Husmorskole?

Jeg har alltid misunt bestemor som fikk gå på husmorskole. Har husmorskolen fullt og helt utspilt sin rolle, eller er det rom for den også i dagens samfunn?

Inspirert av bestemor

Det er torsdag og Henriette-dag her på Hverdagen på Fjellborg. Etter noen uker med oppskrifter, har jeg i dag tenkt til å dele noen tanker jeg har gjort meg underveis i arbeidet med Prosjekt Henriette.

Denne uka er det langt på vei bestemor som har inspirert meg. Og før jeg fortsetter, så må jeg bare foreta en ørliten digresjon, og få si tusen, tusen takk for alle de titalls meldingene med kondolanser som har ramlet inn siden tirsdag. Det varmer!

Med tapet av bestemor som et åpent sår i hjertet, kunne det videre innlegget hatt mange slags innledninger når husmorskole er tema. Jeg tror likevel jeg gjør det kort og gjengir en setning fra talen jeg delte tirsdag:

Jeg har alltid vært misunnelig på bestemor som fikk gå på husmorskole, men selv om jeg aldri fikk den muligheten, så fikk jeg i det minste det beste alternativet som var å oppdrive på markedet i min tid: Det var bestemor.

Talen jeg holdt for bestemor i begravelsen ble delt her på Hverdagen på Fjellborg.
Du finner den HER

På husmorskole

Bestemor tilhørte den generasjonen som fikk gå på husmorskole. Det var noe jeg misunte bestemor kolossalt! Tenk å kunne lære å lage så god mat som bestemor? Husmorskole måtte være tingen.

Jeg var ikke gamle jenta da jeg beklaget meg over å være født for sent for den slags. Men, som sagt, så hadde jeg det beste alternativet som var å oppdrive i min tid. Jeg hadde bestemor. Hun lærte villig vekk det hun kunne. Og – etter at jeg begynte å arbeide med Stor Kokebok, så har jeg forstått at hun levde og lærte videre som hun selv hadde lært. Henriette Schønberg skriver nemlig i Stor Kokebok følgende:

Mål og vei nøiaktig. Slump aldri. Det beste kjennetegn på en flink kokke eller husmor er at hun veier; mange innbiller sig det motsatte.

Dette med nøyaktighet er bare én av mange regler i Stor Kokebok.
Les om flere HER

Slump og slurv lå ikke for bestemor. Hun var særdeles nøyaktig i alt hun foretok seg. Det lærte hun også videre. Hun sa aldri som Henriette, at det kjennetegnet en flink husmor, for det ville hun aldri selv ha sagt høyt at hun var. Men, at både bestemor og Henriette var inne på noe? Det tror jeg ganske sikkert!

Husmorskole og Stor Kokebok

Et spørsmål jeg ofte får i forbindelse med Prosjekt Henriette, er om Stor Kokebok virkelig lar seg bruke i dag. På det kan jeg aldri svare direkte ja eller nei på. Det er nemlig med et forbehold: At du ikke er aldeles nybegynner på kjøkkenet.

Stor Kokebok er et oppslagsverk som dekker alt du trenger å kunne, så absolutt, men det er også et oppslagsverk skrevet i en helt annen tid. I en tid hvor piker og kvinner hadde et helt utgangspunkt enn i dag for å håndtere en husholdning og et kjøkken. Så mange som 3 000 kvinner ble hvert år uteksaminert fra en av landets mange husmorskoler¹. Kjøkkenet som sådan fungerte jo også på en ganske annen måte enn i vår tid, hvor halvfabrikata i stor grad har overtatt matlagingen.

Om Stor Kokebok enn må brukes med et visst forbehold, så er den i aller høyeste grad aktuell!
Les mer HER

I dag har de fleste heller ikke mer enn et par år med Mat og Helse som fag i grunnskolen å vise til. Kvaliteten på undervisningen beror i stor grad på den enkelte lærers kunnskap og interesse for faget. Der kommer også forbeholdet inn.

Henriette Schønberg Erken kjente sitt publikum, og som den forkjemperen hun var for husmorskoler, så kunne hun også med rimelighet anta at publikum hadde et minimum av kunnskap. Stor Kokebok var jo tross alt et verk for husmora.

Mer enn kunnskap

At yngre generasjoner av i dag skal ha forutsetning for å forstå Stor Kokebok, er å forvente for mye. Skal du ha maksimalt utbytte av Stor Kokebok, slik den er skrevet, i dag, så bør du ha et minimum av kunnskap fra et eller annet hold.

Og det er her bestemor kommer inn i bildet igjen, for hun gav meg det minimumet av kunnskap. Litt mer også, muligens, for hun gav meg interessen. Ikke ved å trykke det nedover hodet på meg og forlange at jeg skulle ta min del i kjøkkenet; jeg var aller helst med bestefar ute på jordet, i fjøset eller i traktoren, jeg. Likevel har jeg fått interessen med meg inn i voksenlivet.

Nøyaktig hva som gjorde det? Uvisst. Men at bestemor skal ha takken for det? Utvilsomt! Det kan nok tenkes at god mat, tilberedt med omsorg for de man er glad i og masse kjærlighet gjorde sitt, men det var noe med hele pakka, tror jeg. Og jeg tror ikke at det hjelper med bare kunnskap, uansett omfang, om man ikke også har interessen.

Husmorskole igjen?

Det igjen får meg til å tenke på hvilket ansvar som i grunnen hviler på mine skuldre. Ja, for det hjelper ikke om det finnes aldri så gode oppslagsverk om ikke interessen ligger der. Kunnskap kan vi tilegne oss på flere vis, men det krever interesse. Og, den må komme fra et steds. Jeg må vekke den hos mine barn, for hvor ellers skal de få den fra?

Bestemor hjalp meg alltid når jeg lurte. Besvarte alle spørsmål, enten svaret kom prompte eller etter litt spekulasjoner oss i mellom. Alltid var hun begeistret for resultatet, og om resultatet ikke holdt helt mål, så var uansett holdningen at da går det bedre neste gang.

Ofte når jeg står der med Stor Kokebok lurer jeg på hva Henriette ville sagt. Til tross for en god læremester, så mangler jeg jo bakgrunnen fra en husmorskole. Likevel håper jeg hun hadde latt meg passere med i det minste en middels karakter.

Husmorskole igjen?

Man lærer jo så lenge man lever og er villig til å lære. Likevel skulle jeg gjerne hatt mitt år på en husmorskole. Jeg har nemlig troen på et evig forbedringspotensial. Og – ikke minst: At den som lærer noe skikkelig, vil få større glede av å utføre de oppgavene han eller hun er nødt til å utføre nettopp fordi de kan det. Og der, der mener jeg at en husmorskole av i dag, som hadde tatt elevene på den rette måten, kunne hatt et enormt potensiale. Vi har nemlig tapt enorme mengder med kunnskap de siste årene, og det er tap av mer enn bare kunnskapen i seg selv.

Kanskje enda viktigere, dagens verdensbilde tatt i betraktning, er den rollen husmorskolene opprinnelig hadde. Da de først kom til, så var det jo blant annet for å lære kvinnene å nytte det vi som nasjon er sjølberget på. Hvordan produsere mat med de råvarene vi har tilgjengelig? Husmorskolen var et slags svar på mennenes landbruksutdanning.

Du lurer kanskje på hvorfor Stor Kokebok får så mye spalteplass på en sjølbergingsblogg?
Du får svaret på hvorfor HER

Har vi den kunnskapen vi trenger til å utnytte sjølbergingsgraden vår fullt ut i dag? Mat- og helsefaget er ikke tilstrekkelig for å gi videre den kunnskapen. Hvor skal vi og den oppvoksende generasjon få vekket interessen og tilegne oss kunnskap da?

Kunnskap, har vi nok?
Det har jeg spurt om HER

Det er mange spørsmål og svarene er antakelig ikke så mange. I alle fall er de ikke tydelige. Det er mange hensyn å ta, men at det ligger mye god omsorg i et godt måltid mat, servert på en hyggelig måte, derom hersker ingen tvil. Det har både Henriette og bestemor lært meg!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

1. https://snl.no/husmorskole ↩︎