Sjølbergingens glemte side
Sjølberging er mer enn å sette poteter, dyrke tomater og holde høns. I dag forteller jeg om det jeg mener er sjølbergingens glemte side.
Et spennende spørsmål
For ikke lenge siden hadde jeg bursdag. Da lot jeg meg intervjue av selveste Chat GPT, og et av spørsmålene jeg fikk, var hva jeg mente at var den mest undervurderte formen for sjølberging.
Dette krever jo en lang utgreiing! Utrolig spennende spørsmål! Men, jeg skal fatte meg i korthet, basert på egen erfaring: Den mentale virkningen. Og i det legger jeg at det gir stor mestringsfølelse å vite at man kan noe, at man får til noe og at man kan klare seg sjøl. Blant annet.
Siden har jeg gått og grublet litt mer på dette spørsmålet. Sjølbergingens glemte side? Ja, eller skal vi si underkommuniserte? Det er på tide å svare litt bedre på spørsmålet fra Chat GPT. Greie ut!
Gikk du glipp av bursdagsintervjuet?
Du finner det HER
Sjølbergingens glemte side
Jeg holder jo en del kurs og foredrag. Hver gang jeg står foran en forsamling, stor eller liten, starter jeg alltid med å fortelle litt om meg selv. Hvem er jeg til å fortelle dere noe om dette temaet?
Jeg forteller alltid at jeg er økonom av yrke, men så er det jo også slik at livet ikke alltid følger kartet. Kroppen min ville det annerledes, og arbeidslivet var etter hvert ingen værende plass for meg med de utfordringene jeg har. Nok om det, men så er det jo slik at når livet ikke blir som man hadde tenkt, så må man tenke annerledes.
For meg ble sjølbergingen – og Hverdagen på Fjellborg – løsningen. Eller skal vi kanskje heller si redningen? For dette er for meg sjølbergingens glemte side: Den mentale effekten.
Da det ble klart at jeg ikke lenger skulle møte på jobb hver morgen, måtte jeg ha noe annet å stå opp for om morra’n. Ungene mine var for meg ikke nok. Det ville jeg heller ikke at de skulle være. Mammas velbefinnende skulle ikke baseres på deres tilstedeværelse; de måtte få ha sine liv. Jeg måtte selv ta ansvar for mitt.
Veien ut av arbeidslivet var tøff og er til dags dato delvis fortrengt
Jeg forteller mer HER
Meningsfullt bidrag
At sjølberging skulle bli min bane; kanskje var det tilfeldig eller også var det kanskje meningen hele tiden? Det kan jeg bare spekulere i, men slik ble det nå engang.
Av alt jeg kunne fylle dagene med, så var det kanskje noe av det bedre også, for det å virkelig lage mat har hele tiden føltes ut som et meningsfullt bidrag til fellesskapet. Her hjemme, først og fremst, men etter hvert også gjennom bloggen og alt den har bragt med seg av muligheter.
Nettopp det har vært viktig for meg, og er også en viktig årsak til at jeg trekker fram nettopp det mentale som sjølbergingens glemte side. Ja, det er det forresten fortsatt. For, det å føle seg nyttig, det er viktig for vårt alles ve og vel! Å føle at vår tilstedeværelse, vårt bidrag, gjør en forskjell; det skal slettes ikke undervurderes. Verken for det faktiske bidraget eller for hva det betyr for vår opplevelse av egenverd.
Sjølbergingens glemte side?
Jeg prater stadig vekk om det å handle for å hjelpe på en indre uro også. Først og fremst i lys av et urolig verdensbilde, men jeg tror også at det er viktig å ha noe å fylle tiden sin med i alle fall. Lediggang er roten til alt ondt, og det tror jeg også at gjelder for vår mentale helse.
Nå skal jeg ikke være skråsikker og påstå at det å ha en pallekarm eller liten jordflekk vil løse all verdens problemer. Alle har vi vårt og våre metoder for å hanskes med det. Men, at det er en av sjølbergingens glemte sider, den effekten det er å jordes litt – nesten bokstavelig talt – gjennom å dyrke mat og se at det går? Det tror jeg ganske sikkert.
- Å vite at man kan noe
- Å føle at man bidrar
- Se at det nytter
Vi skal ikke undervurdere det. Mestringsfølelse. Jeg unner alle mennesker å kjenne på det. Og jeg tror, helt bestemt, at det er en viktig side ved sjølberging. Ja, for sjølberging er mer enn å sette poteter, dyrke poteter og å holde høns. Framfor alt er det en livsholdning, men i det ligger det også å klare å ta vare på seg selv. Å holde hodet over vannet og å holde seg svømmedyktig – også når møllebakkene kommer litt brått på.
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 39 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
