Kunnskap – har du nok?

Har du nok kunnskap for å klare deg selv? Er det tilstrekkelig kriseberedskap bare å ha et kriselager? Dette er spørsmål jeg stiller i dette innlegget.

Vi klarer oss selv!

Forleden fortalte jeg deg om hvordan sjølforsyningsgraden her til lands var tema rundt matbordet her på Fjellborg.

Gikk du glipp av det?

Du finner innlegget HER

Vi klarte aldri gi veslekæll noen gode svar på hvorfor sjølforsyningsgraden ikke er høyere her til lands. Det var vanskelig å komme til en konklusjon, men gutten gjorde sin egen og rettet seg godt opp i ryggen for den saks skyld:

«Men mamma! Da er jo det vi gjør her hjemme kjempelurt! Vi lager jo mat. Vi klarer oss selv!»

Og ganske riktig: Vi har evne og kunnskap nok til å klare oss selv! I alle fall et langt stykke på vei.

Forberedt på krise

Denne konklusjonen fikk husbonden og meg til å samtale litt. I avisen hadde vi nettopp lest om hva Putin kunne komme til å finne på for å ramme Vesten i størst mulig grad. Samme dag hadde dessuten Clara Lidström publisert et innlegg på sin blogg om hva en hver i nabolandet vårt burde gjøre for å være forberedt på en krise.

I Norge har vi en tilsvarende liste, om enn ikke like fullstendig, kanskje. Men det er klart; øyet som ser også videre. Vi er ganske så oppdaterte på den lista, mer eller mindre ubevisst. Eller naturligvis, kanskje snarere. Det eneste som virkelig mangler er dab-radio, men det hjelper oss lite all den tid dab-dekningen på vår adresse er alt annet enn stabil. Og det er når Internett fungerer!

«Kontanter har vi vel kanskje begrenset med», mente husbonden. Det kunne jeg saktens gi ham rett i. Om det var lite kontanter før coronapandemien er det bortimot ingenting nå. «På den annen side», fortsatte husbonden, «hva skal vi med kontanter? Mat har vi jo!». Og ja. Mat har vi, men hva med drivstoff?

«Jammen hvis Internett er borte», begynte jeg. Ja, hvis Internett er borte, så hjelper det i vårt moderne samfunn fint lite med noe som helst! Jeg er helt sikker på at jeg ikke engang får tanket diesel på Volvoen vår selv om jeg skulle ha aldri så mye kontanter liggende. Alt ville gå i stå uten world wide web.

Men er vi forberedt, da? Ville vi klare oss i et krisetilfelle?

Vi er forberedt

Her på Fjellborg er svaret et definitivt ja. Vi har det som så fint kalles for alternative oppvarmingsmuligheter fordi vi har vedovner. Nytt av året er også en vedkomfyr. Den skal jeg fortelle deg mer om siden. Vi har god tilgang på ved og har kunnskap om hvordan vi skal få den i hus.

Vi har ulltepper, godt med klær og både fyrstikker og tennstål. Medisiner har vi mer enn nok av, og vi kan slakte høner og fingre herfra til glade jul før vi går tom for sårpleieprodukter. Undertegnede har dessuten blitt så god på feltet at jeg nå blir spurt om jeg er sykepleier når jeg møter til sårkontroll.

Spøk og sår til side; det eneste vi kanskje mangler for å komme trygt i havn ved et krisetilfelle er salt. Vi har, som kjent, sjølberging som livsstil. Mat skorter det med andre ord ikke på verken for tre døgn eller tre måneder, for den saks skyld. Det kan imidlertid bli en utfordring med matberedskapen dersom vi får et lengre strømbrudd. Mye av det vi konserverer, er jo frosset. Én ting er rørte bær og tørrstekt sopp, men kjøttet er det verre med.

Vi har dessuten en velfylt matbod. Det tar tid, men det tas igjen på godsaker!

Les Hokus Pokus i matboden HER

Salt i krise

Går vi noen få generasjoner tilbake, var ikke hjemmefryser noe folk flest hadde. Men, også våre oldeforeldre spiste kjøtt. Bare på en litt annen måte enn i dag, og mye mer var konservert ved hjelp av salt. Vi vet det også av egen erfaring, at salt bevarer kjøtt utrolig godt. Så, ved et strømbrudd ville et lite lager av salt absolutt være en fordel. Da kunne vi legge ned kjøttet i salt i stedet.

Alternativt kunne vi tilberedt det som lot seg tilberede og legge det på glass. Eller hermetisere, da. For neida, det er ikke bare saft og syltetøy som kan hermetiseres! Bortimot alt kan hermetiseres, også kjøtt. Godt er det jammen også, faktisk. Av nysgjerrighet hermetiserte jeg ribbe for noen år siden i forbindelse med griseslakta. Du vet, sånn bare for å ha prøvd det, ikke sant? Det smakte altså så godt! Mer saftig og mør ribbe skulle du faktisk lete lenge etter.

Kunnskap er stikkordet!

Men altså, hvor vil jeg med dette? Salt. Hermetisering. Jo, vi kommer stadig tilbake til det: Kunnskap! Det handler om kunnskap. Har mennesket i 2022 kunnskap om hvordan overleve på egenhånd?

I dag er jo liksom det meste løst ved dagligvareforretninger og halvfabrikata. At hjemmefryseren har revolusjonert levesettet vårt hva mat angår, er hevet over en hver tvil. Men, hva om varene i butikken er utilgjengelige? Strømmen er forsvunnet? Og … gulp … Internettet nede for telling?

Jeg mener ikke å si at alle prompte bør løpe ut i skauen og høste det som er igjen å høste for så å få det lagt på glass. Men rent utover å lage brun saus fra bunnen av og å ukeshandle; vet du hvordan du lager og lagrer mat? Hvis strømstans truer med å forderve innholdet i fryseren din og det situasjonen gitt ikke hjelper å få igjen på forsikringa?

De fleste i dag, i alle fall de yngste, vil ha uvurderlig kunnskap om hudrens og vask av sminkekoster, og det er ikke noe galt i det, men hvor ble overlevelseskunnskapen av? Den forsvant ett eller annet sted i den økonomiske veksten.

Har vi kunnskap ?

Krisemaksinerer jeg? Både ja og nei. Heller ikke jeg går rundt og prepper matboden for tredje verdenskrig og atombomber, like lite som jeg leser kokebøker på sengekanten. Eller, OK, det siste der hender det faktisk at jeg gjør, men ikke for at jeg tror det utgjør forskjellen på liv og død. Jeg liker jo å tenke at det vil helst gå godt. Men samtidig; ingen kjenner morgendagen. Jeg nevner, i forbifarten, 9.mars 2020 og 23.februar 2022.

Vi fløy mann av huse for omsider å få de jodtablettene i hus i vinter. Kriselageret skulle ingen kunne ta oss på! Men er kriseberedskap bare det å ha nok knekkebrød og jodtbaletter? Har vi kunnskap nok, da?

Vi lever i et samfunn hvor vi er vant med at staten sørger for oss, men ved å la markedskreftene få så stor plass i styringen er jeg redd vi ikke er så godt sørget for som vi burde være. Bøndene forsvinner, de færreste har tid til å produsere maten selv, og enda færre har kunnskap om hvordan vi tar vare på den maten vi får tak i. Når niendeklassingene lærer å koke syltetøy i Mat og Helse – i tillegg til de helt elementære matlagingskunnskapene, selvsagt – da snakker vi bærekraft!

Hvis du vil lage og hermetisere ditt eget syltetøy, så kan du jo sjekke ut syltetøyskolen?

Du finner den HER

Kunnskap er selvstendighet

Veslekæll og de to brødrene hans klarer å kle på seg selv. De er høflige i møte med andre og har (i alle fall meg bekjent) et språk vi ikke behøver skjemmes over. Guttene er trygge på å være hjemme alene og er i det hele tatt ganske selvstendige individer, alderen medregnet.

Og – selvstendige individer er det vi vil de skal være, ikke å forveksle med individualister, vel å merke. Åpenbart er det hva veslekæll har observert også, at vi forsøker å lære og være: Ikke fristilt fra samfunnet, men i stand til å sørge for oss selv dersom samfunnet skulle komme til å være opptatt med andre ting. Kunnskap er selvstendighet! Krise eller ei, så er det mye kunnskap det vil være farlig å la glippe for kommende generasjoner. Ja, for morgendagen kjenner ingen, og i det ligger nok mye av sjølbergerens DNA.

Har du det i ditt?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg