Svinekam à la Florentine
På denne ukas meny i Prosjekt Henriette finner vi svinekam à la Florentine. Sjelden har meningene spriket mer rundt middagsbordet. Hører retten hjemme i 2024?
Svinaktig godt
Alle sies å ha noen svin på skogen. Vi har jo tross alt tre på tunet her, så da sier det seg nesten selv at det blir en del middager med svinekjøtt som hovedingrediens her på bruket. Da vi slaktet i fjor holdt jeg av et par svinekammer nettopp med blant annet denne ukas Prosjekt Henriette-meny i bakhodet. Jeg hadde nemlig snust litt på svinekam à la Florentine allerede. Ja, for om ikke annet, så burde vi i alle fall i klare å komme oss gjennom alle rettene i Stor Kokebok med svin som utgangspunkt.
Det krever imidlertid at husmora er litt framsynt. Det er jo ikke slik når man slakter at man får alt ut av ett enkelt dyr. Én gris har ikke flere stykker kjøtt enn den har, og da må vi velge litt. Svinekam, for eksempel, stykkes ut av det som på grisen kalles kotelettrad. Skal vi ha svinekam til middag, kan vi ikke skjære koteletter av hele raden og det må vi ha i mente allerede ved parteringen.
Lurer du på hva vi får ut av grisen når vi parterer her hos oss?
Ta en titt HER
I fjor hadde jeg altså bladd meg gjennom Henriette Schønberg Erkens Stor Kokeboks avsnitt om svinekjøtt før slakt. Der dukket, blant annet, svinekam à la Florentine opp, og da sparte vi en kam med nettopp den retten i tanken.
Svinekam à la Florentine
(Carré de porc à la Florentine)
Du trenger
2 kg. svinekam
1 løk
2 gulerøtter
2 ½ dcl. kjøttkraft
pepper
salt
Marinade:
3 dcl. rødvin
3 spiseskjeer eddik
2 hele nelliker
½ citron
1 teskje salt
Slik lager du svinekam à la Florentine
Marinaden blandes sammen i et dypt fat, og heri legges kjøttet, som er utskåret fra benet og befridd for det meste fett. Ligger i marinaden i 2 døgn. Kjøttet legges i gryte tillikemed de rensede røtter, salt og pepper; kjøttkraften og marinaden helles i; småkoker over svak varme ca. 1 ½ time. Kjøttet legges op, skjæres i skiver og overhelles med den godt innkokte eller jevnede saus. Sausen kan jevnes med litt potetesmel. Serveres med rosenkål og potetpuré.
Potetpuré har vi hatt i Prosjekt Henriette tidligere.
Du finner den HER
Sprikende meninger
Uansett hva noen måtte mene om svinekam à la Florentine siden, så er i alle fall ett klart: Det duftet aldeles himmelsk under tilberedningen! I grunnen kunne det smake hva det ville av middagen, for duften alene var fullstendig verdt det. Det skjer ett eller annet når rødvin og løk kommer sammen, altså.
Og smaken? Den fikk litt blandede mottakelser. Ungene var fra seg av begeistring over potetpuré. Det synes de er godt. Og at vi ikke hadde rosenkål, det var det ingen som klagde over!
Kjøttet var de heller litt lunkne til. Han som alltid gir terningkast ti, gav denne gangen terningkast tre! Ingen av ungene kan sies å være spesielt kresne heller. Jeg mistenker egentlig at det var rødvinen som gjorde utslag for mottakelsen. De er ikke vant til at mamma bruker mye vin i maten, så smaken er nok litt uvant. Dessuten så oppfattes nok den uvante smaken som litt voksen, slik enkelte smaker er, vin eller ei.
Selv syntes jeg retten stod seg til en god firer, men da jeg spiste restene dagen etter til lunsj, sa jeg meg i grunnen enig med husbonden og gav en femmer. Mon tro om jeg ikke lot meg narre av duften den første dagen? Forventningene stod liksom ikke helt til det jeg fikk, og det i et salig hverdagskaos som det ofte blir rundt et middagsbord med to voksne og tre barn.
Nå skal vi straks slakte igjen, og så er jo det store spørsmålet, da: Skal jeg holde av en kam til en reprise av svinekam à la Florentine? Ja, det tror jeg faktisk. Og, det oppsummerer vel i grunnen ukas Prosjekt Henriette ganske greit?
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 38 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
