Mat i krisetid

Seks år etter nedstengningen: Har vi kunnskap til å lage mat av det vi faktisk har i en ny krisetid? Et innlegg om beredskap, karripasta og gamle kokebøker.

Når det stormer

Flere ganger i ettermiddag har jeg lurt på om jeg kanskje ikke skulle fylle opp litt vann i et par mugger. Bare for sikkerhets skyld, liksom. Ute er det sterk kuling, og i løpet av natta skal vi nå storms styrke. Sannsynligheten for at noe tar strømforsyningen vår er temmelig stor. Og – forsvinner strømmen, forsvinner vannet. Sånn er hverdagen med egen brønn.

Likevel har det så langt blitt med tanken. Dårskap. Det finnes jo ikke et mer dekkende ord for den slags latskap. Mot bedre vitende, så tar jeg det «etterpå», ikke sant. Antakelig i det øyeblikket strømmen forsvinner og det gjelder å tyne siste kraft ut av brønnpumpa før trykket forsvinner. Da kan jeg stå der og være sint på meg selv for å ha ventet til det egentlig var for sent.

Kjenner du deg igjen? Kanskje ikke akkurat i å ha brønnpumpe, men å stille uforberedt mot bedre vitende?

For seks år siden

Det er 12. mars i dag. Det er en dato som har satt seg i ryggmargen på lik linje med 17. mai og bursdagene til de jeg er glad i. Skjønt, der 17. mai og bursdager er hyggelig, så var jo ikke akkurat 12. mars 2020 dét.

Jeg husker hvordan jeg tok veslebonden på fanget. Det var to dager til seksårsdagen hans, og han gråt så han ristet da jeg fortalte ham at selskapene han hadde gledet seg så veldig til måtte avlyses. Norge ble stengt ned på flekken, og livene til noen hver av oss ble snudd på hodet.

For veslebonden er det nå et halvt liv (!) siden. Igjen er det to dager til bursdag, og jeg har holdt på med forberedelser til selskapet hans i dag. Forhåpentligvis er det ingenting som kan ødelegge for festen denne gang, men usikkerheten i verden har ikke akkurat blitt mindre på de seks årene som har gått siden den spesielle marsdagen i 2020.

Kunnskap i krisetid

Er vi forberedt? Det snakkes om dette beredskapslageret vi skal ha hjemme. Knekkebrød, havregryn, batterier og varme tepper. Jeg har tatt til orde for det mange ganger før og jeg gjør det igjen: Det hjelper lite med et beredskapslager om vi ikke også har kunnskap i tillegg.

Jeg har blant annet skrevet et innlegg med tittelen «Kunnskap – har du nok?»
Du finner det HER

Visste du at Stor Kokebok i sin tid ble skrevet for å gi husmødrene kunnskap?

Ikke bare om hvordan lage forloren hare, dekke et lekkert aftensbord eller å steke de perfekte småkakene. Nei, det var like mye en kokebok skrevet for å lære den norske husmoren hvordan hun kunne utnytte de norske råvarene. Det som ble produsert i landet.

Det er kanskje noe å tenke på når det er stiv kuling i verden? Jeg har selv opplevd å stå i butikken og ikke fått kjøpe verken mel, gjær eller bleier. Noe så banalt som bleier! Det er ganske sprøtt, syns du ikke? Like fullt har det faktisk skjedd. I vår levetid.

Mat i krisetid?

Jeg vet ikke med deg, men jeg har aldri før hørt om Hormuzstredet. Ikke før for noen få dager siden. Jeg skjønner at dette hittil ukjente stredet nå plutselig kan påvirke hverdagen min. Kan hende i nokså stor grad også.

Midtøsten er heller ikke det eneste stedet i verden det er uroligheter. At vi kan stå i butikken igjen og ikke få kjøpt det vi tenker på som basisvarer er faktisk ikke utenkelig. Hva gjør vi da?

Nysgjerrig på hva jeg alltid har i matboden?
Les mer HER

I dag hadde vi kyllingfilet til middag her hos oss. Jeg la dem i en form, hadde på fire teskjeer green curry paste, en passelig skvett med Gryr matfløyel, lot det hele stå i stekeovnen til kyllingen var gjennomstekt, og serverte det hele med jasminris ved siden av. Det hadde vi neppe hatt til middag om landegrensene var stengt over lengre tid.

Stenges landegrensene ned over lengre tid, må vi faktisk belage oss på den maten vi produserer innenfor landegrensene. Takket være politikere som har en minst like stor grad av dårskap som jeg selv sitter på i dag (jf. de tomme vannmuggene mine), så har vi ikke mat så vi klarer oss så altfor lenge. Det kan vi godt diskutere en annen dag. Men har vi fortsatt kunnskap nok til å klare oss på den maten vi faktisk har?

Mat i krisetid

Det hender jeg tenker på det når jeg lager mat fra Stor Kokebok. Rett nok har hun hentet mye inspirasjon fra utlandet, Henriette Schønberg Erken også, men de aller fleste ingrediensene er mulige å tak i nesten uansett. Mange oppskrifter som vi bruker i dag, krever helt andre ingredienser. Selv ikke på Sørlandet vokser det kokospalmer, og jeg har enda til gode å se en rismark på norsk jord.

Bare det å få tak i oppskriftene på mat kan jo være en prøvelse i seg selv i krisetid, for den som har gjort seg avhengig av Internett til den slags og all slags. Akkurat dét har jeg tenkt på mange ganger når jeg har bladd i Stor Kokebok og de andre kokebøkene som står i kjøkkenhylla her; jeg har dem, uansett hvordan infrastrukturen her til lands opptrer.

Det som står mellom permene i – blant annet – Stor Kokebok, er dessuten skrevet i en annen tid. I en tid da man ganske sikkert var beredt for vel så mange uroligheter som det vi opplever i dag. (I dag opplever vi strengt talt flere, og det med dårligere kunnskap om overlevelsens kunst enn de hadde den gang.) Det er jo et tankekors.

Poteter kalles ikke sikringskost for ingenting!
Les mer HER

All den tid vi trenger mat uansett, også i krisetid, så er det kanskje ikke så dumt å vite hvordan man lager den? Uten grønn karripasta på glass og en ferdigblanding på pose. Ja, for når det først kniper, så har vi helt sikkert nok andre ting å drive med om ikke vi samtidig skal lære å forstå opp og ned på en potet og en ripsbusk. Tror du ikke? Og når vi først er inne på det: Jeg tror jeg skal gå å fylle de vannmuggene.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg