Rødgrøt med sagogryn

I Prosjekt Henriette er det noen oppskrifter som gjør meg umiddelbart mer skeptisk enn andre. Rødgrøt med sagogryn var en sånn oppskrift, men var det med rette?

Et møblert hjem

Noen ganger så føler du mer på det enn andre ganger, at du tilsynelatende representerer et møblert hjem med tingene på stell.

Som når du står ved bakehylla i butikken for å kjøpe mel så en får bakt no’ brød til livet. En eldre, hvithåret kvinne med minst 40 års lengre fartstid enn meg her nede på vår jord, stod like ved siden av oss da fireåringen spurte ivrig: «Hva skal vi ha til middag i dag?» «Lapskaus», svarte jeg.

«Kan vi ha dessert?» fortsatte fireåringen, som dessverre ikke kan sies å ha lapskaus som livrett. «Ja, i dag har jeg faktisk tenkt til å ha dessert», smilte jeg til ham. «Hva da?» «Rødgrøt med sagogryn», svarte jeg og følte i det samme at her røpet jeg ganske mye om oss ved en enkel hverdagsprat med veslebror. Jeg tør nesten ikke røpe at vi begge gikk i arbeidsbukser og strikkagensere.

Og hva den gamle damen tenkte? Antakelig sitt, og muligens et og annet om sagogryn. At det var noe hennes bestemor – eller noe i den duren – brukte. I alle fall noen født nærmere 1932 enn undertegnede.

Rødgrøt med sagogryn – hva kan gå galt?

Ja, for sago-moroa fortsetter.

«Hæ? Har jeg gått glipp av noe gøy? Hva da, sago?»

Se HER

Husbonden kom jo tross alt hjem med noe som utgav seg for å være sagogryn etter opprinnelig å ha jaktet sagomel. Og – da må jo husmora i sin tur innfinne seg å kjøkkenet. (Ikke at husbonden var hjemme til middag i dag, men det har egentlig ingenting med saken å gjøre.)

Rødgrøt med sagogryn så liketil og greit ut. Sagogryn, vann, saft og sukker? Hva kan gå galt, liksom?

Tja. Mangel på ekte sagogryn, muligens.

Vannabsorberende dekorperler?

Siden bare halvparten av oss – målt i inntak – var hjemme til middag, halverte jeg oppskriften da jeg i ettermiddag skulle lage rødgrøt med sagogryn. Det var nok greit.

Det begynte å ane meg allerede da sagogrynene hadde trukket bare noen få minutter. Da begynte saggrynene å minne mest om sånne vannabsorberende perler som brukes i dekorasjoner og oppsatser, og litt mindre om … god mat.

Etter anbefaling fra baksiden av sagogrynpakningen halverte jeg koketiden fra Henriettes halve time til Hoffs femten minutter. Jeg tilsatte saften, gav det et oppkok, og …

Skuffet barneflokk

… avblåste desserten. I alle fall som rødgrøt og sagogryn. «Hæ?» sa de tre barna mine i kor, med et sånt tonefall så det hørtes ut som om hele sommerferien var avblåst. Ikke bare en hverdagslig dessert.

«Jammen se, da!» sa jeg, og viste dem den småklumpete smørja som lå i kjelen. «Øh …» Protestene stilnet, men ansiktene røpet dyp, dyp skuffelse.

Det er vel som husbonden tørt kommenterte, en dag forrige uke da veslebror stod ved siden av plassen min ved kjøkkenbordet etter middag og hylgråt. Han ville jo så gjerne ha dessert! Eller i det minste kake! «De svigerdøtrene våre har du gjort det vanskelig for.»

Semulegrøt til unnsetning

Rødgrøt med sagogryn ble det dårlig med, for rødgrøten ble mer som rødsaus bare med litt ekstra mye stivelse i. Men, mor vet råd!

Semulegryn er nemlig noe vi alltid har (!). Kald semulepudding hadde vi ikke tid til, for årets siste foreldremøte stod og halte i andre enden av middagen, men semulegrøt et godt som noe!

Fra rødgrøt med sagogryn til semulegrøt med rødsaus? Det funket, det! Selv om rødsausen ikke var helt ideell og tiden knapp. Dessert er dessert! Og da ungene bad om en dessertporsjon nummer to, så var det den røde massen med sagogryn de ville ha.

Rødgrøt med sagogryn

Det er vanskelig å komme med en entydig konklusjon på ukens utgave av Prosjekt Henriette. Er rødgrøt med sagogryn greia?

Høyst sannsynlig – i 1932! Siden jeg, av årsaker som bare sagoimportørene kan svare for, ikke har den ringeste erfaring med ekte sagogryn, så aner jeg ikke hva dette skulle ha vært. Men, at det skulle være hva det ble? Jeg tviler sterkt!

Med sagoerstatning på tapioka ble rødgrøten ikke en umiddelbar suksess.

Du hadde håpet på dessert, du?

Prøv DENNE i stedet

Dog vil jeg nok tro at rødgrøt med sagogryn var en alle tiders hverdagsdessert den gang sagogryn var noe folk selv i midten av tredveårene hadde et forhold til. Det er bare det, at der er vi ikke i 2023.

Dermed må jeg nok også innse at dette ikke er en av de oppskriftene fra Stor Kokebok jeg vil ta med meg videre i min husmorgjerning. Ja, såfremt det ikke skulle komme noen ekte sagogryn min vei. Synd, men sånn er det.

Så, bedre lykke neste uke? Med neste prosjekt?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg