Prosjekt Henriette

Jakten på sagomel

Det er mye man skal drive med her i livet. Også i kjøkkenets tjeneste. Dette er historien om jakten på sagomel med en liten digresjon til skilpaddeslakt.

Utgått på dato

Det er torsdag og dagen for Prosjekt Henriette her på Hverdagen på Fjellborg.

Så langt i prosjektet har jeg jo for det meste delt erfaringer med oppskriftene, men i dag tenkte jeg å dele litt erfaringer med ingrediensene også. Og jakten på sagomelet.

Lurer du på hva Prosjekt Henriette er?

Jeg forteller HER

Ja, for ingrediensene er nemlig ikke alltid bare, bare, når man arbeider med utgangspunkt i ei kokebok fra 1932. Vi lever jo, som kjent, nært til et århundre senere og det ville ikke akkurat være å røpe slutten å si at det er en del ingredienser … utgått på dato, i Stor Kokebok.

Stor Kokebok, Henriette Schønberg Erken, tiende økede utgave, 1932

For fintfolk

Ja, for ikke å si uvanlige! Og jeg kan ikke skjønne annet enn at skilpadde, for eksempel, var uvanlig for folk flest i fattige Norge også i 1932, altså. For joda, i Stor Kokebok er det oppskrift på skilpadder å finne.

Skulle du være så heldig å få en sånn en i hende, men ennu ikke død? Fortvil ikke! Henriette hjelper deg! Hvordan slakte skilpadder er utgreid så en hver skal kunne klare det.

I mangel på ekte skilpadde, har jeg laget falsk skilpaddesuppe!

Les om den HER

Det slår meg at Stor Kokebok i sin tid nok ikke var skrevet for folk som oss. Folk som bor langt ute på landet og har griser i hagen og selv må gå med støvler på bena om det skal bli noe middag.

Jakten på sagomel. Stor Kokebok, Henriette Schønberg Erken, tiende økede utgave, 1932

Stor Kokebok er nok primært skrevet for byfolk og borgerskap. Sånne som kunne uttale de franske titlene som står nevnt i parentes under flertallet av middagsrettene. Og som ad omveier – jeg tipper via sjøfolket – kunne sende piken efter en tortoise. Vi andre får nok i høyden pent nøye oss med kaker av sjølfiska gjedde, ja.

Men, tilbake til jakten på sagomel og de sjeldne ingredienser!

Jakten på sagomel

Jeg har bladd en del i Stor Kokebok, og det har stadig dukket opp ingredienser jeg kun kan erindre å ha hørt om. Barnemel, for eksempel. Det er ikke i handelen lenger.

Da jeg like oppunder påske planla en dessert hvis saus inneholdt sagomel, var jeg helt på det rene med at det neppe var å finne på Rema 1000. Likevel syntes jeg å ha hørt såpass om sago at jeg så det som fullt mulig å få tak på de nødvendige grammene.

Den gang ei! Jeg synes liksom jeg kan se den myndige Henriette (jeg tror hun var en myndig dame, det må ei så driftig dame på den tiden ha vært) sitte der oppe på sin plass i himmelen. Hvordan hun sakte senker hodet, griper om neseroten med sine høyre tommel og ditto pekefinger og bare rister på hodet. «Dumme pikebarn!»

Jakten på sagomel. Stor Kokebok, Henriette Schønberg Erken, tiende økede utgave, 1932

Optimistisk husbond

Og der jeg hadde bange anelser, var husbonden full av optimisme og begav seg ut i jakten på sagomel med stor tro på egne evner. Eller i alle fall kjøpmennenes. «Dumme mann!»

Han hadde trålet alt av dagligvareforretninger i distriktet. Ja, eller rettere sagt; der ute i byen. Ikke et sagomelgram var blitt ham til del!

«Jeg avsluttet på Kiwi», fortalte han, «og der fant jeg den gamleste dama som var på jobb!» (Dét var en ikke helt borte vekk-taktikk i jakten på sagomel, det kunne jeg signere. For et par år siden spurte nemlig jeg en litt under jevnaldrende med meg etter pektin i samme forretning og endte med å forklare hva i alle dager pektin er for noe.)

«Men vet du hva hun svarte?» ville husbonden vite. «Sagomel, ja, det har vi hatt, men de kundene som handlet det, handler ikke lenger!» Ledd hadde hun også gjort!

Jakten på sagomel. Stor Kokebok, Henriette Schønberg Erken, tiende økede utgave, 1932

Heldigvis for husbonden, så fant’n seg i alle fall en ny traktor da det knep!

Storkar med traktor kan du lese HER

Jakten på sagomel er blitt jakten på erstatningen

Husbonden hadde gått slukøret fra butikken og hadde for da gitt opp jakten på sagomel.

I stedet begynte jeg jakten på erstatningen.
I slike stunder kommer det godt med å ha trofaste Fjellborg-følgere, og et lite spørsmål ut i Hverdagen på Fjellborgs kanaler i sosiale medier førte til et ras av forslag.

Tapioka ble foreslått, og likeledes potetmel. Ja, eller potetesmel da, som Henriette kaller det i Stor Kokebok. Sagogryn var også en god mulighet, mente flere, for det kan jeg jo bare male opp til mel i en blender.

Dagen etter kom da også husbonden – på eget initiativ – hjem med en pose sagogryn. Spør om han var stolt som en hane! Nå inneholder vel strengt tatt ikke Hoffs sagogryn et eneste gram av ekte sago heller, men nå var det ikke matjuks dette innlegget skulle handle om.

Er jakten på sagomel over?

Så er det jo grunn til å spørre seg: Er jakten på sagomel over? Nei, den er vel ikke det. Jeg kommer nok fortsatt til å ha øynene åpne, for tenk det: De som gjerne skulle handlet sagomel handler fortsatt!

Stor Kokebok, Henriette Schønberg Erken, tiende økede utgave, 1932

Dog kommer ikke Prosjekt Henriette til å stanse opp selv om ikke alt er like enkelt å få tak i. Jeg har jo gjentatte ganger tatt til orde for at oppskriftene må være veiledende, og det må de jo åpenbart være skal man i det hele tatt få laget en del av dem.

Mon tro om Schønberg Erken i sin tid kunne forutse sagomelets ende i det norske kosthold? Neppe. Det får meg likevel til å undres: Hvilke ingredienser i Fra Boller til burritos – kokeboken som er min generasjons fasitsvar på kjøkkenet – vil mine oldebarn ikke kunne finne i butikk? Fortsettelse følger om 90 år!

Prosjekt Henriette fortsetter forresten neste uke allerede. Kan hende med sagogryn. Og skulle du som leser tilfeldigvis kjenne til et parti med sagomel, så ta endelig kontakt!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Facebooklinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 38 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

5 Comments

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Verified by ExactMetrics