Husmora mener

Be om hjelp og du skal få

Før helgen gjorde jeg en oppdagelse: Det er ikke farlig å be om hjelp! Og ikke bare får du hjelp, men du åpner også for et bedre fellesskap og mer tid med de du er glad i. Høres ikke det bra ut?

Et dårlig tidspunkt

Jeg hadde akkurat publisert innlegget om hva jeg lærte som pasient, og satt og studerte på hvordan i huleste heklefjell jeg skulle få tatt opp poteter i år. Og tømt pæretreet. Og … Det er mye å gjøre på Fjellborg på høsten, så det er et litt dårlig tidspunkt for å ha en finger med suturer og uten hud. Husbonden på sin side har i overkant å gjøre med å overta den beisejobben kona ikke fikk fullført etter planen før maleren dukker opp og gjør det han skal.

Fikk du ikke med deg hva jeg lærte som pasient?

Du finner svaret HER

Husker du de mattestykkene på skolen som du bare kunne løse ved å sette sammen kunnskap fra flere kapitler i matteboka samtidig? Omtrent sånn begynte det å dannes en tanke i hodet mitt, for hva hvis …

Jeg hadde akkurat sagt at vi må omdefinere stolthet og ta i mot hjelp. Jeg kastet et blikk på det nye kjøkkenbordet vårt. Det er plass til 16 mennesker rundt det, og jeg vet jo godt hva som er trivelig når vi slakter griser her i november: Det er det sosiale.

Hjem til Fjellborg og mat med mine

«Jeg må be om hjelp»

Jeg grep telefonen og skrev en melding: «Dette sitter lang inne, men jeg innser at nå må jeg be om hjelp.» Videre beskrev jeg hva som måtte gjøres, og la samtidig lista lavt for oppmøtetid og arbeidstid; det måtte være opp til hver enkelt. Jeg garanterte for mat og kake og kaffe, og la samtidig til at jeg ville like alle enten de kunne eller ikke. Det var jo på ingen måte ment som en test av vennene mine, og samtidig ville jeg at alle også skulle kunne føle at det var greit å si «nei, i dag passer det ikke».

Hvem sender man en slik melding til? Jeg gikk gjennom vennelista og valgte litt herfra og derfra. De jeg har tett kontakt med i det daglige, men også de jeg ikke ser så ofte fikk en melding. Hvorfor? Jo, fordi det rett og slett var en fin anledning til å kunne se hverandre.

Å be om hjelp til å plukke pærer

Ved et par av navnene stoppet jeg opp og gjorde en ekstra vurdering. Jeg kjenner jo vennene mine, og vet at de alle har sitt å stri med. Jobb, sykdom, barn; vi har alle vårt, ikke sant? Men jeg bestemte meg for ikke å ta avgjørelsen på deres vegne. Hvor ofte lar vi ikke være å spørre om noe bare fordi vi ikke vil være til bry? Kanskje trengte noen også å se at det går an å be om hjelp, men så skulle de ikke få se det bare fordi jeg tenkte det var best for dem?

Responsen!

Jeg hadde helt vondt i magen i det jeg trykket «send». Absurde tanker som at «der røk dét vennskapet» sprang gjennom hodet mitt. Og jeg skriver absurde, for da jeg alvorapratet med meg selv, minnet jeg meg selv på hvordan jeg ville reagert på å motta en slik melding.

Frykten var ubegrunnet. Tilbakemeldingene var helt, helt overveldende! Det var flere som ikke kunne, og det møtte de full forståelse for. Men, vi fikk i gang den gode samtalen, og vi var enige alle sammen: Mer av dette!

Flere kunne også, og da lørdagen opprant var det god, gammeldags dugnad på Fjellborg. Husbonden fikk beise, som han måtte, og i mens var frukthagen full av barn og voksne som hjalp til. Praten gikk lett, det var god stemning og vi fikk gjort masse!

Å be om hjelp til å ta opp poteter var lurt

En god, gammeldags lørdag

På kjøkkenet samlet vi oss rundt langbordet. Jeg serverte gryte til middag og til kaffekosen ei krydderkake bakt med blant annet tyttebær i. Gitt oss av en Instagram-følger som så gjerne ville bidra med noen bær da hun skjønte at jeg ikke selv kom meg ut i skauen i høst. Det satt litt langt inne å takke ja til et så raust tilbud, men hun ville jo ikke tilbudt det om hun ikke ønsket å gjøre det. Bonusen var en hyggelig kaffestund på kjøkkenet her hvor vi ble bedre kjent.

Når man må be om hjelp må man også takke med krydderkake

Tilbake til lørdagen: Det er jo egentlig akkurat slik vi vil ha det her på Fjellborg! Liv og røre, og hyggelig prat rundt kjøkkenbordet og hjelpende hender. Husbonden og jeg er også enig om at dette må det bli mer av. Og selvsagt ikke bare i vår favør; det skal gå begge veier. Mon tro om ikke en ny tradisjon kan ha blitt født her på Fjellborg i helgen?

Vi må bli flinkere til å be om hjelp!

Ja, for konklusjonen er egentlig klar: Å be om hjelp, det er noe vi må bli flinkere til!

Vennene mine og jeg har det i alle fall som et felles prosjekt framover, for det vil i sum også gi oss mer tid sammen! Hverdagen er hektisk for de fleste av oss, og å sette av tid til hverandre er ikke alltid så lett. For så skulle man ha reparert klær, eller så skulle man ha raket løv, luket bed, høstet epler; en kaffe med venner står sjelden øverst på gjøremålslista. Kjenner du deg igjen? Men hva hvis vi tør å be om hjelp?

«Jeg skulle ha klippet hekken. Vil du hjelpe meg?» Vipps, så får man klippet hekken og oppdatert hverandre på siste nytt. Klarer du å klippe hekken uten hjelp? Selvsagt, men det er ikke det dette handler om. Snarere handler det om å være sammen om noe. Smått som stort. «Vil du komme å hjelpe meg på kjøkkenet i dag? Det er så mye å gjøre før selskapet i helgen.»

Potetene er klare for lagring

Det er ikke «bare å si fra»

Jeg har ofte fått beskjed om at jeg «bare må si fra hvis det er noe», men det blir ikke til det. Det er mye lettere å få konkrete ja- eller nei-spørsmål: «Skal jeg bake ei kake til selskapet?» eller «Vil du at jeg skal hente i barnehagen for deg i dag når jeg likevel er forbi?». Men, om vi bare trente litt kondisjon i å be om hjelp, så ville det kanskje være lettere å «bare si fra» når det faktisk er noe også?

Selv har jeg ved flere anledninger vært så på felgen av ulike grunner at det å organisere hjelpen når det «bare er å si fra» i seg selv er så krevende at jeg heller gjør det selv. For hva skal jeg egentlig be om hjelp til, liksom? Men hvis det å be om hjelp er noe man blir flinkere til også i de periodene av livet hvor man er litt ovenpå, så blir det kanskje også lettere når man virkelig trenger hjelp? Slik jeg gjorde nå.

Jeg måtte be om hjelp. Pæretre, bergamott

Det krever øvelse å si ja takk til hjelp også!

Les om Mot i mange former HER

Å be om hjelp er å bygge fellesskap

For det handler ikke om å klare selv eller ikke. Det handler om å bygge fellesskap! Gjøre noe og få til sammen. Jeg er introvert og selverklært enstøing, men det behøver ikke å gå på kant med å være en del av noe mer. Jeg gjorde en avtale med én av vennene mine: Det er lov å si nei når vi ikke kan eller orker, men det er ikke lov å ikke be om hjelp. Kanskje gjør det at vi får sett hverandre oftere?

Det er fort gjort å sette sin ære i å klare selv og å være selvstendig, men er du egentlig mindre selvstendig av å be om hjelp? Eller å utføre gjøremål sammen med andre? Og husk: Det er ikke opp til deg å avgjøre om den andre kan og vil eller ei. Alle mennesker liker å føle seg til nytte for andre. Det styrker selvfølelsen og det sosiale fellesskapet. Tenk bare på hvor stolt et lite barn er som får hjelpe mamma med oppvasken. Tenk bare på deg selv!

Vi må øve på å be om hjelp

Kan vi være enig om det, da? At vi framover nå øver oss på å be om hjelp? Det skal i alle fall jeg. Også håper jeg vennene mine ber om hjelp også, slik at vi får sett hverandre dobbelt så mye! Vi har ingenting å tape. Tenk etter nå: Hvilken oppgave kunne jeg akkurat nå trenge litt hjelp med? Hva ville gå lettere hvis vi var flere til å gjøre dette? Og så: Be om hjelp!

Å be om hjelp og å bygge fellesskap innebærer også kaffekos med krydderkake

Syns du det er litt vanskelig å vite hvordan du skal begynne meldingen, så kan du jo kanskje dele dette innlegget med vennene dine? Så slipper du å forklare så mye: «Jeg så dette innlegget, og det fikk meg til å tenke på deg. Det hadde vært kjekt å se deg mer. Kunne du tenke deg å …»

Dette klarer vi!

Og vil du få med deg flere innlegg fra Hverdagen på Fjellborg, kan du legge igjen e-postadressen din her og få e-post hver gang et nytt innlegg publiseres. Du finner også Hverdagen på Fjellborg på Facebook og Instagram (@hverdagenpaafjellborg).

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Facebooktwitterlinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 36 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

6 Comments

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Verified by ExactMetrics