Livslykke i fem ferieøyeblikk

Vi er på ferie. Jeg samler på livslykke så vel som ferieøyeblikk til minnebanken. Men, hva er egentlig livslykke i et øyeblikk?

Til den fjerne østen

Høner, griser, pusekatt, drivhus og hus er overlatt til de beste hender for noen dager. Vi er på sommerferie. Årets lille pause fra sjølbergerlivet og hverdagen, som skal gi påfyll i minnebanken og gode minner til vinteren.

Vi har en gammel campingvogn til den slags. En Münsterland Luxus fra det Herrens år 1987. Brun som en pub av det lugubre slaget, men likevel himmelhøyt elsket. Vi gleder oss alltid til ferie i campingvogna, selv om vi sover i en stabel og kjøleskapet knapt rommer en halv smørklatt.

I år gikk ferien østover, nærmere bestemt til Gamleby i Västervik, Kalmar Län. For enkelte, utålmodige familiemedlemmer, også kjent som det fjerne østen. Vi er noen biltimer hjemmefra. Men hva gjør vel det? Når vi har ferie. Pliktene begrenser seg til å stå opp, komme seg i seng og ett eller annet sted der i mellom ta oppvaska.

Hva gjør vi egentlig med dyrene når vi har ferie?
Få svaret HER

Litt annet gjør vi selvsagt også, og i dag tenkte jeg dele med deg fem små ferieøyeblikk, fulle av livslykke. Du vet, den av det slaget som vi skal minnes til vinteren når hverdagen har sitt strammeste grep om ukeplanen og pliktene er flere enn festlighetene.

Livslykke som smitter

I går morges var veslebror og jeg våkne lenge før de andre. Ja, ikke bare de andre i familien, men alle de andre på campingplassen også. Kun fire tyskere så ut til å være like morgenfugler, der de stod på brygga og fisket. Veslebror og jeg startet dagen med en tur rundt campingplassen. Østersjøen lå blikkstille og det var så vakkert.

Og akkurat da kjente jeg på nettopp livslykke. En stille morgenstund som gav oss absolutt alt ut av dagen. Jeg vet ikke hvorfor, men der andre lever for sene sommerkvelder, har jeg det heller med å minnes tidlige sommermorgener. I minnebanken har jeg nemlig fortsatt et minne fra en tilsvarende morgen med samme unge og på nesten samme sted.

Omsider slo resten av verden følge med veslebror og meg, men utover dagen tok vi en pause fra verden. I alle fall føltes det slik da vi, litt tilfeldig, ramlet over terskelen i Gamleby Kulturhus. Der stod nemlig dørene åpne for barna, og de ble invitert inn i et hus jeg nesten bare trodde fantes i Barne-TVs verden på den tiden jeg selv var i målgruppen.

Det var et slags Kulturskolen i fri flyt, og ungene fikk prøve alt de ville. En lang time fordypet de seg med pensler og farger, og like lenge spilte de seg gjennom alt fra cello til panfløyte, gitar, blokkfløyte, munnharpe og piano.

Jeg kan nok skrive mye flott om et sånt tilbud, selv fra en ikke spesielt kunstnerisk families ståsted, men det jeg tok med meg, var hvordan livslykken til mannen som drev stedet liksom smittet over på oss. Den utrettelige idealismen som drev ham var utrolig inspirerende!

Livslykke i et øyeblikk

I dag har vi vært i Astrid Lindgrens Värld. Det er en verden jeg frykter at færre og færre barn egentlig klarer å ta del i fullt ut, men nå skulle dette innlegget handle om livslykke og ikke livsbekymringer.

Jeg for min del trenger ikke annet enn at noen steker en stabel med pannekaker til meg. Da er jeg fornøyd. Altså; pannekakebuffet, kan du tenke deg noe bedre, da? På besøk hos Astrid Lindgren får man sånn luksus.

Også er det rom for å være barn. Astrid Lingrens Värld er egentlig ikke noe annet enn en stor lekeplass. Det kunne være kjedelig for en voksen om man tenkte at alt var for barna, men den evnen har ikke jeg.

(Og det så jeg det var flere voksne som ikke hadde heller, altså, for det hendte jeg kastet et stjålent blikk rundt meg for å se om det var flere voksne som klatret på Nils Karlsson Pysslings møbler, gikk på stylter eller klemte seg inn i altfor små hus.)

Det er livslykke i et øyeblikk å leke. Langt mer enn i å lese avisa, vaske skitne truser og betale regninger. Det må gjøres, det også, men det må ikke få ta så stor plass at man ikke kjenner igjen et realt klatretre når man først finner ett.

Fortsatt ferie

Vi har enda ikke helt funnet ut av hvordan vi skal komme oss opp i det treet. Det er høyere enn det ser ut. Men, vi har enda mange dager på å finne det ut; opp skal vi! Og enda er det mange feriedager igjen.

Tid til å samle ferieminner og gripe livslykken. Det er ingenting galt med sjølbergerhverdagen hjemme, men det er jammen godt med et lite avbrekk også. Få noen impulser som vi ikke får hjemme, her fra det fjerne østen. For eksempel hva jeg kan bruke honningen til når vi nærmer oss jul; «noen» har nemlig vært på Mariannelunds Karamellkokeri. De har verdens beste karameller!

Inspirasjon hadde vi jo strengt talt med oss på ferie også!
Leste du DETTE?

Det gir innlegg som er litt annerledes enn til vanlig her på Hverdagen på Fjellborg noen dager, men så er jo også det en del av hverdagen, er det ikke? De små avbrekkene som gir påfyll, inspirasjon og … livslykke.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg