Hverdagsbetraktninger

Sånne kvelder

Jeg ble nesten slått i bakken. Den duften! Jeg ble stående en liten stund der i veikanten og bare lukte. Syriner!

Vanligvis pleier jeg å la arbeidsdagene her på Fjellborg slutte senest klokka åtte. Det er min magiske grense for å ha nok å gå på til dagen etter også, men akkurat senne kvelden var klokka blitt nesten halv ni før jeg var på vei inn for å skifte. Jeg hadde vært en tur i postkassa da jeg ble stående og nyte duften av syrin. Og der, i en liten stund, liksom slo det innover meg …

Etter en allsidig dag

Det er noe eget med kveldsrunden. Det har det alltid vært, syns jeg. Dagens arbeide er over. Akkurat denne dagen hadde det vært både båtpuss, spaing i jord, møkkamåking, planting – akkurat så allsidig som jeg liker det. Den siste posten på programmet er å fôre grisene og å se til at det er liv og fred over alt.

De tre grisene våre stod klare ved fjøsdøra da jeg kom, spente på hva kveldsmaten bestod av. De gryntet fornøyd da jeg helte vannmelon, kokte poteter og noen brødskalker opp i troa. Da kveldsmaten var servert, fant jeg trillebåra og gikk for å hente litt tørr halm til dem. Jeg hadde latt fjøset tørke litt etter måkinga tidligere på dagen og utsatt påfyllet. Halmen har vi lagret på låven der hønene også holder hus.

Et hønsehus når dagen er på hell er et ganske annet hønsehus enn når dagen akkurat har begynt. Ingen kakler. Ingen lurer på om matmor har noe godt på lur. Ingen løper rundt. Det er bare fullstendig ro. Ute var de tre frittgående brahma-damene i ferd med å vagle seg for kvelden, og bare hanen tok en ekstra runde for å se til at tingene var i sin rette stand. Han er da mann.

Brahma-hane sort/gullbåndet

Jeg gjør som hanen

Grisene ble glad for ny halm. Tørr halm synes å være like nær en høytidsstund for dem som rent sengetøy er for oss. De sniffer og snuser og sparker og løfter og krøllen på halen slår nesten knute på seg. Jeg kontrollerte at slåene var skikkelig for, parkerte trillebåra og ruslet gjennom frukthagen. Jeg gjør alltid det på denne tiden av året. Hvordan går det med blomstringen? Pærene er på hell, mens epleblomstene fortsatt er på høyden. Her får nok biene det travelt i morra når sola kommer! Jeg noterer meg bak øret at brahmaene har oppdaget ripsbuskene og forsynt seg; her må noe gjøres. Har gulrøttene begynt å spire?

Epleblomst

Jeg liker å tusle sånn rundt på tunet og i hagen om kvelden. Se til at, akkurat som hanen, at tingene er i sin rette stand. I hvilken stand. Jeg kan jo godt svinse gjennom der ellers i løpet av en dag også, men da er det enten for å komme meg fra ett sted til et annet eller også fordi jeg har en bestemt oppgave å utføre. Skal jeg vanne, så er det å vanne jeg gjør. Skal jeg luke, ligger fokuset på dét, også farer tankene ellers i andre retninger uten videre refleksjoner om omgivelsene. Da er det annerledes på kvelden. Når resten av meg er i ferd med å slukne, er det som om sansene virkelig våkner.

Kanskje …

Kanskje er det stillheten som gjør det? Det liksom høres at dagen er i ferd med å avsluttes. Kanskje er det lyset? Det liksom dimmes mot hvile når kvelden siger på. Arbeidslyset dempes til fordel for kveldsstemningen, som det så fint heter i slik en app jeg har fått på telefonen. Eller er det fordi hendene hviler? Det gir meg mer tid til både å lytte og å se. Jeg skal ikke rekke noe mer i dag enn kveldsmaten, og den kan vente litt til.

Postkassa har lite spennende å tilby, men jeg ser i grøftekanten at hundekjeksen har begynt å blomstre. Skulle jeg kanskje plukket en bukett til kvelden? Et innslag av fornuft slår inn, og jeg lar hundekjeksen stå. Litt fordi den drysser så raskt inne, mest fordi jeg blir så forferdelig tett i nesa av den, og en anelse fordi de neste dagene uansett skal brukes ute. Hver ledige stund brukes på båtpuss. Du verden så pen evja er i kveld. Blikk stille. Vinden som herjet tidligere på dagen har blåst videre. Tenk så fint det blir når Tunejolla kommer seg på elva og vi kan nyte fine sommerdager på vannet. I et øyeblikk ser jeg en rosablå sommerhimmel for mitt indre …

Syriner

… og det er omtrent i samme nu at sommerhimmelen får en duft. Jeg stopper og trekker den inn. Jammen stemmer ikke både bilde og lukt i farger. Syriner! Det er med syrinene som med alle andre blomster, syns jeg: Det er vanskelig å mane duften fram i hukommelsen, men i det den kryper inn i en stadig mer fregnete nese, så er det som om alle biter faller på plass. Sånn var det at det var! Og akkurat sånn var det denne kvelden også.

Når dagen er på hell

Det var disse vår- og sommerkveldene. Der roen er en egen når dagen er på hell. Hendene har sorte renner etter dagens strev. Langs en fingernegl ligger størknet blod fra et uhell jeg ikke merket. Bukseknærne er grå av tørr jord. Det kiler litt forsiktig i leggene etter det som ble overraskende mange skritt også denne dagen. Jeg tar tak i en syrinklase og stikker nesa ned i godlukten. Ko-ko synger det fra skauen bakenfor, et sted. Noen andre småfugler tar en kveldsprat i bjerka oppe på fjellet.

Jeg går med sakte skritt opp mot husdøra. Virkelig tar det til meg, alt sammen, med alle sanser. Kjenner takknemligheten over at jeg er sliten, fordi jeg har fått bruke dagen til det jeg finner mening i. Det jeg syns er fint å bruke tiden på, og som gir noe igjen. Og jeg lukker opp døra akkurat tidsnok til å møtes av en guttene som med et smil om munnen er på vei i seng etter en fin dag. God natt, da.

Arbeidstøyet henges på knaggene sin og hendene vaskes så rene det går. I mens putrer kaffemaskinen på kjøkkenet og forbereder en klapp på skulderen-kaffe for vel utført dyst denne dagen også. Det er ikke bare kos. Det er ikke bare idyll. Det meste krever en solid innsats, være seg griserøkting, potetdyrking, rennovering eller rene klær i skapet. Det er ikke alltid like moro alt sammen. Men, så er det slike kvelder, når man trekker pusten og kjenner etter … Da!

Nattehimmel på Fjellborg

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Facebooktwitterlinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

2 Comments

  • Marie Herrebrøden

    Takk for sist!
    Hørte deg på et artig foredrag for Berg Bygdekvinnelag for flere år siden.

    Ha en flott pinse-helg, nyt tiden med flokken din!

    Klem Marie Herrebrøden

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Verified by ExactMetrics