Et år med Prosjekt Henriette

Et år med Prosjekt Henriette er lagt bak oss. Lærte vi noe? Fikk vi noen nye favoritter? Står 1932-kokebøker seg i vår tid? Og det største spørsmålet: Hva nå?

En vill idé

Kalenderen viser uke 52. Det betyr at jeg i 52 samfulle uker har prøvd nye oppskrifter fra én og samme kokebok, Ikke er det en hvilken som helst kokebok heller, for det er Henriette Schønberg Erkens Stor Kokebok 10ende økede utgave fra 1932. Jommen sa jeg nye oppskrifter?

Det hele begynte med en vill idé, et slags hårete mål, og nå har jeg altså lagt bak meg et år med Prosjekt Henriette. Jeg må nesten klype meg i armen, for tenk at det gikk an! Målet jeg satte meg for Prosjekt Henriette var å prøve minst én oppskrift fra Stor Kokebok hver eneste uke.

Vil du lese innlegget som introduserte Prosjekt Henriette?

Du finner det HER

Nå har jeg gjort det, og det er på høy tid å ta en statusoppdatering av prosjektet som så mange har fulgt med glede, engasjement – og veldig ofte latter. Det har hatt sine øyeblikk.

Jakten på sagomelet skapte nærmest kaos i innboksen min en stund. «Alle» deltok i jakten!

Du kan lese mer om jakten HER

Målene for prosjektet

Da Prosjekt Henriette var et faktum, var det med visse målsettinger:

1. Få nye retter inn i middagsloopen.
2. Finne tilbake til gamle matskatter.
3. Utvikle meg på kjøkkenet.
4. Finne nye måter å anvende maten på.
5. Bli flinkere til å bruke kokebøkene mine, og ikke bare Internett.

Sånn i det daglige har nok ikke disse målsettingene ligget lengst fram i pannebarken. Hverdagene går sin gang, og gjennom et år med Prosjekt Henriette har jeg vært klar på at det skal funke – også i hverdagen.

Dermed har også oppskriftene som har blitt valgt fra uke til uke vært valgt med omhu. Hva kan jeg rekke å lage denne uka? Hvilken oppskrift vil dekke vårt behov nå? Har jeg råvarer jeg trenger å bruke opp?

På travle dager har det vært godt at også Henriette Schønberg Erken har hatt hurtigmat å by på.

Husker du DENNE?

Et år med Prosjekt Henriette – og hverdager

Som jeg godt kan fortelle mer om ved en senere anledning, så har det at det skal funke også kommet til uttrykk i presentasjonen av Prosjekt Henriette fra uke til uke.

Som noen kanskje har merket seg, så er det ikke bildene det er lagt mest vekt på i presentasjonen underveis. Middagene som er laget som en del av prosjektet har vært reelle hverdagsmiddager, og de fire andre i familien har som regel sittet sultne som gribber rundt bordet og ventet mens jeg har dokumentert.

Dette har selvsagt vært på godt og vondt, men samtidig har det bidratt til realisme i prosjektet, syns jeg. Det har vist at Stor Kokebok fortsatt er aktuell i hverdagen, og at det ikke bare er fest og høytid til tross for franske titler og mye mat som med vår livsstil kan synes fjong.

Og når vi først snakker om dette med bilder, så kan jeg jo tillegge at det å arbeide med en kokebok fra 1932 har bydd på utfordringer vi så ofte ikke møter på i oppslagsverk av nyere dato. Ja, for det er svært få av de oppskriftene jeg har prøvd som har hatt bilde av ferdig resultat! Spørsmålet om hva det egentlig er jeg lager har, med andre ord, meldt seg flere ganger.

Uforglemmelige øyeblikk i et år med Prosjekt Henriette

Det i sin tur bringer oss over på det som vel må sies å ha vært noen uforglemmelige øyeblikk gjennom et år med Prosjekt Henriette. Når jeg blir spurt om prosjektet, trekker jeg for eksempel til stadighet fram Falsk skilpaddesuppe. Det er ikke helt uten grunn. Hva i huleste, heiteste er egentlig det?

Helt vanlig kjøttsuppe, skulle det vise seg. Med vin i. Og vinkjenner som jeg er, gikk jeg for den flaska med styggest etikett og satset på at det var den billigste vinen vi hadde. Det, kan jeg fortelle, er ikke en vanntett taktikk.

Uansett: Falsk skilpaddesuppe smakte knallgodt, og har plass på middagslista igjen rett over nyåret, faktisk. Det gledes!

Vil du lese mer om falsk skilpaddesuppe?

Trykk HER

Noe som ikke skal lages igjen, men som like fullt ble et uforglemmelig øyeblikk var da jeg lagde tomatsuppe. Vi har som hovedregel aldri å kaste mat, men her var unntaket som bekreftet regelen!

Tomatsuppe slik vi aldri før hadde smakt det!

Du kan lese mer HER

Ja, også var det jo dette sagomelet, som viste seg klin umulig å finne på markedet i våre dager. Eller den dagen jeg tilfeldigvis stod med Stor Kokebok i hånden da jeg spurte veslekæll om han kunne hente esken med knapper for meg. «Hva? Hva skal du lage nå? Er det noe i Prosjekt Henriette igjen?» Det har vært mye uvant for unge ganer, men knapper har jeg ikke servert!

Retter vi tar med videre

Men, hvordan gikk det med målsettingene, da? Etter et år med Prosjekt Henriette, har vi fått noen nye retter inn i middagsloopen?

Definitivt! I løpet av de 52 ukene prosjektet har pågått har jeg jo testet mer enn bare middagsoppskrifter, men av de middagsrettene som er forsøkt, er det nok faktisk bare den før omtalte tomatsuppa og neslesuppa som ikke får bli med videre. Dyrerygg à la Conti er jeg nok også litt i tvil om blir servert med jevne mellomrom. Ikke for at vi ikke likte det, men når vi først har viltkjøtt for hånden er jeg ikke så sikker på om eddikmarinade vil være førstevalget.

Kjøttkakene, derimot? Aldri har jeg vel laget noe som er så nær ved å smake som bestemors mat som akkurat de kjøttkakene. Ikke det at kjøttkaker er noe nytt på bordet her på Fjellborg, men heretter er det utelukkende Henriettes oppskrift vi kommer til å bruke. Det samme gjelder benløse fugler. Den retten ble en stor favoritt hos hele familien!

Kylling i Cocotte vil heretter være førstevalget når vi har kylling til middag. Biff à la lapskaus var også en rett som var overraskende god – for ikke å snakke om lettvint!

Gamle matskatter

Jeg hadde også et mål med Prosjekt Henriette å finne tilbake til gamle matskatter. Etter et år med Prosjekt Henriette føler jeg egentlig at jeg bare så vidt har pirket borti overflaten hva det spørsmålet angår.

Vi har jo de benløse fuglene. Hvorfor de forsvant fra middagsbordet er meg en gåte, så godt som det er. Også er det jo sagomelet, da, som forsvant. Nå er jo kanskje ikke sagomelet i seg selv en matskatt, men i det kapittelet, og den delen av Prosjekt Henriette, jeg kanskje har funnet flest skatter så langt, det er dessertene!

Før var jo desserter langt mer vanlig enn i dag, også til hverdags. En dessert i dag består stort sett av «tilsett det og det, rør i tre minutter og la stivne». Resultatet blir absolutt godt nok, men utvalget er det heller så som så med. I Stor Kokebok er det jo så mange desserter at det er nære selve himmelriket for dessertmonser som oss!

Jordbærgrøt, appelsinfromasj, ananaspudding, sjokoladepudding, Georginekake, saftgelé, sjokoladekake, rabarbrakaker og nam, nam, nam. Altså, ja takk til mer av alt! Enda så mange desserteroppskrifter vi har prøvd i løpet av året, så har vi fortsatt en drøss igjen å smake på. Her ligger det mange skjulte og glemte skatter, det er jeg sikker på.

Dessertkaker er en forholdsvis ny sjanger på Fjellborg-kjøkkenet, men den tas varmt i mot.

Sjekk blant annet DENNE

Et år med Prosjekt Henriette

Med Prosjekt Henriette har det også vært et mål å utvikle meg på kjøkkenet. Etter et år med Prosjekt Henriette, kan jeg si at jeg har gjort det?

Fikk du med deg halvårsvurderingen i Prosjekt Henriette?

Du finner den HER

Det er et spørsmål jeg har tenkt en del på, og jeg har kommet fram til at svaret må være ja. Stor Kokebok har bidratt til en utvikling på kjøkkenet. For det første har jeg kommet på tanken å lage mat jeg ikke før hadde tenkt tanken på å prøve. Det samme kan jeg si om anvendelsesområdet for matvarer.

Ikke bare gjelder det full utnyttelse av råvarene, og det tror jeg i grunnen at jeg må vie et eget innlegg til. Ja, for hønsekjøtt kan brukes til så mye mer enn hønsefrikassé, og selv om hønsekjøtt ikke lenger er så vanlig i kosten for folk flest, så har vi rikelig tilgang her på Fjellborg. Høns à la Royale blir det nok laget på mer enn ei høne til i framtiden.

Like mye som anvendelse, så gjelder spørsmålet også kombinasjoner. Risengryn for eksempel, som jeg hadde i Kylling à la parisienne; jeg syns det har vært moro å oppdage sånne små snedigheter. Hvem bruker risengryn til annet enn grøt i dag? Eddik til vilt likeså.

Stole på prosessen

Ja, og for å si litt mer om dette med utvikling, så har jeg også fått rikelig med anledning til å utvikle min egen selvsikkerhet på kjøkkenet. Stor Kokebok er ikke beregnet på skolekjøkkenet, slik Fra boller til burritos er det. Kokeboken er praktisk talt blottet for bilder, og de få som er, er uten farger og gir liten til ingen idé om hva det egentlig er som ligger på fatet. Hvordan endelig resultat skal bli, må du derfor vente på og se.

«Stekes i varm ovn til de er gyllene.» Hva er varm ovn? Hva er gyllen? «Visp i ¼ time.» Er det virkelig nødvendig med en elektrisk håndmikser?

Jeg har vært nødt til å stole på egne evner i arbeidet med Prosjekt Henriette og Stor Kokebok. Det har i det store og det hele gått bra, men jeg har mang en gang underveis tenkt at dette ikke er for nybegynnere på kjøkkenet. Ikke slik å forstå at jeg anser meg selv for å være ekspert heller, men jeg hadde allerede noen års trening med å lage mat fra bunnen av. Det har kommet godt med!

Med det sagt, så har det heller ikke vært vanskelig å følge oppskriftene. Med unntak av den gangen jeg skulle ha litt «vin» i falsk skilpaddesuppe, har jeg, så vidt jeg kan huske, ikke stått fast og lurt. Men vin? Rød? Hvit? Hva da?

Eller jo! Nå ljuger jeg faktisk! Hvor mye er «en plate sjokolade»? I 2023 er det alt fra 74 til 240 gram. Hva var det i 1932? En «kopp» kan man alltids operere med så lenge mengdeforholdene er de samme gjennom hele oppskriften, men en plate sjokolade eller ei halvflaske øl, se det er ikke like gitt. Men, det har løst seg, det også!

Schønberg Erken i dag?

Med Prosjekt Henriette ønsket jeg også å bli flinkere til å bruke kokebøkene mine, og ikke bare ty til Internett hver gang jeg søkte en oppskrift. Her burde jeg egentlig si enda flinkere. Jeg har nok alltid vært nokså god på kokebøker, men jeg har blitt enda flinkere etter et år med Prosjekt Henriette.

Stor Kokebok er i løpet av året blitt et selvsagt oppslagsverk for meg. Akkurat det syns jeg faktisk at er litt kult! At Henriette Shønberg Erkens kokebok nå, snart 110 år etter at den første gang ble utgitt, fortsatt står seg i hverdagen på et kjøkken er jo ganske utrolig.

Det er klart at noe krever tilpasninger til det mer moderne kjøkkenet. Selv om jeg faktisk har brukt vedkomfyren vår ganske mye underveis, så er det jo de færreste som i dag tar kasserollen av ilden når de lager mat. Og våre elektriske hjelpemidler letter jo helt klart arbeidet i matlagingen betraktelig. Jeg bruker for eksempel ikke fat når jeg setter deiger, men en eltemaskin.

Her på Fjellborg har vi – i tillegg til den elektriske – også en vedkomfyr.

Les mer HER

Likevel vil jeg påstå at Stor Kokebok står seg. Jeg vil faktisk dra det så langt som til å si at Henriette Schønberg Erkens verker, med Stor Kokebok i spissen, er mer dagsaktuelle enn på lenge! Her er det full utnyttelse av alle råvarer, og bruksområdene for de ulike er mange. Om vi måtte ha en oppfattelse av at kostholdet i gamledager var kjedelig og lite variert, så var det i alle fall ikke for at det stod på utvalget i kokeboka til Schønberg Erken!

Hva nå?

Nå er et år med Prosjekt Henriette over. Jeg har ikke talt, men med tilbehør, småkakespesialen fra påske og enda noen godbiter, så vil jeg tro at bortimot seksti oppskrifter er prøvd ut gjennom året. Hver eneste uke har det vært noe nytt på bordet.

For meg har det ikke bare vært moro, men også gittnytt påfyll og inspirasjon til matlagingen. De som har spist maten har fått utvidet horisonten litt. Ekstra morsomt har det vært når vi har hatt gjester på besøk og Prosjekt Henriette har preget menyen. Jeg vet også at mange har fulgt prosjektet med stor interesse fra sidelinjen. Det skal dere, ikke minst, få se over på nyåret en gang!

Så, hva skjer nå? Jeg har tenkt litt på det, men ikke så hardt. Svaret har gitt seg selv: Prosjekt Henriette må fortsette! Prosjekt Henriette har rett og slett blitt en så stor og kjær del av Hverdagen på Fjellborg at jeg ikke klarer å gi slipp på det riktig enda, så vi tar rett og slett enda et år med Prosjekt Henriette!

Jeg har jo satt meg et hårete mål om å ha prøvd meg gjennom alle Stor Kokeboks oppskrifter før min utgave fyller 100 år i 2032, så det er bare å kjøre på. Dessuten er det altfor mye godt som vi enda ikke har smakt til at jeg kan si meg for ferdig utforsket med boken nå.

En konklusjon etter et år med Prosjekt Henriette

Konklusjonen, etter et år med Prosjekt Henriette, er derfor kort og godt denne: Prosjektet har tjent sitt formål. Jeg har nådd alle de målene jeg satte. Det er likevel fortsatt rom for læring og mye som er uprøvd. Henriette Schønberg Erken er fortsatt aktuell, og å la hennes Stor Kokebok forbli i bokhylla er rett og slett dårlig forvaltning av tidligere tiders kunnskap. Derfor lar vi prosjektet leve videre.

Har du som følger Hverdagen på Fjellborg lyst til å bli med på prosjektet, så er du hjertelig velkommen til det. Kan hende har du en utgave stående i hylla etter mor eller bestemor? Hvis ikke kan jeg tipse om at Stor Kokebok er å finne i Nasjonalbibliotekets nettbibliotek. På bruktmarkedet finnes det også ganske sikkert mange fine eksemplarer. Jeg tror ikke du vil angre på det om du anskaffer et eksemplar og tar det i hus.

Og så gjenstår det bare å se, da, hva som blir neste rett ut? Det er nok ikke utenkelig at det blir noen rester, for det er det mer enn nok av her etter julefeiringen. Svaret kommer rett over nyttår!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg