons skyld. Det har ikke egentlig hatt en sammenheng utover at vi til den dagen ønsket å være ferdige. Og da vaskerommet og grusen i oppkjørselen fikk så høy prioritet sammen med alt det andre i ukene før den store dagen, så var det jo først og fremst fordi vi visste at det ikke ville skje etter. Da ville det liksom ikke haste så mye med noen ting etterpå.

Dessuten; det finnes ikke ledige helger å ta av før et stykke ut i juli når husbonden går til ferie. Vi orket ikke tanken på enda en sommerferie med åpne prosjekter hengende over oss. Nå vil vi bare leve.

Det betyr ikke at vi ikke har ting å gjøre. Et hjem krever arbeid og et hus vedlikehold. Likevel er det forskjell på de små, hverdagslige tingene og de store, altoppslukende prosjektene. Det er forskjell på å anlegge plen i hagen og å luke i drivhuset. Nå som alt det andre er gjort, er det mer tid til hverdagen og en hverdag slik vi ønsker at den skal være.

For anledningen

Jeg fikk kjenne på det i helga. Jeg var alene hjemme, og hadde absolutt ingenting jeg måtte. Tenk å kunne gjøre ingenting med verdens beste samvittighet! Det var mye takket være alt vi i ukene før konfirmasjonen hadde fått unna for anledningen. Det var en god følelse, og jeg flyter på den enda i dag. Skal jeg sammenlikne den med noe, så er det å være ferdig med studiene. Plutselig kan jeg liksom lese all verdens skjønnlitteratur, uten snev av dårlig samvittighet for pensumboka jeg ikke åpner.

Jeg er imidlertid ikke blind for klisjeen. Inntil ganske nylig har jeg vært utrolig fascinert av hvordan mamma liksom alltid snakket om prosjekter før og etter konfirmasjonen min. Eller hvordan ting skulle bli, bare ditt eller datt var gjort. Det var vel i grunnen først da vi skulle arrangere konfirmasjon selv, at jeg så det helt klart og tydelig. Hvordan anledninger i livet påvirker effektiviteten. Møte seg sjøl i døra, er det jo noe som heter.

Men det er greit. Om resultatet er den følelsen vi sitter med nå, så kunne det jammen vært verre. Jeg er ikke den typen som går for skippertak i det daglige, men for enkelte anledninger gir det seg nesten selv likevel. Ikke for at det ligger en idé til grunn om at alt skal være perfekt til den aktuelle anledningen, for det gjør det ikke. I alle fall ikke for meg. Så, hvorfor det er sånn, det vet jeg ikke. At man for livets anledninger blir så effektiv. Kanskje er det fordi man har et mål? Også kan man liksom bare hekte alle andre, mer eller mindre, udefinerte mål på det store?

Eller er det for vissheten om hva som kommer etter at jobben er gjort? Følelsen. Jeg nyter effekten av effektiviteten uansett, jeg. Akkurat nå skal jeg gjøre det ved å legge bena høyt og begynne på en ny bok. Skjønnlitteratur. Og mens jeg gjør det, kan jo du kanskje dele hvorvidt du kjenner deg igjen eller ei?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg