Hva gjør vi med dyrene?

Å reise på ferie når man i praksis driver et småbruk er ikke bare, bare. Hva gjør vi med dyrene? Og drivhuset? Og hvordan går det med samvittigheten?

Hva gjør vi med dyrene?

Vi har jo som kjent nylig vært en uke på ferie. Hele familien med veslebror, veslebonden, veslekæll, husbonden og jeg.

Det gjorde godt på alle måter, bare å være en uke. Ingen plikter nærmest, utover å oppføre seg som folk. Men, når vi er bortreist, hva gjør vi med dyrene?

Vi har tre griser, fjorten høner og tre haner fordelt på to flokker, to katter, tre kattunger og attpåtil åtte bikuber. De kan jo åpenbart ikke klare seg alene når vi er på ferie. For ikke å snakke om drivhuset. Vi må ha hjelp.

Det å be om hjelp er faktisk noe jeg har blitt flinkere til.

Les mer HER

Vårt ansvar

Det er en evig indre kamp når man lever som oss. Dyrene og det vi ellers fyller hverdagen med er vårt valg og vårt ansvar. Likevel har vi, som de fleste andre, også et behov for en ferie eller noen dager vekk vann og dann. Hva gjør vi med dyrene da?

Uavhengigheten står sterkt, og jeg er ikke spesielt glad i å be andre om hjelp til å passe på vårt haraball. Likevel er det jo det vi må om vi skal få et avbrekk. Det avbrekket er dessuten ikke så mye for vår skyld som det er for ungenes. Det er stas å dra på ferie!

Det er imidlertid ikke bare, bare å overlate ansvaret for gårdsdyr til hvem som helst. Ting kan skje når vi er på ferie også, og selv om vi alltids kan komme hjem, vet vi jo aldri hvor ille det haster dersom hundre og ett er ute.

Har du lest om da Ingenting skjedde da husbonden var bortreist?

Du finner historien HER

Vi må velge våre hjelpere med omhu, rett og slett. Og ikke ønsker jeg å legge for stor belastning på den enkelte heller.

Grepa folk!

Hva gjør vi med dyrene? Jo, vi kunne jo absolutt latt være å ha dem. Det ville jo på alle måter vært det enkleste.

Husbonden og jeg er likevel enig i at vi ikke kan gi hverdagen vår på båten fordi vi i løpet av et år har behov for til sammen kanskje ti dager vekk av totalt 365. Det lar seg ikke forsvare verken den ene eller andre veien. (Særlig ikke da vi på ferie oppdaget at kjøttdeigen nå koster tett på hundrelappen per kilo! Vi fikk oss rett og slett ikke til å kjøpe den, og la om middagsplanene den dagen.)

Heldigvis er vi velsignet med noen flotte mennesker i livene våre. Sånne som sier at «det er bare å spørre» og «vi gjør det så gjerne» og «selvsagt». Rent ut sagt grepa folk, som er til å stole på og som vi vet at kan fikse situasjonene som måtte oppstå.

Hva gjør vi med dyrene?

Det er vanskelig å uttrykke hvor takknemlige vi er for den hjelpen vi får, slik at vi kan få et avbrekk som alle andre. For de som gjør det mulig for oss å kunne hekte vogna på bilen som er fullstappet med unger, kosedyr og Kaptein Sabeltann på CD.

Det er ingen selvfølge. Ikke når det er våre dyr, vårt drivhus og vårt ansvar. Vi vet at vi er heldige. Og innerst inne, så vet jeg jo at samvittigheten antakelig gnager mer hos meg enn det byrden tynger de gode hjelperne våre. Sånn er det jo alltid, uansett hva det gjelder når man trenger hjelp?

Lurer du på å skaffe deg dyr? Da er faktisk nettopp hvem du skal be om hjelp fra noe du bør tenke gjennom.

Les mer HER

Så, hva gjør vi med dyra når vi er bortreist? Jo, vi overlater dem i gode, trygge og hjelpsomme hender som tilhører de menneskene vi stoler på.

Vel hjemme igjen kan jeg også bekrefte at de har utført sitt arbeide strålende, alle mann. De tre grisene, fjorten hønene, tre hanene og fem kattene har hatt det alle tiders i vårt fravær. Drivhuset var like bugnende da vi kom hjem som da vi dro, og alt var såre vel. Men, nå er vi tilbake på Fjellborg igjen, og her blir vi en god stund for det er her vi trives aller best.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg