Sjølberging

Poteter i krisetid

Vi lever åpenbart i krisetider. I alle fall om vi skal tro medienes krigstyper. Er det en trend, eller er det de utallige krisene som vekker noe i oss når pallekarmene popper opp?

Alle slags kriser

Jeg lå på alle fire mellom radene av potetris. Ugraset hadde fått herje fritt litt for lenge, men nå var det på tide å vise hvem som var sjefen og småbrukeren her. Luke er kan hende kjedelig arbeid, men jeg ser det ikke slik. For meg er det en fin anledning til å la tankene fare og hodet arbeidet. Jeg liker å tenke.

Gård? Småbruk? Minibruk? Ingenting?

Les mer om Fjellborg HER.
Poteter er god og allsidig sikringskost i krisetid

Akkurat denne ettermiddagen var det verdenssituasjonen som fikk en analyse der under capsen. Mediene forteller oss med krigstyper at det er krisetid. Det er både energikrise, matsikkerhetskrise, drivstoffskrise, rentekrise og ikke minst priskrise. Alt blir dyrere, og det skal selv vanlige folk få merke i tiden framover.

Nå tror nok jeg at de store mediehusene liker å krisemaksimere krisetider. De selger på å skape frykt. Særlig fordi de ofte mener å ha løsningen klar til deg: «Slik unngår du» og «dette bør du gjøre nå». Likefullt kan vi ikke lenger lukke øynene for at verden slik vi trodde den var, er i ferd med og endres.

Fra livsnødvendighet til livsstil – og tilbake?

Jeg har flere ganger skrevet om hvordan sjølberging har gått fra å være en livsnødvendighet til å bli en livsstil. Mange av de jeg har blitt kjent med gjennom skribleriene mine, og som lever slik som oss, gjør det gjerne fordi de drives av et ideal. Litt sånn at «alt var bedre før, og sånn vil vi ha det».

For åtte-ti år siden, da vi flyttet til Fjellborg, var det nok mange som syntes vi gjorde en fin innsats for å ivareta tradisjonene, samtidig som de tenkte med seg selv at «det er ikke noe for meg». Interessant nok, kan jeg nå betrakte de samme menneskene sakte, men sikkert følge litt etter: Det er drivhus, høner, grønnsakshager, og for ikke å snakke om poteter! Mange har plutselig fått poteter i hagen.

Poteter er billig og allsidig sikringskost i krisetid

Hvorfor er det sånn, undres jeg. Er det slik at det ikke lenger bare er en rendyrket livsstil? Det er ikke sikkert at jeg skal undervurdere den påvirkningskraften sosiale medier har, men kan det også være en underbevissthet som jobber i oss mennesker når verden viser tegn til uro? Vi søker etter røtter? Og litt sånn instinktivt etter overlevelse?

«Høyeste prisstigning siden 1982!» «Inflasjonen er på 5 %!» «Reallønnsveksten er negativ!» Er det krisetid?

Vi har mat

Jeg dro vekk en kvast meldestokk. Er det mon sånn at potetene våre er mer verdt i år? Ja, for uavhengig av hvordan jeg ser på saken, så vil ikke disse potetene koste meg ei eneste krone gjennom vinteren. Vi har mat. Poteta er dessuten veldig allsidig.

Jeg syns det er vanskelig å tenke de tankene uten selv å krisemaksimere. Det er jo ikke slik at vi står uten mat på bordet. Vi er heldige og har en økonomi som tåler noen prosents oppgang på renta. Likevel så har jo heller ikke vi ubegrenset med midler, og de pengene vi har skal strekke til de samme utgiftspostene uansett hva prisnivået ligger på. Vi lever i utgangspunktet nøysommelig, og kan ikke bare si opp en haug med abonnementer for å spare en slant. De abonnementene har vi aldri hatt, og strømforbruket kan vanskelig senkes uten å ta klesvaska i elva.

Sjølberging og økonomi

Jeg er utdannet økonom og syns tall er gøy. Derfor klarer jeg heller ikke helt å se på sjølforsyningsgraden vår uten å se tall. Nå må jeg understreke at poteter har vi satt først og fremst fordi ureist mat er morsomt. Vi har griser fordi ureist grisekjøtt er godt og vi har trua på dyrevelferden i det. Likevel er det ikke til å komme unna, nyhetsbildet tatt i betraktning, at det har noe for seg også økonomisk. De potetene vil bidra positivt inn i husholdningen ikke bare på smak!

Og jeg lurer: Vil vi komme til å bevege oss tilbake dit? At sjølberging ikke lenger bare vil være en livsstil for spesielt interesserte, men også en livsnødvendighet om enn ikke i like stor grad som tidligere?

Potetjordet har fått pleie denne uka

Tørkesommeren 2018 viste oss det. Krigen i Ukraina viser oss det. Hetebølgene i Europa nå i sommer, som påvirker områder kjent for matproduksjon. Tørken i Amerika. Det påstås at vi bare knapt har sett begynnelsen. På hva? Krisetid?

Vi kan ikke basere matsikkerheten her til lands på å kjøpe fra andre. Verdens største pengesekk hjelper lite når det ikke er noe å kjøpe. Vel har vi dyktige bønder her til lands som tar et stort ansvar, men vil hver enkelt av oss også etter hvert begynne å sørge for seg selv?

Kunnskap for kriser

Det må jo være noe som driver alle pallekarmdyrkerne her til lands? Idealisten i meg håper at det ligger en slags stille protest mot samfunnsutviklingen mellom hver rand av salat og selvsådde redikker. Økonomisk vekst er vel og bra, men det kan synes å ha gått for langt. Vi har effektivisert oss vekk fra et bærekraftig samfunn, og i stedet for å gledes over lite, krever vi stort.

Jeg nappet vekk ei tue med tistler. Om du bare plukker lavt nok unngår du at den stikker. Hva kan jeg egentlig lage av disse potetene? Tankene vandret tilbake til den krisekaka jeg lagde til pappas bursdag for noen år siden. Den vakte jubel for sin gode smak. Med jøssingkrem og friske bringebær var den virkelig god. Potetlomper? Potetbrød? Det skal være saftig, sies det. Potetmos. Potetsalat. Jeg hørte grisen snøfte. Flesk og duppe og kokte poteter er jammen også godt!

Krisebløtkake med jøssingkrem?

Du finner den HER.

Jeg tror ikke det er nødvendig å lage så mye rart av potetene for å overleve. Men, jeg tror det er viktig at kunnskapen om hvordan det gjøres overlever! Både hva gjelder potetdyrking og det man kan lage av potet, men også all annen mat. Vi må vite hva som skal til, og det kan vi i grunnen bare vite om vi holder det i live. Lærer det. Gjør det. Lærer det videre. Kanskje ikke vi, men kanskje må noen andre siden. Og i mellomtiden skader det neppe med litt bakkekontakt.

Innsats smaker godt

Når vinteren kommer skal jeg kose meg med potetene våre. Vite at det krevde en innsats og kjenne på at det var verdt det. Jeg er nok idealist. Kan hende krisemaksimerer jeg litt i eget hode når det får arbeide for lenge på egenhånd, men så lar jeg meg heller ikke skremme av mediene og det som spås å være krisetid, for jeg vet at jeg kan!

Den ganle slepeharva etter oldefar er skrudd om for å passe traktor i stedet for hest

Hva tror du? Vil sjølberging forbli en livsstil eller vil det igjen få en grad av livsnødvendighet ved seg? Del gjerne tankene dine rundt temaet i kommentarfeltet.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Facebooktwitterlinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

One Comment

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Verified by ExactMetrics